“Og han kom i dødsangst og bad enda mer inntrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden” (Luk 22,44).
Gud vil ha oss med inn i Getsemane. Det som skjedde denne mørke natten, skulle ikke bli skjult.
Gud lar oss se Guds sønn. Han ligger på kne i inderlig bønn. Mens han skjelver i dødsangst, påkaller han sin Far med høye rop og tårer.
Vi ser ham som alt er skapt ved. Hver eneste skapning har en forbindelse med ham som oppeholder alt med sin kraft. Gud har besluttet at alt skal tjene til at han blir forherliget.
Samtidig bærer han all verdens synd. Derfor var hans gang så tung. Men det tyngste var å løfte den ufattelig store syndebyrden opp på korset – inn under Guds hellige vrede og dom.
Jesus visste hva det var tale om. Han var selv Gud. Derfor kjente han Gud innenfra. Han visste hva hans hellighet og vrede var. Han var klar over at ikke noe var frykteligere. Han var fyllt av angst.
I Hebreer-brevet blir det sagt at han ble befridd fra denne angsten. Men veien til Golgata måtte han gå. Guds vredes kalk måtte bli tømt på ham. Ellers kunne du ikke bli frelst.
Det er godt for en synder å følge Jesus inn i Getsemane. Der blir du klar over hva han led for deg. Hans kjærlighet og hans lidelse henger nøye sammen. Kjærlighet kan uttrykkes med ord, men den bevises i lidelse. Jesu svette falt som blodsbråper på jorden. Så fryktelig var hans sjelekval. Men han holdt ut. Kan du være i tvil om at du er dyrebar for ham?
Går det ikke til marg og bein, at en annen har måttet gjennom slike lidelser for din skyld?
Du blir stille i Getsemane. Din synd blir motbydelig for deg. Det var jo den som tvang Jesus i kne. Må du ikke bøye deg i ydmykhet og skam?
Samtidig blir du fyllt av hellig undring og salig fryd. Gud har sagt deg hvor høyt du er elsket.

(Fra andaktsboka “Ett er nødvendig”, 25. nov. Lunde Forlag)