”Den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestenen” Salme 118,22.
Her kommer han nå til den hellige kristen-hetens hode og fremstiller også ham til eksempel for oss. Om hvordan han likeså vel som alle hellige også er blitt ydmyket og opphøyet, – ja, enda mer så det ikke skal synes merkelig eller underlig for oss om vi tåler bedrøvelse eller anfektelser. Har de kalt husfaren Be`elsebul, hvor meget mer vil de da kalle hans husfolk slik! En trell er ikke bedre enn sin herre. Men i dette verset bekriver han kort Kristi lidelse og oppstandelse. For i det han sier at den er forkastet, hentyder han til den lidelse, død, forsmedelse og hån som ble lagt på Kristus. I dette at den er blitt til hjørne-stenen, antyder han i hans oppstandelse, liv og herredømme i evighet og fremstiller det i bilde av en bygning.
Det er som når en eller annen sten ikke vil la seg føye inn i muren eller tilpasse seg de andre stener, så man må kaste den bort. Når det så kommer en fremmed mester, som godt forstår å bruke denne stenen, og han sier: Vent litt, dere store narrer, – er dere byggmestre og kan ikke bruke denne stenen? Den er god nok for meg. Jeg vil ikke bruke den til å lappe hullene med eller la den være til fyllmasse. Den skal heller ikke være så uanselig som en alminnelig mursten, men den skal ligge som hjørnesten i grunnen, en som ikke bærer èn mur, men to murer for meg, og den skal gagne mer enn noen annen sten, ja, mer enn alle stener i hele bygningen.Dermed vil ikke Kristus føye seg etter fariseernes vesen og hellighet, eller etter all verden. De kan ikke tåle ham, for han ødela hele deres bygning, straffet og klandret deres skjønne, ytre, hellige vesen. Da ble de vrede, fordømte og forkastet ham, for de visste ikke hva han duget til. Da antok Gud, den rette byggmesteren, ham og gjorde ham til en hjørnesten i den grunnen som hele kristenheten, – forenet av både jøder og hedninger, – hvilte på. Slik går det ham ennå (i dag). For stenen er forkastet, – heter forkastet og vedblir å være forkastet. Men ikke desto mindre er og blir han dyrebar, edel og kjær for de rettferdige og troende, de som ikke bygger på sitt eget menneskeverk eller på fyrstemakt, men på denne stenen.
Legg imidlertid merke til hvem det er, som forkaster denne stenen. Det er ikke dårlige mennesker, men de aller beste, – nemlig de helligste, de klokeste, de lærdeste, de største, de edleste – de som vil støte seg på stenen. For de elendige, stakkars syndere, bedrøvede, villfarende, foraktet, ringe og ulærde, de blir glade ved ham, og holder hjertelig av ham. Men de andre heter byggmestre. Det vil si: Det er de som bygger opp, forbereder og regjerer til beste for folket med lære og preken. De holdes ikke for å være ødeleggere, skadelige, udyktige, men de er byggmestre, de nød-vendigste, nyttigste og beste folk på jorden. Himmelen vil visselig falle ned før det blir aften, og land og folk går til grunne dersom de ikke er her. Det er de som regjerer både i geislige og verdslige stender, de som har brakt orden i landet og folket med sine lover, slik at det kan bestå. Og ut over dette vil de bestemme også over Gud selv. I det jødiske folket var det nettopp disse, – yppersteprestene og fyrstene i Jerusalem, Pilatus fra Roma og Herodes fra Galilea. Disse ville forkaste denne stenen og ikke tåle den i sin bygning eller i deres rike, for de kjente nok en som var bedre.
Er det derfor underlig om konger, fyrster, biskoper, herremenn, hellige, vise, kloke, rike og lærde folk forfølger evangeliet? Hvem skulle ellers gjøre det? Ingen andre kan dog gjøre det. Skal det forfølges, må disse gjøre det, for de er byggmestrene. Og de gjør det også på embetetes vegne, for de må sørge for at deres bygning ikke får hull, en revne eller en misdannelse.
Derfor skal og kan de ikke tåle Guds ord eller dem som taler det, for han (Kristus) skjemmer ut deres bygning, lager huller og revner i den, er en opprører og forfører folket, som de så smukt har bygget opp, ordnet og samlet, idet han gjør det ganske annerledes enn dem.
Men merk deg som en stor trøst at det her er to bygninger overfor hverandre, og den ene forkaster den andre. Men den som forkastes slik, har en mektig byggmester, som i stedet for èn sten reiser to faste, evige murer. Hva blir det i midlertid av den bygningen og de byggmestrene som forkaster den andre bygningen? Om disse ties det her fullstendig, og Gud vet intet om dem. Det er et tegn på at de med sin bygning skal gå til grunne. For han taler bare om den forkastede stenen og bygningen. Den tar han seg av. Vokt deg derfor, og la deg ikke finne under den bygningen som gjerne fordømmer, forkaster og opptrer som den overlegne. Vær heller ikke engstelig fordi du er under den bygningen som blir forkastet. For Gud vil ikke forkaste deg og ikke kjennes ved dem som forkaster deg, men lar dem gå til grunne og lar deg leve evig. Det skal ikke bestå noen rettferdighet, ikke noen gjerning, ikke noen hellighet uten den ene som er Kristus, denne hjørnestenen. Det er jo ingen annen hjørnesten. Våre egne gjerninger kan ikke være denne hjørnestenen, om man enn ville bygge evig på dem, men de skal være som agner for vinden. Det vil ikke gå annerledes. Det heter at denne forkastede stenen er hjørnestenen eller den første grunnstenen, 1 Kor 3,10-11.

(Luther i Bibelfortolkning og prædikener, s,321-323, Eksistensen dk. 2017, utgave fra 1964)