For å kunne forstå det, må vi gå tilbake til noe vi før har talt med hverandre om. Dette nemlig: Den Hellige And er en person. Han er ikke bare en upersonlig kraft, et pust eller en innflytelse i livet vårt. Det er en guddommelig person som tar vårt hjerte til sin bolig.
Er bare dette klart for oss, blir det heller ikke så vanskelig å få skue inn i sannheten i det guddommelige formaningsord vi nå har foran oss.
Når Ånden er en person, er det helt feilaktig å be slik en ofte hører det i møtene og i private bønnesamvær: Herre, gi meg mer av den Hellige And! Er Anden en person, fikk jeg ikke en del av ham ved gjenfødelsen, litt mer i fjor, litt i år osv. Nei, som en person tok han bolig hos meg Jeg fik den hele Ånd – den terdje person i Guddommen – treenigheten selv ved den tredje person.
Og nå er vi ved sentrum i vårt emne: Å bli fylt av Ånden er ikke at jeg får mer av den Hellige Ånd, men at Ånden får mer av meg – får større plass hos meg i mitt hjertes – tempel – får brede seg ut, om dere vil tilgi et slikt uttrykk her.
Så forstår vi det: vi behøver ikke be om å bli fylt av Anden. Han er som luften som fyller det rom som ryddes for den. Bare gi plass, så er luften der. Eller som lyset som fyller side­rommet når veggen rives ned. Å bli fylt av Ånden har noe med opprydding å gjøre, har noe med nedriving av vegger å bestille.
I stedet for å be om den Hellige And, skal vi be om å bli så bøyet og sønderknust som kristne at vi er villige til å rydde opp, rydde vekk det i vårt hjertes tempel som hindrer Ånden fra å ta det helt og fullt i besittelse.
Se, det er noe ganske annet enn å oppløfte sin røst i forsamlingen og be om hans fylde. Det første høres både fromt og gudhengivent ut. Det siste krever vårt hjerteblod.
Ånden fyller altså det rom, den plass han får hos oss. Og for å bli i bildet Paulus bruker om templet, så har det mange rom og fløyer. Slik er altså ditt og mitt hjerte. Og spørsmålet kommer: er der noen rom, noen fløyer som er stengt for den Hellige Ånd? Eller for Jesus? Om du heller ville vi skulle si det slik.
Har han fått alle nøklene? Eller er der rom som er stengt for ham – nøklene er i din egen lomme, i mine egne gjemmer? Ånden tvinger seg aldri vei eller adgang til noe rom i hjertets tempel. Kan hende får vi her lov å bruke Åpenbaringsbokens ord: “Se, jeg står for døren og banker. – Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg”(Åp 3, 20).
Bibelen skjuler for oss hva han sier der utenfor en menighetsforstanders stengte dør. Men en ting vet vi: det er den bedrøvede som taler – den utestengte: Fikk jeg bare adgang til alle rom i ditt liv, fikk jeg bare alle nøklene, så skulle du få oppleve kristenlivet i hele dets fylde, rikdom og glede.
For kan hende er det nettopp slik det har gått med oss: Det begynte med at hele templet ble hans bolig, og var det lenge. Men så kom det en annen tid for deg. Du tillot ting i ditt liv som Ånden bedrøvedes over, som gjorde hans bolig uren. Han pekte på det, talte med deg om det ofte og lenge når du ble såpass stille at han slapp til. Men du ville ikke erkjenne at det var galt, ville ikke bøye deg. Så måte Ånden trekke seg tilbake fra det tempelområdet i ditt liv. Du ønsket ikke hans innblanding der. Nettopp slik har det kan hende gått for så mange av oss. Og – om vi fortsatt får lov å bli i Skriftens eget bilde – til slutt var Ånden fortrengt til et av templets hjørner. Resten ville vi herske over selv.–
Og kanskje får vi lov å si det slik nå når det gjelder deg og meg: Å bli fylt av den Hellige Ånd er å frigjøre ham i hjertets tempel – at han får lov å reise seg fra sin forkrøping og borttrengthet i mitt liv – atter får lov å ta hele templet i besittelse.

Fra “Åndens tempel”, Gry forlag 1969)