For å forstå denne artikkelen må leserne erkjenne at jeg anser hele Den Hellige Skrift, Bibelen, både Det Gamle Testamente og Det Nye Testamente som sanne, og som en beskrivelse av historiske hendelser som har funnet sted.
Det Gamle Testamentet, som historisk kilde, er bekrefte gang på gang av arkeologiske funn, og Det Nye Testamentet er jo basert på vitneforklaringer fra de menneskene som gikk sammen med Jesus. Bibelen er derfor norm og grunnlag for kristen tro og derfor er det Bibelen, Jesu og apostlenes lære, som avgjør om kvinner skal være prester eller ikke.
Først vil jeg skrive litt om menn og kvinners verdi overfor Gud. Gud, Herren skapte først mannen, Adam, og kvinnen er skapt av Adams ribben kan vi lese i 1 Mos 2,21-23: “Da lot Gud Herren en dyp søvn komme over mennesket, og mens han sov, tok han et av hans ribben og fylte igjen med kjøtt. Og Gud Herren bygde av det ribben han hadde tatt av mannen, en kvinne, og førte henne til mannen. Da sa mannen: Denne gang er det ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles manninne, for av mannen er hun tatt.”
Vi ser her at Adam gir kvinnen navn slik som Adam gav navn til fuglene og dyrene. Av mannen er kvinnen skapt. Det er et faktum.
Nå er det falt noen tungt for brystet at det står “hjelper” i Bibelen, og i disse enhetens tider der de herskende innstillinger er at alt og alle skal være fullstendig like og kjedelige, så vil disse menneskene finne en annen betydning av det hebraiske ordet, og derfor oversette det annerledes enn til “hjelper” på dansk. Om disse menneskene virkelig interesserte seg for hva Bibelen, og dermed hva Gud egentlig sier, ville de nok bli overrasket over hvor høyt Gud setter kvinnen.
Om ordet – hjelper – brukes det to ord på hebraisk: ASAH eller AZR. AZR er en guddommelig hjelp. Hjelp til mennesker hvor Gud indirekte er med, hvor ASAH anvendes som hjelp til den hjelpeløse, en hjelp hvor Gud kun direkte er med.
I 1 Mos 2,18, der Gud vil skape en hjelper til Adam, brukes betegnelsen AZR, altså en hjelper som er helt på høyde med Adam.
Slik som menn og kvinner er like i verdi for Gud, har de likevel forskjellige roller og oppgaver å utfylle i menigheten og i familien.
Når så menn og kvinner er like verdifulle overfor Gud, hvorfor da et nei til kvinnelige prester og predikanter?
Fordi underordningsprinsippet spiller en avgjørende rolle i Bibelen og kristendommen. Jesus kaller mennesker til etterfølgelse av Ham. Jesus er underlagt Gud Fader og gjør hans vilje. Som kristne menn og kristen kvinner har vi plikt til å underordne oss under Gud Fader og Jesus Kristus og Apostlene. (Apostlene er utsendinger med samme myndighet som Jesus, for de taler og handler i hans sted).
Gud har bestemt at mannens rolle er å være den øverst ansvarlige for sin kone og sine barn. Bibelen taler om underordning i Ef 5,21-25:”Underordne dere under hverandre i Kristi frykt. Dere hustruer! Underordne dere under deres egne menn som under Herren. For mannen er kvinnens hode, likesom også Kristus er menighetens hode – han som er sitt legemes frelser. Likesom menigheten underordner seg under Kristus, så skal også hustruene underordne seg under sine menn i alle ting. Dere menn! Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den”.
Det er også viktig å se på at Jesus kun kaller menn til apostler og ikke kvinner. Jesus, som jo brøt hver eneste av fariseernes religiøse konvensjoner, og som vendte alle mennesketanker på hodet. Han kunne, om han ville, så enkelt som ingenting ha valgt kvinner til apostler, men det gjorde Han ikke, fordi menn og kvinner i Jesu øyne er like i verdi, men har forskjellige oppgaver i kirke og hjem.
I 1 Tim 2,11-15 skriver Paulus: “En kvinne skal ta imot læren i stillhet, hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva. Og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse. Men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, så sant de holder ved i tro og kjærlighet og helliggjørelse, med sømmelighet”.
Paulus begrunner forbudet mot kvinnelige lærere i menigheten med at det strider mot skapelsens orden, samt Evas rolle i syndefallet. Derfor er forbudet ikke tidsbestemt, men står fast til alle tider.
Bibelen sier nei til kvinnelige prester, fordi en prest er hyrde (leder) og lærer, og nei til kvinnelige forkynnere, fordi forkynnelse er undervisning i den kristne tro.
Bibelen sier ja til kvinnelige menighets-tjenere (jf.: 1 Tim 3,8-13), men disse må ikke være skilt jf.:1 Tim 3,12. Hele vers 8 til 13 er krav til menighetstjenere, og derfor skal en kvinnelig menighetstjener også oppfylle kravet om ikke å være skilt, samt de andre kravene å være verdige, ikke baktalende, men være edruelige, trofast i alle ting (vers 11). Hun skal ikke oppfylle kravet om å være husets Herre (vers 12). En kvinnelige menighetstjener i dag kan være leder eller medarbeider i kirkens lekestue, kirkens barnearbeid eller medarbeider i kirkens diakonale arbeid. Det strider ikke mot Bibelens lære.
Når det dreier seg om tjenesten som “evangelist”, så synes jeg at man noen ganger hopper litt for fort til konklusjonen om at det ifølge NT er en tjeneste som kvinner kan ha.
La oss se på hva Det Nye Testamente for-binder med ordet “evangelist”. Vi møter bare to eksempler på noen i NT som er evangelister, og de er begge menn: Filip (Apg 21,8) og Timoteus (2 Tim 4,5). I den siste teksten – 2 Tim 4,5 – peker verset og konteksten i retning av at Timoteus gjerning som evangelist omfattet menighetsforkynnelse og læreundervisning i menigheten. Jeg er med på at Filip i Apostelgjerningene omtales som en som drog omkring og forkynte evangeliet for ikke-kristne (Apgj 8,26-40). Men noen tekster (bl.a.2 Tim 4,1-5) tyder på at tjenesten også omfattet menighetsledelse i nystartede menigheter, og at det til og med var tale om en lederrolle som fortsatte (i Timoteus tilfelle i Efesus), etter at det var innsatt eldste i menigheten (Apgj 20,28; 1 Tim 5,17 ff.). Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor kirkesamfunn med vekt på biskop-embete (som de amerikanske Episcopalians), har pekt på Timoteus som den første biskopen i kirkens historie. Han var “evangelist”, men når en ser på det ansvar han ivaretok, og den myndighet han hadde som evangelist, får man inntrykk av at han var leder for lederne. På den bakgrunn vil jeg ikke bruke det nytestamentlige ord “evangelist” om en tjeneste som er åpen for kvinner.
Jeg mener derimot at troende kvinner kan ha en vitnetjeneste hvor de vitner om hvordan de møtte Jesus, og hvor de vitner om hva Han har betydd for dem og hvor de oppfordrer mennesker til å komme til den kristne kirke for å høre mer om Jesus. Det kan vi lære om i beretningen om den samaritanske kvinne i Joh 4,7-42.
Som troende kristne er vi bundet av Bibelen og dens syn på rollefordeling i menigheten. Vi er ikke interessert i moderne moter, hva tidsånden eller hva et ikke-troende flertall i befolkningen mener.
Som kristen er vi kun interessert i hva Bibelen, Jesus og apostlene sier. Herren har jo gitt sitt folk sine anvisninger for at alle troende kristne kan tjene Ham med god samvittighet og glede.

Kilder
Jeg har i artikkelen sitert fra Bibelen, 1992-oversettelse av Det Gamle testamente, Det danske Bibelselskab.
Til videre lesing anbefales: Frøkjær-Jensen, “Det positive nej til kvindelige præster”, Kolon 1985 og “Kvinder på Herrens mark”, Hovedland 2007.