Vi skiller mellom alminnelig og spesiell åbenbaring. Gjennom naturen, samvittigheten og historien åbenbarer Gud sin kraft og sin godhet for alle mennesker. Det er den alminnelige åbenbaring. Desuten har Gud gitt den spesielle åbenbaring med ord gjenom Israels profeter og apostler. Det er Bibelen. Vi ser først på den alminnelige og deretter på den spesielle åpenbaring.

1. Den alminnelige åpenbaring i naturen
Paulus skriver: ”For det en kan vite om Gud, ligger… åpent for dem; for Gud har åpenbaret det for dem. For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger” (Rom 1,19f). Til hedningene i Lystra sier han: ”Men han lot seg ikke uten vitnesbyrd. Han gjorde godt. Fra himmelen sendte han dere regn og fruktbare årstider, og han mettet deres hjerter med føde og glede.” (Apg 14,17).
David er mer poetisk: ”Himlene forteller Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk. Den ene dagen lar sin tale strømme fram til den andre, og den ene natten forkynner den andre sin kunnskap. Det er ikke tale, det lyder ingen ord, deres røst høres ikke. Men måle-snoren deres er gått ut over hele jorden, deres ord til jorderikes ender. I dem har han reist et telt for solen.” (Sal 19,2-5).
Job utfordrer oss: ”Spør bare dyrene, de skal lære deg. Spør himmelens fugler, de skal si deg det. Eller tal til jorden, og den skal lære deg, og havets fisker skal fortelle deg det. Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det. Det er han som har i sin hånd hver levende sjel og hvert menneskelegemes ånd.” (Job 12,7-10).
Den apokryfe Visdommens Bok fra 2. århundrede før Kristus tilføyer: ”Aldeles tomme var jo alle de mennesker, som ikke visste noe om Gud, og som ikke ut fra de gode ting, de kunne se, var i stand til å erkjenne ”ham, som er”, og som ikke lærte bygmesteren å kjenne ved å iakttage hans verk… for fram av storheten og skjønnheten i det skapte trer bildet av dens opphavsmann” (Visd 13,1+5)
Paulus formulerer seg på samme måte: ”I stedet ble de tomme i sine tanker” (Rom 1,21). ”Og de byttet bort den uforgjengelige Guds herlighet mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske (1,23), og de levde i synd, selv om de visste fra naturen, ”at de som gjør slikt, fortjener døden.” (1,31) for at de skal være uten unnskyldning. (1,20).
Når Paulus sier: ”De kjente Gud” (1,21), så svarer mange i dag: ”Vi har ikke noe kjennskap til Gud!” Men Paulus fastholder sin dom: ”Jo, dere har! Men dere undertrykker det kjennskap til Gud, som naturen gir dere!”

2. Den alminnelige åpenbaring i samvittigheten
Det er ikke bare naturen omkring oss, men også naturen i oss, som taler slik om Gud. Paulus fortsetter: ”De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem” (Rom 2,15). Den alminnelige åpenbaring i samvittigheten betyr, at de som ”ikke har loven” er ”seg selv en lov” (2,14). Selv om hedningene ikke har Guds lov verbalt gjennem Israels profeter og apostler, så har de Guds lov skrevet i deres samvittighet. Derfor vet de fra sitt indre hvordan de bør leve, og at den som ikke lever slik, fortjener å dø. Guds lov sier: ’Gud er kjærlighet, og slik skal du også være!’ Menneske kan med et vist hell undertrykke denne stemme ved å fylle deres liv med aktivitet og deres hoder med larm. Men på dommedag kan de ikke lenger unngå Guds røst. Da vet de, at de er skyldige. Da vet de også, at de hele livet har undertrykket denne røst.
Naturens stemme er Guds kall. Han krever mennesker til regnskap ved å peke på deres synd. Ved det skaper Han en klangbund i dem for evangeliets tale om syndernes forlatelse. Men så lenge mennesker undertrykker denne røst, får de heller ikke for alvor bruk for syndenes forlatelse. Samtidig er samvittigheten med til å gjøre det uutholdelig for oss i denne verden. Uten samvittigheten hadde vi levd under jungleloven. Det er den alminne-lige åpenbaring som gjør at samfunnet ikke bryter sammen i ondskap. Men innimellom trekker Gud sin hånd tilbake, så det sosiale liv bryter sammen og ondskapen får fritt løp. Det har vi sett mange ganger i historiens løp. Vi kan bare tenke på de mange folkedrap i det 20. århundrede.

3. Den alminnelige åpenbaring i historien
Paulus sier til hedningene i Athen: ”Gud, han som skapte verden og alt som i den er, og som er, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer som er bygd med hender… For det er ham selv som gir alle liv og ånde og alle ting… Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grenser mellom deres bosteder – for at de skulle søke Gud… For i ham er det vi lever og rører oss og er til” (Apg 17,24-28). Alle folkeslag har fått sine tider og grenser av Gud. Disse tider og grenser skifter i historiens løp, men disse endringene kommer også fra Gud.
Daniels Bok kap.4-5 har dette stadige omkved: ”Den Høyeste er hersker over det jordiske kongerike, og… han gir det, til hvem han vil” (4,14). Vi skal merke oss at Daniel sier dette til de hedenske konger Nebukadnesar og Belsasar. Den første ble fjernet fra tronen av Gud, inntil han forstod, at ”den Høyeste er hersker over det jordiske kongerike og gir det til, hvem han vil” (4,29). Da Nebukadnesar innså det, ble han konge igjen (4,31-32). Belsasar ble også fjernet fra tronen, men han fikk den ikke tilbake, for den ”Gud, som holder ditt liv og alle dine veier i sin hånd, har du ikke æret” (5,23).
Gjennom Jeremia sier Gud: ”En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det.Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre.” (Jer 18,7-10). Dette gjelder ikke kun Israels folk. ”For Gud er hele jordens konge” (Sal 47,8). Derfor sier salmisten til Gud: ”Du dømmer folkene rettferdigt, og du leder folkeslagene på jorden” (Sal 67,5). Vi må lære å se Guds hånd i folkenes historie. Han gir forskellige tider og grenser, for at de skal søke Ham. Engelskmennene formulerer det på denne måte: ”History is His story!” Historien er Guds fortelling!

4. Den spesielle åpenbaring i Bibelen
Gjennom den alminnelige åpenbaring i naturen, i samvittigheten og i historien har Gud kun åpenbart sin lov. Evangeliet finner vi i den spesielle åpenbaring, dvs. i Bibelen. Man kan ikke lese ut av naturen eller av samvittigheten at Guds Sønn ble menneske og døde for våre synder omkring år 30 e.Kr. Og selv om Jesus levde og døde i historien, forteller den oss ikke hvorfor. Kun den spesielle åpenbaring med ord forklarer dette for oss. Det egentlige evangelium er nemlig ikke at Gud er kjærlighet. Dette er hva loven sier. Evangeliet forteller oss, hva Gud i sin kjærlighet har gjort for å frelse oss: Han har ”sendt sin sønn som et sonoffer for våre synder” (1 Joh 4,10).
Guds spesielle åpenbaring er diskrimine-rende. Det vil si: Gud utvalgte noen mennesker for å tale til dem og for å la dem forkynne dette videre til alle andre. Han utvalgte Abraham og hans slekt. Han utvalgte Moses og Josva. Og Han utvalgte Israels folk. For dem åpenbarte Gud sitt Ord. Sal 147,19f sier: Gud ”Han kunngjorde for Jakob sitt ord, for Israel sine bud og sine lover. Slik har han ikke gjort mot noe hedningefolk.” Da tidens fylde kom, sendte Gud sin egen Sønn til Israel. Men når Gud gjorde det på denne diskriminerende måte, var det, for ”at det i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag...” (Luk 24,47). De skulle ikke holde Guds Ord for seg selv, men være Hans vitner ”både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende” (Apg 1,8).
Gud gav selv det ord til Israels profeter og apostler som de skulle forkynne for andre. Apostelen Peter sier om profetene: ”For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd” (2 Pet 1,21). Profetene sier det gang på gang med uttrykk som disse: ”Herrens ord kom til meg” (Jer 1,4), ”Herrens Ånd taler gjennom meg, og hans ord er på min tunge” (2 Sam 23,2), og ”Så sier Herren” (Am 1,3). Det nye Testamente bekrefter at Gud talte ved profetene (Matt 2,15-17). Det gjelder også om profetenes skrifter, at de ”er innåndet av Gud” (2 Tim 3,16). Det skulle nok snarere oversettes: ’De er åndet ut at Guds munn.’ Derfor bærer disse skriftene fortsatt den Ånd med seg, som gav dem, og derfor kan de gi ”visdom til frelse,” sier Paulus (3,15). Fordi De hellige Skrifter er Guds Ord, er det ”levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd” (Heb 4,12). Dette ord trenger gjennom marg og ben og dømmer våre innerste tanker. Men samtidig formår det å gjennføde oss (1 Pet 1,23), å oppbygge oss og gi oss arven i Guds rike (Apg 20,32).
Guds Ord er nemlig ikke bare ord. Han er selv til stede i sitt ord. Når vi leser eller hører Guds ord, blir vi stillet inn for Guds ansikt. Det blir dommedag på forhånd, hvor vi går enten til høyre eller til venstre. Også på denne måte er Guds Ord diskriminerende: Det setter et skille mellom mennesker. For noen, men ikke for alle, blir møte med Guds Ord til evig liv.

Lov og Evangelium
Denne frelsende virkning har den spesielle åpenbaring i Bibelen, og kun den, for kun Bibelen kjenner evangeliet. Den alminnelige åpenbaring i naturen, i samvittigheten og i verdenshistorien åpenbarer kun Guds lov. Den gjør oss skyldige. Den alminnelige åpenbaring vet ikke om Guds Sønn, som ble menneske og døde for våre synder på et kors. Dette evangelium finner vi kun i den spesielle åpenbaring. Derfor må de som har hørt evangeliet, fortelle det videre til andre i Jerusalem, i Judea og Samaria og like til jordens ende.