Hvordan kunne det gå så galt i Efesermenig-heten? (Åp 2). Tålmodig, utholdende og vranglærebekjempende. Eksemplarisk sett fra utsiden!
”Du har forlatt din første kjærlighet!” (v. 4).
Hva mener Jesus med ”din første kjærlighet”?
I Luk 7,36-50 kommer en angrende, løsaktig kvinne, altfor godt kjent blant byens menn, ubedt inn i et selskap hos fariseeren Simon, der Jesus er blant gjestene som er benket til bords. Hun bøyer seg over hans føtter og gråter – og tørker føttene hans med håret sitt. Dette vekker nedverdigende følelser hos verten. Han tenker at hadde Jesus vært en profet, da hadde han forstått hva slags simpelt kvinnemenneske dette var. Men han tenker ikke på at Jesus leser tankene hans. Jesu reaksjon munner ut i: ”Hennes mange synder er henne forlatt,derfor elsker hun meget! Den som lite er tilgitt, elsker lite!” (v. 47).
Når jeg dveler ved denne teksten – opp mot situasjonen i Efesermenigheten, tenker jeg på at det kan tyde på at årsaken til at de har forlatt sin første kjærlighet var at de var lite tilgitt.
Rosenius skriver i en andakt over Rom 5,20: ”Å, hvor mye godt det kommer ut av at synden blir stor!” ”Fallet skulle bli stort!” står det. Ikke nødvendigvis store synder i menneskelige øyne. At synden blir stor, betyr at en ser sin synd som stor!
En mann sendte på dødsleiet bud på presten. Han fortalte da at som liten gutt hadde han vært et ærend hos landhandleren. Der hadde han fått se en 25-øring som lå på disken. Den tok han. Og han kom seg aldri til å levere den tilbake. Nå var kjøpmannen forlengst død, og saken var uoppgjort. Så kom spørsmålet til presten: ”Tror du Gud kan tilgi at jeg tok den 25-øringen?”
Det var gledelig for presten å kunne fortelle om Ham som hadde sonet all synd, også tjuveriet av den 25-øringen!
Synden var blitt stor for denne mannen – nåden ble enda større!
Bo Giertz har som overskrift over sin kommentar til Luk 7,36-50: ”Kjærligheten som kommer av tilgivelsen”. Det oppstår altså en kjærlighet hos en som er tilgitt – til den som tilgir. Det nærmeste vi kommer i vårt hverdagsliv er kanskje når et menneske blir reddet opp av et synkehull, eller ut av en brann, eller fra å drukne. En får en sterk takknemlighet til den som redder en!
Slik blir det også for den som stadig ser seg som en fortapt synder. Det blir så uendelig stort at Jesus virkelig har tatt på seg straffen for alle mine synder! Denne kjærligheten til Jesus hadde synderinnen i Luk 7 fått! Den kjærligheten til Jesus skulle ha førsteplassen hos enhver kristen. For ”I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss, og gitt sin sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10).
Har vi forstått dette – og forstår vi stadig dette – i vårt hjerte, da er takknemlighetskjærligheten til Jesus blitt førsteplasskjærligheten i livet vårt.)