Det sto ikke like bra til med alle ting i menigheten i Fillipi. Det skortet særlig på innbyrdes enighet og kjærlighet (Fil 2,2; 4,28). Derfor formaner Paulus dem til å vandre verdige for Kristi evangelium. (1,7; sml. 1 Tess 2,12; Ef 4,1; Kol 1,10).

Vi kan samle hans formaninger i to momenter: 1) Om samfunnet mellom menigheten og apostelen selv (1,5, sml. 1,30) 2) og om samfunnet innbyrdes mellom menighetslemmene (sml. 2,2f, og 4,2f.) Siden det er ett så godt samfunn mellom apostelen og menigheten, så må dette Åndens samfunn også få komme til uttrykk i menigheten, mellom menighetslemmene innbyrdes. (2,1). Derfor må de også fremme evangeliet i sin ferd og holde sammen og være enige slik at de ikke gjør noe av trettesyke eller av lyst til tom ære, men at de er ydmyke og hjelper hverandre, og ikke tar hensyn til sitt eget beste, men til det som er best for de andre (2,2-4).

Så stiller apostelen fram Kristus som forbilde for dem i fornedrelse (2,5-8), og om hans opphøyelse på grunn av hans lydighet (2,9-11).

Jesus som forbilde
Apostelen begynner med å formane eller oppmuntre de kristne i menigheten om å ha samme sinn som var i Kristus Jesus. For alle gode gjerninger begynner med fornyelse av sinnet, noe som skjer ved Guds Hellige Ånd.

Paulus formaner menighetslemmene til å ha et varig, inderlig og personlig sinnelag overfor hverandre.

Kristus Jesus stilles fram som et forbilde for menigheten. Da han var i Guds skikkelse aktet han det ikke å være et rov å være lik Gud.

Her er det altså tale om den preeksistente Kristus. Han har alltid vært til, og alt er blitt til ved ham. “For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham.” (Kol 1,16)

Jesus er sann Gud og sant menneske
Apostelen Johannes betegner Jesus som Ordet i Joh 1, Jesus er Guds enbårne Sønn fra evighet av. Han er den andre personen i guddommen. Jesus hadde ikke røvet til seg noe som ikke tilhørte ham. Hadde det vært tilfelle,ville han ikke vært noe godt forbilde for menigheten. Nei, han var Gud og var lik Gud og hadde følgelig samme herlighet og guddomsmakt som Gud Fader. (Se Heb 1,3!)

Den athanasianske trosbekjennelsen sier om Jesus: “Han er Gud av Faderens vesen, født før alle alle tider, og han er menneske av sin mors vesen, født i tiden, fullkommen Gud, fullkommen menneske, bestående av fornuftig sjel og menneskelig kjød, lik Faderen etter sin guddom, ringere enn Faderen etter sin manndom.”

Jesus uttømte seg selv
Jesus var Gud av natur og vesen, men han uttømte seg selv (v. 7). Det vil si han tok ikke sine guddommelige egenskaper i bruk, men tok en tjeners skikkelse på seg og kom i menneskers skikkelse. Her er det tale om inkarnasjonen. Guds Sønn ble født av jomfru Maria. Den Hellige Ånd kom over Maria, og hun ble ved barn. Han som i all evighet var Gud ble nå født som et menneske, men uten synd (Heb 4,15). Jesus opphørte ikke å være Gud, men han tok ikke sine guddommelige egenskaper i bruk uten etter bønn til sin Fader.

Jesus uttømte seg fra å være i Guds eksistensmåte og med det sin herlighet og tok på seg en tjener skikkelse eller væremåte.

Han var sann Gud og sant menneske. Hans væreform var som et menneske blant andre mennesker.

Han som var lovgiver, dommer og hadde allmakt (sml. Jes 9,6), uttømte seg seg for disse egenskaper og lot seg føde under loven (Gal 4,4) og dermed under lovens forbannelse, men han kom ikke for å dømme verden (Joh 3,17; 8,15).

Han forkynte at Guds rike var kommet nær, helbredet syke og vakte opp døde. Noen erkjente hvem han var, men andre avviste ham og hevdet at han var en bespotter.

Jesus ble funnet som et menneske
Apostelen sier at han i sin ferd ble funnet som et menneske (v. 8). Dette viser oss at Jesus ikke bare av natur, men også av utseende og væremåte var et menneske. Med andre ord: Det var ikke noen forskjell mellom ham og andre mennesker å se til. Han tørstet (Joh 4,7), svalt (Matt 4,2; 21,18), gråt (Luk 19,41; Joh 11,35), ble trett (Joh 4,6), sov (Matt 8,24) og ble slått (Matt 26,67). Kort sagt: Han var et sant menneske blant andre mennesker selv om han også var sann Gud.

Jesus fornedret seg selv
Det var imidlertid ikke nok at Kristus uttømte seg selv og ble menneske av fri vilje. Han gjorde enda noe mer: Han fornedret seg selv.

Søren Kierkegaard sier: “Der var i himmelen, på jorden og i avgrunnen ingen som kunne fornedre ham. Han fornedret seg selv.”

Hvem var Jesus lydig imot? Han var lydig mot Gud da han av fri vilje tok på seg å sone verdens synd. Han ble lydig til døden. Bibelen omtaler døden på tre måter: 1) Naturlig død (Joh 11,13; Heb 7,25), 2) åndelig død (Matt 4,16; 1 Joh 3,14) og evig død (1,32; 1 Joh 5,16).

Døden ble følgelig utpekt som det kull-minerende punkt i Jesu fornedrelse.

Hva slags død døde Jesus? Han led “døden på korset.”

Å bli korsfestet var ikke bare lidelsesfullt, men også den mest foraktede og forsmedelige måte å dø på. Det var bare de verste forbrytere og landssvikere som ble korsfestet. Cisero kaller denne død for “ den grusomste og verste”. Seneca betegner den som “å dø lem for lem”.

I 5 Mos 21,23 leser vi at den som blir hengt er forbannet av Gud. Derfor fryktet jødene for denne død.

Jesu død på korset
Kristi død på korset dannet klimaks for hans fornedrelse. Han som var Guds Sønn og menneskesønnen døde, forlatt av både Gud og mennesker (Matt 27,46 sml. Jes 53,3). Han led ikke bare den legemlige død, men smakte også den åndelige død og den evige død, forlatt av Gud og under Guds forbannelse (Matt 27,46 sml. Gal 3,13; Rom 8,3).

Jesus tok all verdens synd og skyld på seg. Han døde en stedfortredende død for alle mennesker og åpnet en veg til himmelen som før var stengt på grunn av synd.

Det var dette Kristi sinnelag som skulle prege de hellige i Filippi. Det var en stor kontrast mellom dem og Kristus. Han som uttømte seg selv og kom i en tjeners skikkelse. Han smakte døden for alle (Heb 2,9) og led tålmodig, mens derimot de i menigheten i Filippi ville hevde seg selv. I stedenfor for å lide vanære, ville de ha ære. Kristus søkte ikke sitt eget, men hva gjør de kristne i Filippi? De holder fast på sitt eget og ønske å være større enn sine medsøsken i Herren. Hvordan står det til med hver enkel av oss?

Jesu Kristi opphøyelse
Etter at apostelen har talt om Kristi fornedrelse, går han over til å tale om Jesu Kristi opphøyelse. (v. 9)

Da Jesus fornedret seg, var det av hans frie vilje, men opphøyelsen var det Gud som utførte. Opphøyelsen skjedde ved oppstandelsen fra de døde og hans himmelfart. Det er historiske kjennsgjerninger som skjedde til fastsatt tid og på fastsatt sted.

Gud gav ham det navnet som er over alle navn. Det er navnet Herren (kyrios). Navnet sier noe om hvem vedkommende er. Han er Herre over alle ting. Herren åpenbarte seg for Moses ved navnet JHVH, “Jeg er” (2 Mos 3).

Han sitter nå ved Guds høyre hånd i himmelen og hersker sammen med Gud Fader i den guddommelige verdensstyre.

Han ser også til sine barn på jord og går i forbønn for dem (Rom 8,34; Heb 7,25), likedan gjør Den Hellige Ånd det (Rom 8,26). Gud vil ha sine hjem til seg i sitt evige rike.

Hvert kne skal bøye seg
Hvorfor har Jesus fått navnet over alle navn, nemlig Herren (kyrios)? Vers 10 og 11 svarer på dette ved å si: “for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Guds Faders ære.”

Dette er et sitat fra Jes 45,23. I Jes 45,21 sier Herren at det er ingen annen Gud enn ham, en rettferdig Gud og frelser. Derfor ber han alle folk om å vende seg om til ham og bli frelst. Hva er så meningen med at hver kne skal bøye seg i Jesu navn? Knebøyingen er et symbol på den hyllest som skyldes Gud. Da Gud har gitt Jesus navnet Herren da må alle bøye seg for ham.

Det gjelder de gode englene som er i himmelen. Likedan gjelder det alle mennesker som er på jorda og de som er under jorda, dvs. de avdøde.

Alle skal bøye kne og bekjenne at Kristus Jesus er Herre. Dette er den apostoliske kirkes bekjennelse (sml. Rom 10,9; 2 Kor 4,5; Apg 2,36).

Å være Herre vil si å ta del i guddommelig makt og herredømme. Jesus Kristus har følgelig makt over alt i himmelen og på jorda (Matt 28,18).

Alle mennesker skal en dag bekjenne at Jesus Kristus er Herre (kyrios) til ære for Gud. Alle Guds barn bekjenner dette av hjerte, mens de vantro må innrømme at de har tatt feil, og må på dommens dag erkjenne at Jesus Kristus er Herre.

Det er til ære for Gud Fader at Kristus æres som Herre fordi Gud selv har opphøyet ham til Herre. For når Kristus Jesus æres som Herre, fører dette til Gud Faders forherligelse som nettopp er målet for Guds frelseshistoriske handling (se Ef 1,6; 12,14).

Avslutning
Ved stt liv og gjerning fullørte Jesus sin frelseshistoriske gjerning. Han bar verdens synd og skyld opp på Golgata kors og døde en stedfortredende død for alle mennesker. Vegen til Gud er nå åpnet ved Jesus Kristus. Han er verdens eneste Frelser og herre. Hvem som helst, som tar imot ham og lar seg døpe, blir Guds barn og arving til Guds evige rike, for dem har Jesus blitt «visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» (1 Kor 1,30)

Derfor vil Guds barn takke for frelsesverket og synge:

“Ha takk, o Jesus, for korsets smerte,
for døden og for dine mange sår!
Der fikk jeg fred for mitt arme hjerte,
og vinteren ble til en herlig vår.”

Men Jesus er også vårt forbilde som kristne. Hans ydmykhet, tjenerrolle, lydighet til døden, forbønn, kjærlighet og hjelpsomhet skal lære oss å leve i en gudfiendtlig verden, å være ydmyke, elske og tjene andre mennesker, både kristne og ikke-kristne.

Derfor ønsker en kristen å vise Jesu Kristi sinnelag overfor andre og synge:

“Gå omkring i Jesu navn,
hjelpe, trøste, stille savn,
vise medynk, tørre tårer,
lege alt som hjertet sårer,
virke sådan i det stille,
- det var det jeg gjerne ville.”