Det er merkelig så forskjellig ting blir vurdert, alt etter hvem det er som bedømmer dem. Min tanke, følelse og vilje mener noe helt annet enn Gud. Herren og mitt gamle menneske kan ikke forlikes. Derfor er jeg helt avhengig av til fortsatt å lytte til det Gud sier. Er jeg ikke det, glir jeg langsomt og umerkelig tilbake til det som oppleves naturlig og fornuftig. Uten selv å vite det finner jeg meg da i en alvorlig sjelefare. Ofte blir jeg først klar over hvor alvorlig det ståt til, når jeg vekkes av Guds ord.

Nei til lidelse
Trengsler og motgang oppleves med en gang som noe negativt. Det stjeler glede og frimodighet. Optimisme og lyssyn avsløres av mørke og pessimisme. Dagene blir vanskelige å komme igjennom. Guds faderomsorg blir uforståelig. Spørsmålet lyder: Hvor lenge skal dette vare?
Vender vi oss mot Guds ord, finner vi en helt annen vurdering av det som gjør vondt.

En helstøpt kristen
Jakobs brev 1,2: ”Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser”. Prøvelser er i virkeligheten en kilde til glede. Ja, det er bare en kilde til glede,sier Guds ord.
Det står ikke at vi skal føle det slik. Det vet Guds ord godt at vi ikke kan. Gleden er heller ikke knyttet til prøvelsene i seg selv, men til deres resultat. Prøvelsene gjør en kristen helstøpt. Der er ingen vei tilbake til å bli det. Vi må gjennom prøvelsene hvis det skal skje.

Et levende håp
Rom 5,3:”Vi roser oss også av våre trengsler”. Vår reaksjon vil umiddelbart være: Trengsler er da ikke noe en skal være stolt av. Gjøres en ekstraordinær ytelse, kan en ha grunn til stolthet, men hvordan kan motgang, vanskelig-heter og hjelpeløshet være en kilde til stolthet? Igjen må det understrekes at det skal sees i sammenheng med det som skapes i et Guds barns liv gjennom trengsel. I den sammenheng nevner Guds ord: håpet.
Så lenge livet i det store og hele lykkes for en kristen, spiller håpet som regel ikke den store rolle for ham. Han står i fare for at håpet står i sammenheng med noe rent jordisk:
fremgang, velstand og jordisk trygghet. Det blir helt annerledes når de optimistiske forventninger til dette liv må korrigeres av livets barske virkelighet. Da opplever en kristen det som Jacop Paulli uttrykker med ordene: “Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i Himlen mer”. Brister håpet til det synlige, vendes hjertet mot det usynlige. Det hadde Paulus opplevt igjen og igjen. Mange har gjort samme erfaring.

De riktige proporsjoner
2 Kor 4,17-18: ”For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig”.
I våre øyne er der ikke mange som har lidt mer enn Paulus. Hva måtte ikke han igjennomgå! Likevel så han sine trengsler som lette. Det henger sammen med det som trengslene førte til. De førte en evig vekt av herlighet med seg. Trengslene hjalp Paulus til ikke å se på det synlige, men på det usynlige. Kan være du innvender: en kan da ikke se det usynlige. Og det er sant. Men det er hjertets øye Paulus tenker på. Han vender seg bort fra alt det som bare varer en tid, imot det som varer evig.
Når et Guds barn gjør det får tingene de rette proporsjoner. I nød og trengsel er vi tilbøelige til å tro at de kamper vi har vil fortsette. Men det er ikke tilfelle. De varer bare til en tid. Det er alene Guds rike som varer evig for et Guds barn.

En dypere erkjennelse av Gud
2 Kor 1,3: ”Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertigens Far og all trøsts Gud”.
Er noe viktigere enn å erkjenne Gud i hans fylde? Det kan ingen av oss. Vi erkjenner stykkevis. Når hardt prøvde kristne både under og etter en vanskelig tid ikke ville vært den foruten, henger det sammen med at i slike tider lærer vi Gud å kjenne mye dypere enn tidligere. Vanskeligheter og nød av forskjellig slag skaper behov for trøst. Paulus hadde erfart det på sin egen kropp. Trøsten ble uendelig dyrebar, fordi den bant ham enda sterkere til ham som er all trøsts Gud.
Alt i ditt liv som binder deg sterkere til Jesus, er medgang, selv om det umiddelbart kan oppleves som motgang. Når Herren får lært oss det gjennom sitt ord og ved den måten han fører oss på, lærer vi å takke for alle ting. Må Herren føre oss alle den vei.

Fra “Mellom liv og død” Dansk Luthersk Forlag 1998