Artikel nr 12 fra blad nr 3-2022
Davids siste ord


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Göran Holmgren

“Dette er Davids siste ord: Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høyt var satt, Jakobs Guds salvede og Israels liflige sanger: 2)Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge. 3) Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt: Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. 4) Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn. 5) For har ikke mitt hus det slik med Gud? En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle han ikke la det gro fram? 6)Men de onde, de er alle sammen lik torner som ryddes bort, som folk ikke tar i med hånden. 7)Den som vil nærme seg dem, må væpne seg med jern og spydskaft, og så brennes de opp med ild der hvor de står” (2Sam 23,1-7).

Her møter vi Davids siste ord. Hans testamente. Man pleier jo ofte å være oppmerksom på et menneskes siste ord. Men her er det ikke bare et vanlig menneskes ord. Det er nemlig Guds ord, som gir oss en profeti om den kommende Frelseren. Det handler altså ikke så mye om David selv, men mer om Davidssønnen, Messias, og hans frelsesverk. Det er Guds Ånds inspirerte ord med et merkelig og mektig budskap om Jesus.

Innledende presentasjon
Vers 1: “Dette er Davids siste ord: Så sier David, Isais sønn, så sier mannen som høyt var satt, Jakobs Guds salvede og Israels liflige sanger”.

Først kommer presentasjonen. Hvem var David? Han var Isais yngste sønn. I 1 Sam. 16 får vi et inntrykk av at man ikke regnet så mye med den unge David. Når Samuel skulle salve en konge som etterfølger etter Saul (som forkastet Gud), kom sju av Isais åtte sønner fram, en etter en. Den eldste først og videre nedover i alder. Men ingen av disse hadde Gud utvalgt. Ingen hadde regnet med David. Han var ikke en gang på plass. Han voktet fårene. Samuel befalte da at han skulle hentes. Herren åpenbarte for Samuel at det var David som skulle salves til konge. Den minste av Isais sønner, han var Guds utvalgte.

Dette gir oss noe å tenke på. Herren velger sine tjenere på sitt vis. I Guds rike skal det ikke gå til på samme måte som i de fleste verdslige sammenhenger. På arbeidsmarkedet i dag kan den som søker et arbeid kalles inn til et ansettelsesintervju. Da skal man tale for seg og framstille alle positive sider hos seg selv. Det gjelder å vise hva man er god for.

Guds orden er helt motsatt. Han søker etter de små, hjelpeløse mennesker, som er totalt avhengige av ham, av hans ressurser, av hans kraft.

David holdt seg ikke framme. Han forsøkte ikke å vise fram sine kvalifikasjoner. Nei, man måtte hente ham fra fårehjorden. Slik henter Gud ofte sine utvalgte redskap der man minst venter det.

“Så sier mannen som høyt var satt”. Han opphøyde ikke seg selv. Det var Gud som avsatte Saul og opphøyet David etter prinsippene som angis i Luk 1,52: “Han støtte mektige ned av deres troner og opphøyet de små”.

“Israels liflige sanger”. Det er med tanke på alle herlige salmer David har fått gi oss, at han betegnes på denne måten.

Vers 2-3a: “Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge. Israels Gud har talt, til meg har Israels Klippe sagt”.

Legg merke til hvordan David uttrykker seg her: “Herrens Ånd taler gjennom meg”. Dette innebærer at Den Hellige Ånd brukte David og de andre bibelske forfattere til å gi oss Bibelen. Bibelen er en hellig skrift. Den er Åndens ord til oss. “Hans ord er på min tunge”. Må Gud gi oss den rette aktelsen for Bibelen, himmelens budskap til oss. Våre åndelige fedre brukte et utrykk som vi trenger å besinne oss på også i vår tid: “På kne for Bibelen!”

Den treenige Gud
Davids uttrykk i sine siste ord minner oss om at Gud er den treenige Gud. Vi tror, ut fra Guds ord, på en Gud. Kristen tro er monoteistisk til forskjell fra polyteistiske religioner der man tror på flere guder. Bibelens Gud er en, ett vesen. “Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én” (5M 6,4). Men denne ene Gud åpenbarer seg som Faderen, Sønnen og Ånden. Tre personer i en guddom. Dette overgår vår forstand. Men en kristen bøyer seg for Guds ord.

Luther sier: “Her støter Guds dårskap og verdens klokskap sammen med hverandre. Derfor skal man ikke diskutere om hvordan det kan være slik at Gud – Fader, Sønn og hellig Ånd – er en eneste Gud, for dette er ubegripelig. Man må la seg nøye med dette, at Gud taler og vitner slik om seg selv i sitt ord”.

Ole Hallesby nevner et sted: “Jo eldre jeg blir, desto oftere takker jeg Gud for at han er ubegripelig”. Ja, takk og lov, at Gud er mye, mye større enn våre små hjerner kan begripe. Selve ordet treenig eller treenighet finnes ikke i Bibelen. Men saken finnes på mange ulike plasser. For eksempel Jesu ord i misjonsbefalingen: “Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn” (Matt 28,19). Her i 2 Sam 23 taler David om Herrens Ånd (Ånden), Israels Gud (Faderen) og Israels Klippe (Sønnen).

Profetien om Messias
Så kommer selve budskapet i Davids siste ord, profetien om Messias: “Det skal være en hersker over menneskene, en rettferdig, en hersker i gudsfrykt. Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn” (vers 3b-4). David vitner om en konge som skal komme, en som er så mye større enn ham. Det handler om Messias. Hans velde strekker seg over hele jorden. Hans rike er Guds rike som angår alle mennesker. Han vil at alle skal bli frelst.

Jesus er den som regjerer i rettferdighet. Han er den rettferdige framfor alle andre. Ja, den eneste, den fullkomne. Og han gjør den som tror på ham rettferdig gjennom en tilregnet rettferdighet. Den som tar sin tilflukt til Jesus tilregnes hans rettferdighet. Midt i synd, brist og ufullkommenhet kan den som tror på Jesus synge: “Nämn mig Jesus, han är livet, han är min rättfärdighet. Han sitt liv för mig har givit, mig förvärvat salighet”.

Det profetiske ordet om Jesus – om hans rettferdighet, som blir vår rettferdighet – finnes også for eksempel i Jer.23,5-6: “Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil la det stå fram for David en rettferdig spire. Han skal regjere som konge og gå fram med visdom og gjøre rett og rettferdighet i landet. I hans dager skal Juda bli frelst, og Israel bo trygt. Dette er det navn som han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet”.

Jesu ankomst og verk beskrives i vers 4 profetisk, og samtidig så poetisk vakkert: “Han skal være lik morgenens lys når solen går opp, en morgen uten skyer, når gresset spirer fram av jorden ved solskinn og ved regn”. Når Jesus kom grydde en morgen. Etter syndens tunge natt, som hvilte over menneskeslekten siden syndefallets dag, kom frelseren som er lik morgenens lys når solen går opp.

Sakarias tar fram dette i sin lovsang: “… på grunn av vår Guds inderlige miskunnhet, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss” (Luk 1,78). Og profetien i Jes 9,2 oppfylles: “Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle”.

Men vi må huske bakgrunnen for å forstå det vidunderlige budskapet. Bakgrunnen er syndens mørke som hviler over hvert menneske fra syndefallets dag.

Det falne mennesket har kommet bort fra Gud og gått vill. Det flakker omkring i åndelig mørke, uten evne til å finne den rette veien. Da kommer Jesus med lyset og viser veien. Han er redningen. “Rettferdighetens sol som går opp med legedom under sine vinger” (Mal 4,2). Det skjedde et under når Jesus ble født hit til jorden. I et salmevers beskrives det slik: “Du solars sol från Betlehem, hav tack och pris, för varje glimt från ljusets hem, och från ditt paradis”. Solers sol fra Betlehem, det er Jesus selv, vår Frelser.

Solskinn etter regn
“Då grönskar jorden genom solsken efter regn”. Gjennom Jesus lar Gud noe nytt vokse fram. Vi nås av evangeliets livgivende og forvandlende budskap. Der dette tas imot grønnes det. Livet bryter fram. Den danske bibelutleggeren Asscenfeldt-Hansen skriver:

“Det varme sollyset som stråler i sin fruktbringende glans etter regnet er et vakkert bilde på vår Herre Jesus Kristus. Denne solen går først opp i et menneskehjerte etter regnet. For bare da kan rettferdighetens sol gi legedom under sine vinger.

Der “bedrøvelsen etter Guds sinn” ikke først har vært i et menneskehjerte, kan nådens sol ikke bringe liv. Først må regnet falle. Solstrålene kan ikke gi liv der jorden er hard og tørr. Men når tøværet er kommet i et menneskehjerte vil den kalde, tørre vantro vike for vekkelsens vår. Da vil hjertet smelte og ydmyke seg, og da kan livet bryte fram.

Da kan Jesussolen skape en paradishage i hjertet, og der kan Gud selv bo og vandre med sitt folk som i det første Paradis.

Ja, dette Davids profetiske framsyn får sin oppfyllelse hver gang troslivet med Jesus bryter fram i et synderhjerte. Sin siste, evige oppfyllelse får det når Jesussolen skal lyse ut over den nye jord. Der skal rettferdigheten bo, og det evige livs herlighet skal utfolde seg etter tåreregnet her i denne verdens jammerdal på denne gamle syndens jord” (Sitat slutt). Kjære leser: Har det blitt en soloppgang i ditt liv? Bor Jesus, verdens lys, i ditt hjerte? Eller er det ingen plass til ham? Blir han trengt unna av alt det jordiske som nesten helt opptar tanker og sinn? Paulus minner oss i Kol 1,18 om hvilken plass Jesus skulle ha i våre liv: “Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste” (Kol 1,18). I vers 5 sier David: “For har ikke mitt hus det slik med Gud?” Lyset hadde kommet inn i Davids liv. Etter de mørke, tunge dagene når han ikke ville bekjenne sin synd, kom befrielsens stund: “Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren! – Og du tok bort min syndeskyld” (Sal 32,5). Jesus fikk komme inn i hans hjertes hus med sitt lys, sin nåde og forlatelse.

I dag vil Jesus komme inn i ditt hjertes hus, om han ennå står utenfor. “Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg” (Åp 3,20). Og når Jesussolens lys får lyse inn i ditt formørkede hjerte så merkes det. Guds kjærlighet utgytes i hjertet, og det preger livet. “Måtte de som elsker ham, være som solen når den går fram i sin kraft!” (Dom 5,31).

David fortsetter å tale om Guds evige pakt. “En evig pakt har han jo gjort med meg, ordnet i alle deler og trygget, all min frelse og alt godt – skulle han ikke la det gro fram?” Hvilket budskap! Tenk at din og min frelse hører sammen med en evig pakt. En nådepakt – for Jesu skyld. I alt ordnet og trygget. Alt det Jesus har gjort er trygt og sikkert. Det finnes ikke noe svakt punkt. For all min frelse, skulle han ikke la det gro fram? – gjennom rotskuddet Jesus Kristus. “Ettersom hans guddommelige makt har gitt oss alt som tjener til liv og gudsfrykt, ved kunnskapen om ham som har kalt oss ved sin egen herlighet og kraft” (2Pet 1,3).

Torner og tistler under dommen
Avslutningen av Davids siste ord inneholder to alvorsfylte vers, som mange helst vil hoppe over. Men vi behøver så vel også disse bibelordene til vekkelse og advarsel. I vers 6-7 leser vi: “Men de onde, de er alle sammen lik torner som ryddes bort, som folk ikke tar i med hånden. Den som vil nærme seg dem, må væpne seg med jern og spydskaft, og så brennes de opp med ild der hvor de står”. De onde og uomvendte mennesker sammenliknes med torner. De stikker om man tar dem med bare hendene. Han må utruste seg med jern og spydskaft for å håndtere disse. Dette er også til ettertanke for enhver kristen. Se til at du ikke blir åndelig skadet av verdens barn, av tornemenneskene! Torner og tistler handler om dem som er preget av syndefallets følger. De har ikke opplevd Guds nåde. Det har ikke blitt noen soloppgang i deres liv. Og skjer det ingen forandring nå i nådens tid, venter den evige ild. De må brennes opp med ild.

Peter Fjellstedt kommenterer: “David ser i Guds Ånds lys, hvordan Guds rikes fiender til slutt skal bli forkastet, opprykket og bortkastet av herrens vingård, slik som torner og tistler som har vokset opp i løpet av sommeren når tiden er inne blir rykket opp og kastes bort, og siden ikke berøres med hender. Så skal til slutt alt fellesskap mellom Kristi rike og ormens sed opphøre”.

Sammenfatning
Til sist sammenfatter Fjellstedt Davids testamente slik: “Dette er Davids svanesang, en herlig svanesang, en profeti som ennå ikke er oppfylt i Kristi rike i alminnelighet, men som går i oppfyllelse på hver troende sjel, som seirende går ut av striden og inn i herligheten”.

Davids siste ord, som den treenige Gud gav ham, er verd å tenke gjennom. Den gamle kongen ser med Guds Ånds profetiske blikk inn i framtiden. Han ser Jesus som regjerer i rettferdighet og som er lik morgenens lys når solen står opp. Men også Frelserens dom over Guds rikes fiender – de som er som torner.

Må vi med Åndens hjelp få se inn i det profetiske ordet. Og framfor alt å ta imot, leve, og gledes over evangeliet om Jesus og hans verk. Det er bare evangeliet som er Guds kraft til frelse, for hver den som tror.

(Fra “Pietisten”)