I begynnelsen skapt Gud himmel og jord. Han skapte all vegetasjon, dyr, fugler og fisker. ”Og Gud skapte menneske i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte ham dem.” (1 Mos 1,27).
Gud velsignet dem og ba dem om å bli mange og råde over hele skaperverket.
Det er Den treenige Gud i sin visdom som har skapt mennesket og oppholder det i denne verden. Han har skapt Adam og Eva til å leve sammen i ett monogamt og livslangt ekteskap.
I Luthers forklaring til den første tros-artikkel lærer vi hvordan Gud har skapt oss, utrustet oss, sørger for oss og verger oss: ”Jeg tror Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles oppholder alt dette; likeså at han har gitt meg klær og sko, mat og drikke, hus og hjem, ektefelle og barn, aker, fe og alle gode ting, og har rikelig og daglig forsørger meg med alt jeg trenger til legeme og liv, verger meg mot all fare, vokter og bevarer meg mot alt ondt. Og alt dette gjør han bare av faderlig, guddommelig godhet og barmhjertighet, uten noe av min fortjeneste og verdighet. For alt dette er jeg skyldig å takke og love ham, tjene og lyde ham. Det er både visst og sant” (Konkordieboken).
Adam og Eva ble skapt i Guds bilde. De levde i et fortrolig og åpent samfunn med Herren. De var uten synd, harmoniske og salige.

Hva besto da gudsbilde hos mennesket i?
Pontoppidan sier: ”I sin alminnelighet var det en likhet eller overensstemmelse med Gud selv. Men særlig var det i forstanden et guddommelig visdomslys som kjente Gud rett og hele hans skapning. I viljen var det en kraftig kjærlighet, som hang fast ved Gud. Begjæringene og sinnets følelser var i en innbyrdes hellig orden. Legemet og dets lemmer ble brukt rett. Derfor var det også i samvittigheten et himmerike fullt av glede og fred” (”Sannhet til gudfryktighet”).
Men syndefallet førte til at deres gudsbilde ble ødelagt. Adam var menneskehetens representant i fallet. Følgelig falt hele menneskeheten i synd, arvesynd.
Da menneskets gudsbilde ble ødelagt, ødela det forholdet til Gud. Slangens gift trengte inn i deres hjerter slik at de lot seg forføre av Djevelen og ble redd Gud og skjulte seg for ham.
Mennesket som før syndefallet hadde et fortrolig og tillitsfullt forhold til Gud, ble nå fiender av Gud. Hjerte, som er sentrum for tankeliv, vilje og følelser, ble formørket og ført vill av en demonisk åndsmakt.

”Hvordan har da synden særlig ødelagt menneskets sjel?”
Slik spør Pontoppidan og svarer: ”Den har formørket forstanden, som i menneskelige ting er blitt halvblind og i gudommelige ting helt blind, ja tilbøyelig til alle villfarelser og falske meninger om det som hører Gud til”.
Selv om menneskene falt i synd, så opprettholder Gud både sjel og legeme slik at det fungerer på en måte på det menneskelige plan, for menneskets intelligens ødelegges ikke av arvesynden.
Om dette sier Øivind Andersen: ”Arvesyndens virkning ødelegger ikke menneskets intelligens, sett fra et menneskelig synspunkt. Fordi mennesket har beholdt sin herskerstilling over naturen etter syndefallet, så har det også evnen til å erkjenne alt som ligger innenfor dette område” (Fra ”Troslære”).
Dette kan vi tydelig observere hos verdslige mennesker. De kan være svært dyktige på mange områder, men de har et negativt forhold til Gud, og kan ikke erkjenne Den treenige Gud og det som hører Guds rike til.
Nå har menneskene frigjort seg fra Gud og elsker ham ikke, de prøver å unngå ham. I stedet søker de andre og fremmede guder eller forløsningsveier, fordi de lever i mørket og er under innflytelse av Guds motstander og hans åndehær.

Den alminnelige åpenbaring
Derfor kan ikke noen mennesker av filosofisk eller gjerningsvei komme i kontakt med den levende Gud. Rett nok har Gud åpenbart seg ved den alminnelige åpenbaring. Alt som er skapt og historiens gang vitner om at det må stå en levende intelligens bak alt dette, dvs. Gud. Likedan er lovens gjerning skrevet i menneskets hjerte hvor deres samvittighet og deres tanker, ”som innbyrdes anklager dem eller forsvarer dem-” (Rom 2,14-15).
Siden gudsbilde er ødelagt, er det blitt skilsmisse mellom menneskene og Gud, men menneskene er helt avhengige av Gud til alle tider selv om de ikke erkjenne dette (se Apg 17,28!), for menneskene er blitt kjødelige uten evne eller kraft til frelse seg selv.

Hva er kjød, sárx?
I følge Guds ord har det greske ordet sárx flere forskjellige betydninger. Studiebibelen nevner fem forskjellige betydninger av begrepet:

a) kjøtt, kjød i fysisk forstand
b) legeme, person, menneske
c) natur, avstamning, vesen
d) en persons eller begreps ”ytterside”, det man ser
e) den syndige, falne natur hos mennesket

Det er viktig at vi gransker Skriften nøye for å se hva begrepet betyr i de ulike sammenhenger.
Det er rett å si at begrepet i noen sammenhenger betyr kjød eller kjøtt i fysisk forstand. Begrepet betyr også person og menneske (Joh 1,14). En annen viktig betydning av sárx er den syndige, falne natur hos mennesket.
Når noen hevder at legemet med intellekt, sinn, tanke og vilje er uopprettelig fordervet, får det uheldige konskvenser. Som en konsekvens av denne forstålsen, følger det at disse sansene hører til den gamle, syndige og falne natur og må forkastes. Saken er imidlertid den at ingen av disse sansene eller egenskaper er syndige i seg selv i substansen.
La oss igjen ta ett blikk tilbake på Luthers forklaring til 1. artikkel: ”Jeg tror Gud har skapt meg og alle andre skapninger, at han har gitt meg legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer, fornuft og alle sanser og fremdeles oppholder alt dette”. Dette viser oss at det ikke er de legemlige organer som er syndige i seg selv, men de er under kjødets herredømme, fordervet av synden. Følgelig kan vi si at alle mine organer og lemmer var under kjødets herredømme før jeg tok imot Jesus og ble født på ny. Ved gjenfødelsen kommer det et nytt livsprinsipp inn i mennesket, nemlig Guds Ånd. Den Hellige Ånd tar hele mennesket med legeme og sjel, øyne, ører og alle lemmer og alle sanser i bruk. Men det betyr ikke forvandling av det gamle mennesket, for det skal dø.
La oss derfor slå fast at kjødet i betydningen ‘den onde lyst’ ikke er identisk med det fysiske eller stofflige hos mennesket, substansen. Kjødet i betydningen det gamle menneske har sitt sete i legemet, men er ikke identisk med det fysiske legemet.
Paulus sier i 2 Kor 7,1: ”Når vi har disse løftene, mine kjære, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd, og fullende vår helliggjørelse i gudsfrykt!”
Her kan ikke ”kjød” bety den falne og onde lyst, for den kan ikke renses, men den skal dø. Med andre Ord: Vi skal ikke ringeakte, men hellige vårt legeme, og rense vårt kjød (legeme) så vel som vår ånd fra all besmittelse av synden. En formaning som denne viser best at Paulus ikke kan ha betraktet kjødet (som substans) som urent i seg selv eller som prinsippielt syndig.
Det ordet som er brukt på grunnteksten heter ”molysmos” og det kan oversettes med urenhet, smuss eller besmittelse. Studiebibelen skriver:
”De skal kvitte seg med all urenhet. Når det gjelder ‘kjødets’ synder var dette noe som grekerne knapt betraktet som synd i det hele tatt. Det siste er sinnets synder. Oppfordringen er alminnelig – mot urene handlinger og tanker. De skal ha en positiv og byggende innstilling, idet de skal leve et helliggjort liv og gudsfrykt” (Studiebibelen III).
Prof. Olaf Moe skriver at dersom Paulus hadde ment at kjødet som stoff var syndens utspring, ville han ikke advart mot den selvalgte gudsdyrkelse, ydmykhet og mishandling av legemet som forekom i Kollosæ. Men det er ikke noe ære verdt ”og tjener bare til tilfredsstillelse for kjødet” (Se Kol 2,23!)
(”Apostelen Paulus – Forkyndelse og lære”).
I Mellomalderen, skriver Fredrik Wisløff, betraktet noen legemet som sete for alle syndige lyster. Legemet var i seg selv ondt. Derfor ble askese og selvpinsler betraktet som midler i helliggjørelsen.
Videre sier Wisløff at når spesielt legemet ble betraktet som syndig i seg selv, kom det vel av et forvrengt syn på seksuallivet som noe uåndelig og mindreverdig. Men også seksual-livet er en gave fra Gud, som ganske riktig skal brukes under ansvar og Guds tukt.
(Fra boka ”Trosbekjennelsen”).

En rekke skriftord i NT viser oss at legemet i seg selv ikke er ondt
”Vet dere ikke at deres legemer er Kristi lemmer” (1 Kor 6,15). ”Vet dere ikke at deres legemer er templer for Den Hellige Ånd?” (1 Kor 9,19).
Vi skal fremstille våre legemer ”som et levende og hellig offer for Gud” (Rom 12,1). Og målet for vår helliggjørelse er at ”ånd, sjel og legeme blir bevart uskadd, så vi kan være uklanderlige når vår Herre Jesus Kristus kommer” (1 Tess 5,23).

Hvordan komme i kontakt med Gud?
Ingen kan imidlertid komme i kontakt med Den treenige Gud ved den alminnelige åpenbaring. Men Gud har sendt sin enbårne Sønn til jord og han har åpenbart Gud og åpnet vegen til himmelen ved sin forsonergjerning.
Enhver som tar imot Jesus Kristus og blir døpt, blir rettferdiggjort, født på ny og får Den Hellige Ånd som gave og pant. Med andre ord: Han får igjen gudsbilde som var ødelagt. Herren vil gi enhver som tar imot frelsen et nytt hjerte og en ny ånd i det indre (Sml. Esek 11,19).
Pontoppidan sier: ”Jo, Gud barn som gjenfødes og fornyes til dette bildet, får det igjen. Her på jorden visstnok ennå bare ufullkomment, men i himmelen skal de bære det helt fullkomment”.
Videre sier Pontoppidan om gjenfødelsen: ”....Men gjenfødelsen er en gjerning av Gud i menneskets hjerte. Det får da på en ufattelig måte en ny beskaffenhet, et nytt lys i forstanden og en ny lengsel, lyst og kraft i viljen. Således oppstår det et helt nytt liv i den som før var åndelig død. Dette kaller Skriften et nytt hjerte, en ny ånd, et nytt menneske eller en ny skapning” (Se Esek 36,26; Joh 3,6!).

Aksel Valen-Sendstad om gjenfødelsen og nyskapelsen som to sider av samme sak:
”I nær tilknytning til gjenfødelsen som utrykk for Guds suverene handling med mennesket, er det også naturlig å nevne den bibelske sannhet om nyskapelsen. Å bli født på ny og å bli skapt på ny er i Guds ord egentlig to sider av samme sak. Det er Den Hellige Ånds gjerning. Likesom Gud på underfull måte lar et menneske fødes på ny ved troen på Kristus og hans nåde, blir mennesket en ny skapning i ham og ved troen på ham. Like revolusjo-nerende som det var å bli født engang, er det å bli en kristen, å bli omvendt. Det er som å komme til verden og få liv, fridd fra mørke og død. Og like revolusjonerende som det var da Gud engang skapte mennesket i sitt bilde, like revolusjonerende og viktig er det at Gud ved Jesus Kristus gjør de som tror, til en ny skapning og gjenreiser det tapte gudsbilde i den troende ved troen på Kristus (2 Kor 5,17; Tit 3,5; Gal 6,15; Ef 4,24) (”Kristen dogmatikk”).
Gjenfødelsen og nyskapningen er et under som skjer ved Den Hellige Ånd.

Ved gjenfødelsen skapes et nytt sinn, en ny natur
Øivind Andersen sier om gjenfødelsen: ”Men i og med at vi tar imot syndenes forlatelse skjer det ikke bare at vi blir stående renset fra vår synd ovenfra Gud. Det skjer også noe i vår person: det fødes et nytt sinn, skapes en ny natur i oss, et sinn og natur som elsker Gud og det han vil, og hater det som er Gud imot. (Fra ”Livets brød”).
La oss også legge merke til hva Luther sier om hva den troende mottar fra Gud: Nåden og gaven. Nåden tilgir synden og gir samvittigheten trøst og fred. Men gaven er Den Hellige Ånd, som virker nye tanker i mennesket, et nytt sinnelag, nytt hjerte, ny styrke og nytt liv.

Det nye- og det gamle menneske
Vi som tror på Jesus, ble døpt til hans død. Vi døde altså sammen med Jesus, og følgelig likesom Kristus ble reist opp fra de døde, så skal vi vandre i et nytt liv (Se Rom 6,3-4!).
En kristen er samtidig både synder og rettferdig. I seg selv er en troende synder, men Jesu tilregnede rettferdighet gjør ham rettferdig for Gud. En kristen er født på ny og er blitt en ny skapning, men det gamle mennesket (kjødet) kjemper mot det nye mennesket. Denne strid utkjempes så lenge en kristen lever i denne verden. Apostelen Paulus sier i Kol 3,9-10: ”Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd det gamle mennesket med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye mennesket, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde” (Se også Ef 4,24!).
Vi oppfordres til å ikle oss det nye men-nesket. Derfor sier Guds ord (Rom 6,11): ”Still heller ikke lemmene deres til rådighet for synden, som våpen for urettferdighet. Men fremstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud”. Da det gamle mennesket er korsfestet med Jesus, er vi frigjort fra synden og skal leve for Gud og være tjenere for rettferdigheten. Det er tale om ett før da vi var syndens tjenere og ett nå hvor vi er blitt gjort ”levende med Kristus, vi som var døde ved våre overtredelser”(Ef 2,5). Av nåde er vi frelst.
Apostelen sier det slik i Rom 6,19: ”... For likesom dere før bød fram lemmene deres til tjeneste for urenheten og lovløsheten som førte til lovløshet – så by nå deres lemmer fram til tjeneste for rettferdigheten – det fører til helliggjørelse –”. Dette viser oss at det gamle menneske skal dødes, og det nye menneske skal leve og bære frukt ved Den Hellige Ånd.
For å være tjenere for rettferdigheten trenger vi en stadig fornyelse av sinnet. Olav Valen-Sendstad sier om Den Hellige Ånd som Gud Fader og Sønnen sendte til jord: ”Og de sendte Ham ut fra seg, til verden, over hjertene – for at Han skulle gjøre denne gjerning: Gi øyne, gi ører, gi sanser og evner til å se Jesus” (”Det er Den Hellige Ånds gjerning”).

Vårt sinn, vår tanke og vilje, må stadig bli fornyet ved Guds Hellige Ånd slik at vi kan dømme om hva som er Guds vilje: ”det gode, det som han har behag i, det fullkomne” (Rom 12,2).

Helliggjørelsen
Guds barn har alt i Jesus Kristus. Han er blitt oss ”visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning” (1 Kor1,30). Vår helliggjørelse er altså Jesus Kristus. Men vi oppfordres til å vokse i nåde og kjennskap til Jesus Kristus (2 Pet 3,18). Det er da tale om Jesus i oss.
2 Kor 3,18 taler om den gradvise helliggjørelsesprossesen: ”Men vi som med utildekket ansikt ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bildet, fra herlighet til herlighet, som av Herrens Ånd”.
Den svenske teologen, Agne Norlander, sier at helliggjørelsen som den kristne etiske utvikling har både en dødsside og en liv- og oppstandelsesside. Det gjelder, kontinuerlig, å døde alt som hører til det tidligere livet, rense livet og livsførselen for alt hedensk. Samtidig består den kristne livsoppgaven i hele tiden å trenge dypere inn i fellesskapet med Kristus og la Kristi oppstandelse prege tanker og beslutninger, ord og handlinger. Avslutningsvis sier han: ”Helliggjørelse i denne betydningen innebærer at hele vårt liv skal være et svar i renhet på Guds fritt utvelgende nåde”
(”Hellighetens gjenoppdagelse”).

Konklusjon
Den Hellige Skrift lærer oss at mennesket er skapt i Guds bilde til avhengighet og samfunn med Den treenige Gud. Gud har skapt mennesket som mann og kvinne, for at én mann og én kvinne skal leve sammen i et monogamt og livslangt ekteskap. Gud har også velsignet dem og gjort dem fruktbare slik at barn skal fødes og følgelig holde menneskeslekten ved like og dyrke jorda på ulike måter.
Mennesket ble skapt i gudsbilde til å være Guds representant i universet. Men dessverre ble Adam og Eva forført og lot seg blende av slangens list.
Ulydigheten overfor Gud førte til fall i synd, og mistillit til Skaperen.
Som en konsekvens fulgte sykdom, nød og død over hele menneskeslekten.
Siden Adam var menneskeslektens representant i fallet, falt hele menneskeslekten i synd, arvesynd. Følgelig søker ingen den levende Gud, men søker ulike forløsere eller sekulære ideologier som fører dem i kontakt med djevelen og hans onde åndehær.
Men Gud elsket verden slik at han sendte sin egen enbårne Sønn for å frelse menneskeheten. Jesus, sann Gud og sant menneske kom og tok all verdens synd på seg, døde en stedfortredende død på Golgata, ble begravet, men oppstod tredje dagen. Etter førti dager drog han opp til himmelen og sitter nå ved Guds høgre hånd og ber for sine.
Guds ord forkynner at hver den som tror på ham og blir døpt, blir rettferdiggjort, født på ny og får Den Hellige Ånd i hjerte til pant.
Det er et under når en synder som har levd i synder og laster og har fulgt kjødets og tankenes vilje, blir omvendt.
Det skjer en ny fødsel og et nytt menneske oppstår. Det er like revolusjonerende som da mennesket ble skapt. Gudsbildet blir gjenopprettet, og Den Hellige Ånd vil lære den kristne til å leve i samsvar med Bibelens lover og formaninger. Alt blir nytt og det gamle menneske er korsfestet og i prinsippet dødt.
Men striden mellom det nye mennesket og det gamle (kjødet) vil fortsette inntil den legemlige død. Kjødet som er den onde lyst, er ikke identisk med menneskets fysiske kropp, men har sitt sete i den. Derfor er det ikke holdbart å si at intellekt, sinn, tanke og vilje er uopprettelig fordervet.
Ved fødselen fikk vi vår menneskelige utrustning som i tidens løp ble preget av tidsånden og ”denne verdens gud”. Det gamle mennesket ble tatt til fange av demoniske holdninger og krefter som førte til at det levde på verdslig vis på samme måte som vantroens barn. Intellektet og sinnet ble preget av det.
Vårt møte med Jesus førte til at vi tok imot evangeliet, ble rettferdiggjort, født på ny og fikk Den Hellige Ånd. Da, sier Skriften, ble vi ett nytt menneske, ja, alt er blitt nytt, også vårt hjerte, tanke og vilje. Nå vil vi at Den Hellig Ånd leder oss. Nå strider vi ved Den Hellige Ånd imot det gamle mennesket (kjødet) som vil ta føringen i vårt hjerte og sinn. Denne striden må vi hver dag utkjempe, ja, til vår siste dag på denne jord,
Men vi takker Gud for at ingen onde åndsmakter eller onde mennesker kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre!