“Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.” Gal 5:16
Dette ordet taler til oss om å leve et rett kristenliv, det som vi med ett ord pleier å kalle helliggjørelse.
Hva er egentlig helliggjørelse?
Det mest nærliggende svar synes å være: Helliggjørelse er naturligvis å
bli et hellig menneske. Men dette svar er ikke uten videre riktig. Ja, det kan til og med være fundamentalt uriktig.
La oss se på et grunnleggende ord i Skriften som gir et enkelt svar på hva helliggjørelse er. Vi finner det i Bibelens siste kapittel (Åp 22,11): “La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og la den urene fortsatt bli uren! Og la den rettferdige fortsatt gjøre rettferdighet, og la den hellige fortsatt bli helliggjort!” Her sies det likefrem at det som et menneske er, det kommer det til å bli: den som er ond, blir ond: den som er rettferdig, blir rettferdig: den som er hellig, blir hellig.
Altså: vi helliggjøres ikke for å bli hellige, men vi må være hellige for å kunne helliggjøres. Det er den hellige som blir helliggjort. Ingen andre.

Hvordan blir en da hellig?
Jo, svarer Guds ord, ved å høre og ta imot ordet om Jesu forsoning: “For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget” (Heb 10,14). Og Jesus sier til sine disipler siste kvelden han var sammen med dem – og han visste godt at de ikke var syndfrie: “Dere er alt rene på grunn av det ord som jeg har talt til dere” (Joh 15,3). Et hellig menneske er den som har mottatt syndenes forlatelse ved troen på Jesu Kristi forsoning. Han står ren for Gud. Det skal du vite, du som tror på Jesus.
Men i og med at vi tar imot syndenes forlatelse skjer det ikke bare at vi blir stående renset fra vår synd overfor Gud. Det skjer også noe i vår person: det fødes et nytt sinn, skapes en ny natur i oss, et sinn og en natur som elsker Gud og det han vil, og hater det som er Gud imot.
Helliggjørelse er at dette sinn får vokse og utvikle seg i en kristen. “Bli hva du er!” (Martin Luther).
Men en kristen har ikke bare dette sinn i seg, han har også det gamle menneske, kjødet, som står Gud imot. “For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet” (Gal 5,17).
Helliggjørelse er altså ikke en forbedring av det naturlige menneske. Det er også noe mer – og vesentlig annet – enn selvbeherskelse. Det er veksten av et sinn Gud har skapt i oss ved sin Hellige Ånd. Og Ordet pålegger oss at dette sinn, og ikke vår gamle natur, skal vokse i oss.
Hvordan kan det skje? Ved å vandre i Ånden, svarer Ordet. Å vandre i Ånden er å leve i det som en har mottatt fra Kristus.
“Bli i meg”, sier Jesus. Lev i syndenes forlatelse! Ta imot den hver dag! Videre: Ta avstand fra ditt selvliv: Når du kjenner fristelser av alle slag, slikt som Ordet her nevner: hovmod, misunnelse, partisinn, fornærmelser, utukt osv., skal du ikke mistvile på Guds nåde. Du skal regne med at nettopp alt dette onde i deg kjøpte Jesus deg fri fra. Og så skal du ta avstand fra alt det onde i deg selv og bruke det sinn Jesus har gitt deg. Du vet at det en bruker, det vokser og utfolder seg, og omvendt. Det gjelder også det sinn Gud ved sin Ånd har født i oss.
Jesus sier: “Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre” (Joh 15,5).

(Fra “Livets brød”, Gry Forlag)