Om den livsviktige forskjellen på gjerninger og frukt - og om kjennetegnet på en sann tro.
Vi skal nå se på et uttrykk som Bibelen bruker om å følge Jesus. Nemlig å leve i Kristus. Å følge Jesus er å ha sitt liv i HAM. Og slik er det fra det første steg man tar på troens vei. Når mennesker søker Jesus, er det alltid av hensyn til deres liv – for å søke liv hos ham. Men under vandringen en kristen har med Jesus, blir det mer og mer klart at det som til slutt blir det store resultatet av å ha fulgt ham, er: ”En dag skal jeg prise og opphøye ham, for det han har vært og har gjort mot meg”.
Det er ikke – slik som mange ser ut til å mene, at ved slutten av et liv i følge med ham - at han da skal prise og opphøye meg, for det jeg har vært og har gjort mot ham. Nei, mer og mer blir det å følge Jesus og bo i ham, akkurat slik som når en gren lever på vintreet og får hele sitt liv fra stammen. Og det er dette bildet vi nå skal se på.

Podet inn i Kristus
Av naturen, sier Paulus i Rom 11, tilhører vi et vilt (dårlig) oljetre - men siden det ikke spiller så stor rolle om vi kaller det et oljetre eller et vintre, og fordi Jesus her bruker bildet av et vintre, ønsker vi for klarhetens skyld å kalle det et vintre. For det viktige er at det er et vilt (dårlig) vintre vi kommer fra. Men fra dette dårlige vintreet har vi blitt døpt og podet inn i Kristus, det sanne vintre, det edle vintre. Og så lenge vi blir i denne forbindelsen med Jesus, har vi del i Guds evige herlighet.
Det må understrekes at den grunnleggende sannhet i Guds rike er at det bare er forbindelsen – pakten – med Jesus som gir oss del i Guds herlighet.
Derfor kan vi hverken i oss selv eller hos andre dømme ut fra hvordan grenen ser ut. For saken er at denne grenen fortsatt bærer preg av å komme fra et dårlige vintre. Det er et preg som grenen aldri kan kaste av seg.
Derfor lot Gud denne pakten med Jesus bli opprettet i dåpen, slik at vi hadde et synlig tegn på at Gud ga oss liv i Jesus. Da ble den dårlige grenen podet inn i det sanne vintre. Og derfor vil enhver kristen som holder seg til ordet i dåpen, alltid kunne glede seg over den. Vi kan ikke annet.
Men en poding kan mislykkes. En gren kan podes inn i et tre, men hvis den aldri får livssaften i treet så visner den. Den dør, blir uten frukt og avslutter sine dager i ilden, som Jesus sier her.
Det er denne indre forbindelsen som Gud kaller tro. Troen som følger Jesus fordi han har blitt innpodet i våre hjerter - ofte fordi det var en mor og far som levde hos ham, eller også fordi troen våknet i oss en gang - Kristus ble forkynt for oss. Og jeg må si: den vakre og lovende troen. For den troen bevarer den uedle grenen i det sanne vintreet og dermed i all kjærlighet til Gud, selv om grenen fremdeles er preget av sin originale opprinnelse. Men grenen vokste og tok sitt liv i Jesus. Den satt som en gren på det gode vintreet, skaffet seg saften og kraften fra vintreet, og levde av det.
Hva slags saft og kraft suger denne dårlige grenen ut av det sanne vintreet? Hva er den saft som er i Kristus og som gir liv til grenene på vintreet? Paulus svarer på dette når han skriver til Timoteus: ”Så bli da du, min sønn, sterk ved nåden i Kristus Jesus”.
Og når et menneske lever av den nåde som er i Jesus, så er det den Hellige Ånd som er virksom i grenen. Så skjer det noe stort og guddommelig i det mennesket, selv om det ikke sees på utsiden, like lite som det er sett på utsiden, hvordan alle skogens grener suger kraft ut av treet. Det eneste som virkelig viser at grenen suger kraft ut av treet er at grenen blir på treet. Det gjør at det ikke visner og ikke trives på treet, så vinden tar den tørre gren og blåser den langt bort fra treet.

Nåde for en skutt fugl
Slik ser man det som er merkelig i verden: At onde grener søker næring fra Jesus hele livet. De holder seg til hans nåde, som en gammel skomaker sa på radioen: Det som var hans kraft i livet var at det var ”nåde for en skutt fugl”. Nåde for en fugl som var vingeskutt og ikke kunne løfte seg høyt opp til himmelen, men som Kristus i sin nåde bøyde seg ned, og med sin herlighet dekket den vingeskutte fuglen.
De var onde, vingeskutte, utslitte, døende, men likevel ble de hos Jesus og hans nåde gjennom et langt liv.
Ingen storm kunne rive disse svake og onde grenene ut av det sanne vintreet. Det er den Hellige Ånds hemmelighet og hans guddommelige underverk i verden. Slik leves det evige liv i verden. Som onde grener som øser av nåden i Jesus, og ved det trøstes, styrkes, gledes de og finner hvile. Kort sagt: lever!

Frukt og gjerninger
Nå sier Jesus om disse grenene, at ”den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt. For, uten meg kan du intet gjøre”. Han sier ikke at disse grenene skal bære frukt. Han sier de bærer mye frukt. Og så legger han til at dette ikke kan skje hvis de blir skilt fra ham.
Han taler her om noe som vi selv ikke kan produsere. Men som på den annen side absolutt kommer av seg selv når vi er i ham som grener av vintreet.
Så la det være sagt med en gang: Han taler ikke om gjerninger som vi kan bestemme oss for, hverken med makt eller av fri vilje. For det ”at alle kan gjøre som de vil” gjelder bare gjerninger på denne jord. Der kan du gjøre alle gjerninger hvis du bare vil. Så det kan ikke være det han taler om. Nei, enten er det gjerninger - eller det er frukt - frukt som fødes av å være en gren som øser av Kristi nåde.
Vi har et svært dypt og alvorlig eksempel på dette i et av brevene i Johannes åpenbaring, nemlig brevet til menigheten i Efesus (Åp. 2:1-7). Om den sier Jesus at han kjenner deres gjerninger. Og så nevner han hvilke gjerninger han tenker på: I sin tro har de tålt og vist stor utholdenhet, den har vært årvåken mot falsk lære, den har ikke tålt ondskap og er imot nikolaittenes gjerninger, som Jesus også hater.
Alt sammen noe som, både de og vi sannsynligvis vil si, var en frukt av troen – men som alle viser seg å være gjerninger gjort uten tro. For til tross for alt det positive Jesus nevner her, sier han til dem: ”Omvend deg og gjør de første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og vil flytte din lysestake fra dens sted, hvis du ikke omvender deg”.
Hva kan være gjerningene de mangler? Har de ikke gjort alle de gjerningene som troen kan tenkes å gjøre? Og hvis de kunne gjøre alle gjerningene han nevner her, så ville det være en smal sak å gjøre de handlingene som mangler. Tross alt var de villige til å lide og tåle ondt og ofre alt for å leve som en kristen menighet. De har vist det. Så hvilke gjerninger kan de mangle?
Ja, det ser vi nettopp fra brevet. Det er ikke bestemte gjerninger han etterlyser. Det er noe helt, helt annet enn gjerninger. Det er noe som ville fylt alle gjerninger hvis det var der. Det ville fylt hele livet hvis det var der. Det han etterlyser kan ikke skje så lenge de er skilt fra ham.
Det han etterlyser er den første kjærlighet. Den grunnleggende kjærlighet. De har ikke lenger den første kjærligheten som henter ut nåden som er i Jesus. Den kjærlighet de hadde i den første tid. Og med den forsvant den Hellige Ånd, som også preget den første tid.
De hadde bare gjerningene igjen, og de kunne til og med ha følt, som de i Tyatira. De som hadde flere gjerninger enn i den første tid. Men de var ikke som før. De hadde gjerninger, men ikke frukter! Det som skaper frukten, var borte.
Det er dette Jesus vil tale om her. Ikke gjerninger - og egentlig ikke frukt heller. Men han vil tale om hva som produserer dem: Nemlig å fortsette å være en gren der nåden, hele livet dekker over en vingeskutt fugl, en ond gren. Og en gren som roser Guds nådes kjærlighet. Å være en slik gren på ham gir en frukt som gjennomsyrer alt liv. Nemlig de skjulte tingene, som er Åndens frukter. Og det er ikke først og fremst noen gjerninger. Men det er kjærlighet, mildhet, godhet, glede, fred, sier Paulus. Og disse tingene er ikke noe du kan gjøre. Fordi du ikke kan gjøre dem. De må fødes i oss. Og det skjer ikke på noen annen måte enn ved å være en gren som lever av Jesu nåde.

Kjennetegnet på en sann tro
Ja, men gir det frukt? Dette er spørsmålet som er stilt av mange som har brukt hele livet på å øse nåde hos Jesus. For de ser så lite til disse fruktene. Og de frykter ofte at de har blitt visne grener, som han til slutt vil bryte av og brenne i ilden. Og så kan en kristen enten fortvile, eller han kan ta fatt på det meningsløse arbeidet med å skape fruktene selv.
Det er så vanskelig for vår fordervede natur å forstå Guds rike og Guds ånds forunderlige verden. Det er så fremmed for oss.
Nå har vi hatt en kristen kirke i nesten 2000 år, men Den hellige ånds liv er fortsatt mystisk for oss.
For det er slik i Guds rike og i Åndens verden at det er den uedle og syke grenen som bærer frukt. Og ikke den edle og friske, som gjør gjerninger som ligner dem i menigheten i Efesus.
Nei, det er de uedle og syke; for det er de som trenger mest den nåde som er i Kristus. Og det er om dem Jesus sier at den som blir i meg bærer mye frukt. ”Ja, men jeg kan ikke se det”, sier du. ”Jeg merker ikke den frukten. Tvert imot føler jeg meg vissen og tørr. Jeg føler meg ukjærlig og utålmodig. Jeg føler meg så lett sint. Jeg kan ikke se fruktene”.
Nei, du kjenner deg selv uedel. Men er det ikke nettopp fordi du – i stedet for å høre om gjerninger og frukt – heller vil høre om Jesus og den nåde du har i ham? Er det ikke nettopp fordi du fremdeles kjenner dette i deg selv og frykter dette hos deg selv at du fortsetter å være en gren som tørster etter den saft som er i Jesus Kristus? At du er en slik gren, kjenner du ikke på frukten. Det kjenner du på noe helt annet – og Jesus nevner det her – nemlig at hans ord forblir i deg. Han sier det slik: ”Hvis du blir i meg, og mine ord blir i deg”.
Se, troen på ham kjennes på at hans ord er i dem. At det er hans ord de har i tankene. For som Jesus sier her: Det er ordet som gjør dem rene. Det er ved dette ordet de blir renset for alt det uedle og visne, og hylles i frelsens fred, frelsens glede, frelsens håp og herlighet. Det er ved hans ord.
Det er ved hans ord at de trøstes og får visshet. Det er ved ham at troen gjenoppstår når den brytes ned. Det er ved ordet om ham at hjertet igjen finner hvile når det blir anfektet Da er det om ham jeg må høre. Dette er hans ord jeg må ha i mitt hjerte. Du må aldri tvile på at du er en levende gren på ham når det er hans ord som forblir i deg.
Men skulle andre ord enn ordet om ham få sin plass der, begynner du å ligne de fem menighetene i Åpenbaringsboken, som alle hadde falt fra troen. For nå var det det nye ord deres hjerte tenkte på og klamret seg til.

Den svake menighet – med den evige frukt
Men hvis det nå er hans ord som er livets ord for din sjel, så vil vi peke på enda en menighet. Det er menigheten i Filadelfia (se Åp. 3:7-13). Det er en av de to menighetene som ikke trenger omvendelse. For de var grener som var på det sanne vintreet.
Og for dem peker Jesus nettopp på det som er tegnet på at de fremdeles er det. Han sier det slik: ”Du har holdt mitt ord og ikke fornektet mitt navn”. Det er akkurat det vi har talt om. Og legg så merke til hva han sier mer. For nå sier han noe som er fullt av himmelsk hemmelighet. Han sier: ”Se, jeg lar noen av Satans synagoge komme (…..) de skal komme og falle ned for dine føtter og kjenne at jeg har elsket deg”.
Det denne menigheten aldri ville tro var mulig fordi de følte at alle dører i verden var stengt for dem på grunn av deres lille kraft, det ville Gud la skje. Hvordan noe slikt skjer, kan ingen forklare. For det verket er Herrens verk, som han sier: Jeg vil la noen komme og falle ned.
Dette måtte være Herrens verk. Men det ble denne menigheten som fikk bære frukten, den evige frukten. Fordi den levde i kjærligheten og nåden som er i Kristus Jesus. Det var dette de andre la merke til. ”Her er den nåde jeg trenger. Her er kjærligheten jeg trenger”. Og da de trengte det, visste de hvor de skulle gå.

Bli i meg
Det vi taler om her er stort og uoverskuelig for våre øyne. Det er bare ett som vi kan se. Og dette er også det Jesus ønsker at vi skal se: At all evig frukt og all frukt av himmelens frelse i denne verden bare bæres av grener som henter liv og kraft fra den nåde som er i Kristus Jesus. Hvordan vi bærer frukt og hvor vi bærer frukt, skal vi ikke se! Her må vi vandre i tro uten å se.
Men når høsttiden kommer, kan du være sikker på at du med undring vil se fruktene av ditt liv, som sammen med deg vil prise Guds lam som har forløst oss fra alt det uedle, visne og døde i våre liv og latt oss bære frukt. Samtidig vil alle de som drev med gjerninger se hvordan alt sitt slit og strev, som de trodde var evige frukter, brenner opp som halm og strå i Guds dom.
Forbannet være alle gjerninger! Velsignet være troens frukter, for de er evige.
Bli i meg, sier Jesus til de nedskutte fugler, som han bøyde seg over, innhyllet i sin nådes kappe og helbredet med frelsens ord: Bli i meg!

Amen
(Fra ”Nyt Liv”)
Knut Hegle har oversatt fra dansk.