Artikel nr 07 fra blad nr 2-2022
Emne: Påske
Jesus måtte dø som vår stedfortreder


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Per Bergene Holm

Det er palmesøndag. Jesus rir inn i Jerusalem. Folket hyller Jesus og tenker: Endelig skal Jesus stå fram som Messias, Israels konge som vi har ventet på. Disiplene er begeistret. For den siste tiden har de stort sett opplevd det ene tilbakeslaget etter det andre. Etter at mange hadde flokket seg om Jesus og vært begeistret over hans undergjerninger, har stemningen snudd.

Jesus har talt slik til folkemengden at så godt som alle har vendt seg bort fra ham, forarget. Jesus talte til dem som til treller og ikke som frie Guds barn. Det ville de ikke ha på seg, det kunne de ikke gå med på at de ikke var frelst. Og bedre ble det ikke da Jesus begynte å tale om at dersom de ikke tok imot hans ord og ham selv, åt hans kjød og drakk hans blod, så hadde de ikke del med ham. Dette forsto de ikke, det var vanskelig tale, og Jesus svarte at de forsto det ikke fordi de ikke tålte å høre hans ord, fordi han sa dem sannheten. Da reagerte folket med sinne og ville steine Jesus. Så ille har stemningen vært i Jerusalem at da Jesus før påske sa han at han ville dra fra Galilea til Juda, så sa skeptikeren Tomas: ”La oss gå med også vi, så vi kan dø sammen med ham.” Han syntes det var galskap å dra til Jerusalem. Det ville jo bety slutten på alt. Det lyser resignasjon av Tomas sine ord.

Og til disiplene har Jesus talt om at han skal overgis i synderes hender, lide og dø. Disiplene forsto det ikke. Det som hadde begynt så fint, med under og tegn, med store skarer og veldige opplevelser, skal det ende på en slik måte. Peter tok Jesus til side og irettesatte ham. Dette må aldri hende deg, Jesus.

For disiplene var Jesu død det mest tragiske som kunne hende. Med det var alt slutt. Det var den levende Jesus som var deres håp. Jesus var deres rabbi, deres lærer, deres hjelp i nød, deres bindeledd til Faderen. Alt de opplevde sammen med Jesus, det de fikk gjøre sammen med Jesus, det vitnet jo alt om at de levde med Gud og opplevde at Gud var med dem. Gud var jo nettopp med dem gjennom Jesus. Gud selv var jo hos dem og med dem. Det måtte jo aldri ta slutt – denne tanke møter vi også hos Peter på fjellet. Men Jesu tale om å dø, og folkets hat til Jesus hadde gjort disiplene nedtrykt og resignerte.

Men så vakte Jesus Lasarus opp fra de døde, og det gjorde et veldig inntrykk på folket. Hele stemningen snudde. Og på palmesøndag tok det virkelig av. Jesus rir inn i Jerusalem. Dette måtte være Messias. Endelig ser det ut til at Jesus skal oppfylle folkets forventninger, endelig skal han framstå som den de har ventet på.

Du kan tro disiplene frydet seg. Glemt er Jesu ord om lidelse og død. Dette kan de forstå, nå er det godt å være i Jesu følge. Endelig skal de få oppleve at Jesus tar makten og gjenreiser riket for Israel. Tenk hva det vil bety for Jesu disipler! Hvilke posisjoner vil ikke det gi dem. Du kan tro disiplene var både stolte og glade. Noen grekere kommer og vil møte Jesus. Stolte og glade opptrer Filip og Andreas som ambassadører for sin konge og ber om audiens for disse utenlandske gjestene.

”Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort!”

Det lyder både som en bekreftelse på disiplenes forventning, men også som en irettesettelse. Det er som om Jesus vil si: Det er med rette dere fryder dere og gleder dere, for Menneskesønnen skal nå herliggjøres, han skal opphøyes og innta sin trone. Men det skal ikke skje på den måte dere tenker, dere forstår enda intet.

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.”

Jesus sammenligner seg selv med et hvetekorn. Skal han bli til liv og frelse for andre, så må han legges i jorda og dø. At Jesus gikk omkring og gjorde vel, at han helbredet syke, reiste opp døde, mettet sultne og lærte i synagogene, det kunne ikke gi liv og frelse til menneskene.

Folket og disiplene søkte frelse hos den levende Jesus. De hadde ikke bruk for Jesu død, og forsto ikke hans tale om det. Og det hadde en bestemt grunn. De tok ikke imot Jesu ord om at de var treller av synden og sto under Guds dom. Folket mente seg å kunne leve med Gud ut fra seg selv, at Gud var nådig og tok imot dem slik som de var når de vendte seg til ham. Visst var de syndere, men de levde da ikke i åpenbar synd. Og når de søkte Gud og ville leve med ham, så var vel Gud nådig og tok imot dem.

Mange opplevde Jesus selv som uttrykk for dette, han som spiste med tollere og syndere. Var det ikke slik Gud var, at han tok imot dem som kom til ham, var nådig og tilgivende? Derfor støtte folket seg på Jesus når han henvendte seg til dem som trodde på ham og sa at de var treller og hadde djevelen til far. Det kunne de ikke gå med på. De hadde jo Gud til far, de levde jo med Gud, trodde på ham, søkte ham, levde for ham.

Hvorfor ender Jesu taler her i Johannes-evangeliet alltid med at folket forarges og vender seg bort fra Jesus? Jesus sier at det er fordi de ikke tåler å høre hans ord. Og det er to ting folket ikke tåler å høre, det ene er ordet om at de er treller under synden så lenge de gjør synd, og det andre er ordet om å tilegne seg Jesus selv, at han og hans person er selve livet. Og disse to ting hører sammen.

Er det nemlig slik at mitt naturlige liv er fremmed for Gud, ute av stand til å leve med Gud, men er og blir et synde-liv, så kan dette livet ikke frelses. Det var her folket protesterte. Gud var nådig, og de ville leve med Gud. Det var da heller ikke så ille med dem, de var da ingen syndetreller. Nei, de levde med Gud, de var frelst. Nei, sa Jesus til den fromme Nikodemus, uten at dere blir født på ny, kan dere ikke se Guds rike. Det livet du har av naturen kan du ikke bli værende i, det kan du ikke leve i for Gud. Her hjelper det ikke med bot og lapper, for selve materialet er pill råttent.

Selv ikke Jesus kan gi liv til deg, slik du er av naturen, selv ikke han kan berge ditt gamle menneske. Det er fortapt og fordømt. Det er derfor den levende Jesus ikke kan frelse. Den levende Jesus kan nok lette mange vanskeligheter, ta bort mange følger av synden gjennom sine helbredelser og undergjerninger, lære oss mange ting og vise oss Guds godhet, men han kan ikke frelse oss fra vårt gamle menneske på denne måten, han kan ikke ta bort dommen over oss.

Jesus måtte dø som vår stedfortreder. Han måtte ta vårt gamle menneske på seg og bekjenne alt vårt som sitt. Tenk så stort! Alt det som du er – du skal slippe å pynte på det og søke å skjule det, du skal få erkjenne det så heslig og forferdelig som det er – alt det tok Jesus på seg og bekjente som sitt. Og Jesus døde med det, sonte det, bar straffen for det innfor Gud. Det er virkelig frelse. Og så ga han oss et nytt liv, seg selv. Og det er noe annet enn deg og meg, det er fullkommen hellighet og renhet.

Jesus spør engang en syk om han vil bli frisk. For et tåpelig spørsmål kan vi tenke, men det er ikke det. Spør en narkoman eller en alkoholiker om han vil bli frisk. Eller spør en synder.

Det er ikke alle syndere som hater sitt synde-liv, mange elsker det. De vil ikke bli fri synden, men de vil leve i den. De vil ikke bli friske, de hater ikke synden og seg selv, de vil ikke omvende seg, men de vil være i sin naturlige tilstand.

Så lenge du elsker ditt liv, dvs. så lenge du søker å berge ditt liv, så lenge du søker å unnfly Guds dom over deg og ditt liv, så skal du miste ditt liv. For ditt liv står ikke til å berge, det blir aldri godtatt hos Gud. Du kan håpe så mye du vil på Guds nåde, men det er forgjeves. Du kan trøste deg så mye du vil til din tro og din tjeneste for Gud, ditt lys i Guds ord, din bønn og hva det måtte være. Det er forgjeves. Så lenge du elsker ditt liv, ikke vil bli frisk og fri, men vil ha nåde til ditt gamle menneske, så kan du ikke bli frelst.

Men den som hater sitt liv, dvs. den som har ett eneste ønske, å bli fri seg selv, å slippe fri fra seg selv, han skal bli frelst og beholde livet. Hvorfor det? Jo, for han passer sammen med Jesus. Han passer sammen med stedfortrederen, for han har all sin glede og lyst i stedfortrederen, ikke i seg selv. Den som elsker sitt liv, den som søker å berge livet sitt, vil ikke miste sitt eget, men vil for alt i livet beholde det. Hjertet er ikke vendt til Jesus, men til sitt eget. Jesus er i høyden et påskudd til å kunne fortsette å søke seg selv og sitt eget, til å fortsette selvlivet.

Men den som hater sitt eget liv, som dømmer seg selv og må istemme at alt Gud sier om ham er sant, han har sitt eneste håp i stedfortrederen. Jeg er under Guds dom, det nytter ikke å prøve å forsvare seg og slippe unna. Men det var jo denne dommen Jesus tok, det var jo mine synder han bar, det var jo min synd han sonet.

Den som følger Jesus og hører ham til, han er to steder. Han er både på korset og samtidig har han stått opp av graven og vandrer i seierens rike. Hans gamle menneske er på korset, stadig under dommen og overgitt til død. Og det er den troendes glede og frihet at det gamle mennesket er der. For bare når det er der, er han fri det. Men selv lever han ikke lenger i det gamle menneske, selv er han oppstått med Kristus og lever i kraft av ham. Apostelen Paulus uttrykker det slik: ”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.”

Hva skal du gjøre når Jesus taler til deg om dine synder, om din vantro, din treghet og uvilje til å leve etter Guds ord og bud? Hva når han påtaler noe hos deg som du er glad i og som du er fristet til å forsvare, slik at du kan fortsette å leve med det. Du må ikke søke å berge ditt liv, prøve å slippe unna, finne et eller annet smutthull slik at du også kan bli stående for Gud og gå fri. Nei, bøy deg for Guds ord, og erkjenn hvordan det er med deg. La synden og kjødet få sitt rette navn, la det henges på korset under dommen, og takk så Gud at du skal få regne alt sammen som korsfestet med Kristus, du skal få tro at Gud la det alt på Jesus og at han tok det med seg på korset og i graven.

Det er ingen redning i å flykte unna dommen ved å forsvare synden, men redningen ligger i Jesu død at han tok dommen. Og du er fri ved å akte dine synder og hele deg selv korsfestet med Jesus. Du er fri fra det gamle menneske idet det korsfestes med Jesus. Så kan det ynke seg så mye du vil, men det er ikke lenger ditt, for Jesus har tatt det, og du er fri. Der ligger friheten fra det gamle menneske, fra synden og lovens dom, i Jesu død.

Leve skal du gjøre i kraft av Jesus. Han er ditt liv, han holder mål, han gjelder i ditt sted. For han er ikke bare din stedfortreder i døden, men han er det også i livet. Han er din ros og din ære, hele ditt håp.