Artikel nr 08 fra blad nr 5-2022
Når samfunnet rakner


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Per Haakonsen

Det hender at mennesker som har bodd lenge i utlandet og som vender tilbake sier: Norge er blitt så forandret, vi kjenner det nesten ikke igjen. De tenker da først og fremst på menneskene, på de holdninger, tanker og meninger som de møter. Det ”Nye Norge” virker så fremmed på dem.
Jeg prøver å forklare.
Norge er ikke lenger en nasjonalstat. De tradisjoner, leveregler og verdier som de kjente fra før, er blitt erstattet av det globale og multikulturelle samfunn. Nå er det innvandring og kulturell mangfold som gjelder. Vår egen nasjonale arv må tre i bakgrunnen for at mangfoldet kan trives blant oss. Det gjelder ikke minst vår kristne arv som må gi plass for andre religioner, som islam. Siktepunktet skal være det globale, ikke det nasjonale. Det er det internasjonale fellesskap som skal være det styrende.
Den globale tenkning har ført til klimahysteri, det grønne skifte, økte strømpriser og dyrtid. Nå er det kloden som skal reddes, ikke nasjonen.
Den globale tenkning har også ført til nedtoning av det nasjonale. Å tenke nasjonalt betyr å krenke andre mennesker og kulturer. Kristendommen som er en av bærebjelkene i vår nasjonale arv, hører derfor ikke hjemme i den globale visjon. Å gi prioritet for kristen tro virker også krenkende overfor annerledes troende. Her tenkes i første rekke på den sekulære del av befolkningen og på islam.
Vår nasjonale bevissthet skal bygges ned til fordel for fremmede kulturer. Erna Solberg sa det slik: ”Man har ikke noen særrettigheter i Norge fordi man har sine røtter her.” Det er i samme gate som det den tidligere statsminister Fredrik Reinfeldt sa: ”Sverige tilhører de innvandrerne som er kommet til landet og ikke de svensker som bor der.” Det politiske lederskap i de to land ønsker å bygge ned vår nasjonale identitet.
Det er i sin alminnelighet en uhørt tanke at vi som har bodd her i generasjoner ikke skulle ha førsteprioritet på vårt eget land. Det er dessuten helt ubibelsk.
Med i dette bildet hører også tanken om det frigjorte mennesket – det autonome mennesket. Dette står i kontrast til det kristne menneskesyn – det trellbundne mennesket. Mennesket i vår tid ønsker ikke å ha andre guder enn seg selv. Mennesket skal ha frihet til å gjøre hva det vil uten å føle seg bundet av normer og tradisjoner.
Pride parader er et uttrykk for dette. Mennesket skal ha frihet til å elske hvem det vil, heter det. Pride paraden i Oslo ble for få år siden frontet av en dansende Jonas Gahr Støre som også skal ha uttalt at de som ikke kan slutte opp om Pride er å forstå som ekstremister. Dette er illevarslende og vitner om en intolerant holdning som i første rekke rammer oss kristne. Kristendommen har Bibelen som utgangs-punkt. Den taler om at vi som kristne er Jesu Kristi tjenere, eller Jesu Kristi treller som det egentlig står etter grunnteksten. At vi er Jesu Kristi treller betyr at vi er hans eiendom. At vi er Jesu Kristi eiendom betyr at det er han – ikke oss selv – som bestemmer over våre liv. Å leve et selvstyrt liv strider mot vår stand som kristen.
Kristen tro og kristne verdier har vært sementen i vårt samfunn gjennom lange tider. Å avvise det med så stor forakt som vår tid gjør, er en risikosport. Det har de danske sosialdemokrater begynt å forstå. Den danske statsminister Mette Fredriksen har uttrykt bekymring over kristendommens svekkede stiling i landet. Hun har trolig begynt å innse at kristne verdier ikke lett lar seg erstatte med andre verdier med samme bindingskraft.
Våre hjemvendte landsmenn reagerer med forskrekkelse over det Nye Norge. De føler seg ikke hjemme her. Mange av oss andre har samme opplevelsen. De globalistiske verdier og manglende etiske normer virker skremmende. Vi spør: hvilken fremtid har et slikt land og et slikt folk?
Å vende ryggen til Gud slik vi har gjort, betyr at Gud vender ryggen til oss. Han lar oss få vår egen vilje og på den måten bringer vi ulykke over oss selv. Det gjelder både oss som enkeltpersoner og som nasjon.