”“For å oppnå den gleden som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone“” (Heb 12,2).
Fra evighet hadde Jesus, Guds sønn, setet ved Faderens høyre hånd. Han var Faderens lyst og glede. Ordspråkene 8,30 uttrykker det i en poetisk, tilbakeskuende profeti. “Jeg var hans glede dag etter dag …jeg frydet meg alltid for hans åsyn“. I skapelsens mylder av hendelser var han arkitekten. Alt blir skapt til hans ære og for å herliggjøre ham. Himmelen var full av glede og fryd. Skaperverket uttrykker gleden i Gud. “Alle morgenstjerner jublet“ (Job 38,7). “Rop av jubel, dere himler! For Herren utfører sitt verk. Rop med fryd, dere jordens dybder! Bryt ut i jubel, dere fjell, du skog og hvert tre i deg!“ (Jes 44,23). “Juble, dere himler! Fryd deg, du jord! Dere fjell, bryt ut i frydesang!“ (Jes 49,13).
Den sanne og ekte glede har sitt opphav i Gud. Himmelen er stedet hvor gleden rår i uendelighet, inderlighet og hengivenhet, makt og styrke. Englene som omkranser Guds trone, uttrykker en himmelsk glede (Luk 15,7).

I skaperverket
var mennesket kronen på verket. Det var skapt både til Guds ære og til samfunn med Gud. Jesus, den evige Sønn, spilte her en sentral rolle. Det var mennesket som stod hans hjerte nærmest.
“Jeg frydet meg på hele hans vide jord, og min lyst hadde jeg i menneskenes barn“ (Ord 8,31).
Om vi skulle våge oss til å si noe som manglet i frydesalene i himmelen, måtte det være mennesket, Guds utvalgte. “I mennnesker Guds velbehag“ (Luk 2,14). Skapelsens krone skulle berike himmelen ved å ha gleden sin i Jesus, herliggjøre ham og utøve en levende tilbedelse og hengivenhet, i berikelse og i et intimt samfunn mellom Sønnen og hans brud. Før skaperverket trådde fram med sin herlighet, var mennesket forutbestemt til å ha samfunn med Gud (Ef 1,4-5).
Stor var den sorg og smerte som trengte inn i himmelen da mennesket falt i synd.
Denne smerten uttrykker Hans Adolf Brorson slik:

Det var ham tungt å tenke på
at verden skulle under gå,
det skar ham i hans hjerte;
i slik en hjertens kjærlighet
han kom til oss på jorden ned
å lindre all vår smerte.

All himmelens herlighet kunne ikke veie opp tapet av mennesket. Derfor var Jesus villig til å forlate hele himmelens herlighet, gå inn under verdens frykteligste lidelser for å frelse fortapte mennesker (Fil 2,6-8).
Når vi går inn under Jesu lidelse, følger hans skritt under hån og spott, betrakter den behandling han fikk av yppersteprestene og de eldste, og ikke minst torturen fra de romerske soldatene, kjenner en selv dyp indre smerte.
Men hva bar han gjennom alt dette?
Visst viste han en himmelsk tålmodighet i å utholde lidelse, en himmelsk lydighet mot det han hadde lovet, en himmelsk ydmykhet. Den viste han ved at han som hadde skapt alt, og oppholdt alt i himmel og på jord, lot seg fornedre på den mest grufulle og bestialske måte. Han bøyde seg selv under mennesket han hadde skapt, og lot all deres synd og forbannelse ramme ham slik han ble fullstendig dekket av både Guds og vår fordømmelse. Vi står i undring over hvor mye han var villig til å ofre for vår skyld.
Men når Skriften vil fortelle oss hva som holdt han oppe gjennom all denne forferdelige lidelsen, forteller den oss at det var gleden.

Det var gleden som ventet
Kristus så lenger enn til den ildfulle lidelsen. Under korsets uutholdelige smerte kjente han gleden over hva som ventet. Etter vanhelligelsen og opplevelsen av forbannelsen, så han fram til forherligelsen. Her er Moses et forbilde (Heb 11,26).
Når vi er i mørke og den dypeste nød, er vi frarøvet alt. Kristus så lenger. Han visste hva som ventet ham etter korsfestelse, død og oppstandelse.

Han så fram til den herlighet som ventet
Denne gleden så han fram til i sin “ypperste-prestelige“ bønn (Joh 17,4). Men det gjelder mer enn en gjenopprettelse. Framfor alt gjelder det hva han vant ved sin lidelse og død.
Det var en frelst menighet, kjøpt fri fra syndens, djevelens og dødens trelldom.
“Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod“ (Apg 20,28).
“ved ham bli frelst fra vreden“ (Rom 5,9).
“I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom“
(Ef 1,7).
“og fant en evig forløsning“ (Heb 9,12).
“for å hellige folket ved sitt eget blod“ (Heb 13,12).
Jeg synes jeg ser herlighetsskinnet i Jesu øyne når en synder omvender seg, og han får tilsi ham syndenes forlatelse og renselsen ved hans blod. Da gleder han seg sammen med himmelens hærskarer.
Og vi som har fått tatt imot denne rike frelsen, fryder oss over å få høre Kristus til. Ikke minst å få del i hans herlighet og oppleve den i dens fylde.

Gleden fullendes i himmelen
Å få del i frelsen og samfunnet med Jesus i denne verden er stort, men det er for lite å regne mot den herlighet som skal åpenbares i himmelen. Det gjelder den frelste menighet og i enda høyere grad vår dyrebare Frelser.
Adolf Bjerkreim uttrykker dette i en sang jeg tar med litt av.

Her jeg ham elsket, men aldri ham så,
lengtet så ofte å skue ham få,
Når jeg da ser ham just slik som han er,
skal det bli herlig, ja herlig for meg.

Kor: Men det vil – herligst for ham
Når ifra verden han meg har fått hjem,
det vil bli herligst, ja herligst for ham.

Her har jeg lest om hans herlighet stor –
hørt om det sted hvor i lyset han bor.
Da skal jeg skue hva blott jeg nå tror,
Det skal bli herlig, ja herlig for meg.

Hvilken glede fyller Jesus i herligheten?
Kristi menighet, resultatet av hans lidelse og død vil forherlige himmelen. Vi kan nok bli skuffet når vi ser oss omkring i denne verden og tenke: Kristi menighet kommer til å skjemme ut hele himmelen. Men Kristi frelsesverk har renset den fullkomment og den er Kristi glede. Dette kan svakt illustreres med perlen som var et verdiløst sandkorn, men etter at den hadde vært gjenstand for muslingens lidelse og død og ble innkapslet i et strålende, vakkert perlemor, ble den til en nydelig perle.
Kristus omtaler menigheten som en del av sin herlighet. Derfor ber han Faderen om å bevare dem. Begrunnelsen er “jeg er herliggjort i dem!“ (Joh 17,10). Legg også merke til Ef 1,6,12,14.
“For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg har jo forlovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus“ (2 Kor 11,2).

Kristus gleder seg til å vise fram menigheten i himmelen.
Englene maktet ikke å forstå Kristi hemmelighet om menigheten (1 Pet 1,12). Men når menigheten er berget til himmelen, blir det en presentasjonsdag. Kristus skal vise resultatet av sin frelsergjerning for himmelens makter og myndigheter. De skal være fulle av beundring og prise Kristus og ære ham sammen med sin menighet, “slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig“(Ef 5,27).
“Han som er mektig … til å stille dere ulastelige fram for sin herlighet i fryd“ (Jud 24; Kol 1,22).

Kristus vil presentere sin brud.
Ved å ta imot Kristus som vår frelser, ble vi trolovet med ham. “Jeg har jo forlovet dere med én mann, for å fremstille en ren jomfru for Kristus“ (2 Kor 11,2). Nå lengter Kristus etter å vise fram bruden som han elsker så høyt, og betalt så dyr en pris for.
Salomos bryllup er et forbilde. Der heter det: “Gå ut, dere Sions døtre, og se på kong Salomo med den kronen hans mor har kronet ham med på hans bryllupsdag, på hans hjertegledes dag!“(Høys 3,11). Den dagen blir også Kristi “hjertegledesdag“.
Bruden skal stige ned på den nye jord som en brud som er pyntet for sin brudgom. Det er en stolt brudgom som viser fram bruden sin (Åp 21,2).
“Og som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud glede seg over deg“ (Jes 62,5).
Brudgommen Jesus og menigheten, hans brud bindes sammen i den mest opphøyde glede.
Min elskede! Nå skal du ombytte din lengsel med lykke!
Og elskes i himmelske kår!