Artikel nr 08 fra blad nr 2-2022
Emne: Påske
Kristi vanære


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Fredrik Wisløff
“La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære.» (Heb 13,13)

Det var ikke noen høyaktet flokk som dro fra Gabata til Golgata langfredag morgen. De som hadde de høye embeter, yppersteprestene og de eldste, var visstnok ikke med i toget. (Luk 23,27) Nå gikk de hjem for å hvile ut etter en slitsom natt, vel fornøyde over sin fromme dåd. Siden ville også de gå opp på Golgata og se til at alt gikk rett for seg – og si nasareeren et siste hånsord til farvel.

Men folkehopen fulgte Jesus. De ville se sitt onde ønske oppfylt og nyte synet av hans smerte. Som et folketog beveget mengden seg langsomt oppover. Midt i hopen kunne en se stridsmennene, og mellom dem de tre dødsdømte hver med sitt kors. For også de to røverne var med på Via Dolorosa. (Luk 23,32)

Jesu siste gang på denne jord var en vandring under dyp forsmedelse: omgitt av en larmende hop, med dødsdømte forbrytere ved sin side, og med sitt eget forbannelsens kors på sine skuldrer gikk han skritt for skritt mot retterstedet. Det var ingen ære, ingen glans og herlighet om ham, ingen glorie om hans panne, ikke noe skjønt og heltemodig ved hans skikkelse, – bare et blodig, forslått menneske, hvis siste krefter er anspent, inntil han dødstrett segner under byrden. Når vi ser Jesus på Via Dolorosa, forstår vi profetens ord i Esaias 53,3:

“Foraktet var han og forlatt av mennesker, en mann full av piner og vel kjent med sykdom, og som èn for hvem man skjuler sitt åsyn, – foraktet – og vi aktet ham for intet!”

Men også over hans gang på Via Dolorosa lyder hans ord til oss:

Følg meg!
Bak denne foraktede Frelser skal vi ha vår plass. Søk ikke en større ære enn den han fikk. Let ikke etter en lettere vei enn veien i hans fotspor. Ble han miskjent, foraktet og aktet for intet, så undre deg ikke over om dine kår blir som hans. Søk aldri verdens gunst; takk heller for dens forakt; for den er din ære.

Det er store ord som Hebreerbrevet sier om Moses; måtte det kunne sies om enhver Herrens tjener:

“Han valgte heller å lide ondt med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden, og han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn Egypts skatter, for han så fram til lønnen!” (11,25)

Guds folk er et fattig og ringe folk. Det har ikke meget aktelse i de kretser som søker en ytre ære. Men i sin ringhet følger det etter sin mester. Det har tatt sitt kors opp. Det akter Kristi vanære for en større rikdom enn alle verdens skatter.

Finn din plass midt i dette ringe folk! Du føler det som “å stige ned”; du vil finne at det er å stige opp. Du føler det som en vanære, du vil finne det er en rikdom. Visst er Guds folk også i dag mangelfullt og dårlig; men får du først øye på ham som går foran, han som tålmodig led korset, uten å akte vanære (Heb 12,2), da vil du snart finne at din plass er nettopp her mellom det ringe og bøyde folk, som tar sin tilflukt til Herrens navn.

“La oss derfor gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!”

Det er mange mennesker i Norge i dag som i det stille tror seg å være Guds barn, men som har dette skritt igjen: Med Ham utenfor leiren – bærende Kristi vanære!

Kan en sjel virkelig for alvor se Jesus på hans smertesvei, og likevel skjule for menneskene at de ønsker å bære korset etter ham? Istedenfor for å gå utenfor leiren, skjuler du deg i fremmede telt. Du akter ikke, som Moses, Kristi vanære for en rikdom, du synes snarere å skjule din kristendom som en skam!

Du ler med hvor du skulle ha grått. Du tier hvor du skulle ha vitnet. Du går hvor du skulle ha talt til rette. Du setter ditt lys under skjeppen hvor du skulle ha latt det skinne. Hvor forbannet elastisk mang en kristne er. Hvor mye de tåler av verdens hån mot Kristus og de kristne; og hvor lite de selv tør ta korsets forsmedelse. Hvor fint de vet å innrette seg etter hele denne verdens ånd, og hvor lite de følger i sin foraktede mesters fotspor.

Og dog lyder her atter Jesu ord: “Den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, er meg ikke verd!”

Nei, midt i gudsfolkets flokk, utenfor verdensleiren, med korsets forsmedelse som sin ære, med Kristi vanære som sin rikdom, der velger en Kristi etterfølgere sin plass.

(Fra «Med ham til Golgata», Lutherstiftelsens forlag1961)