Bibelen begynner med disse ord: ” I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden” 1 Mos 1,1. Norsk Bibel 88.
Dermed settes det fra starten et absolutt skille mellom Skaperen og Hans skaperverk. Gud er ikke en del av det skapte. Men alt annet enn Gud hører til skaperverket. Det skapte er ikke guddommelig. Det er heller ikke evig. Det var engang da det ikke fantes.
Sal 33,6 og 9 sier: ”Himlene er skapt ved Herrens ord, og all deres hær ved hans munns åndepust … For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.” Det leste vi også i 1 Mos 1: Gud sa: ” Bli lys! Og det ble lys…” v.3. Gud sa: ”Jorden skal la gress spire fram… Og det ble slik” v.11. Gud sa: ”Jorden skal la levende skapninger gå fram… Og det ble slik” v.24.
Gud befalte skaperverket fram. Det er normalt slik Gud får ting til å skje. Han sier at det skal skje, og så skjer det. Paulus taler generelt når han sier: ” Gud… gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til” Rom 4,17. Den danske oversettelse fra 1992 sier: Gud ”kaller på det, som ikke er til, så det blir til.” Den greske tekst kan oversettes på begge måter (?a????t?? t? µ? ??ta ?? ??ta). Gud kaller ting fram av intet. Slik er det å være Gud!
Hvis vi sier at vi tror på Gud, så sier vi dermed også at vi tror på en Gud som kan bringe fram fullt ferdige ting av intet. Han behøver bare si et ord, så er det der. Tror vi ikke på dette, så tror vi ikke på Gud. Kanskje tror vi på en annen “gud”, men det er ikke Bibelens Gud, for Han åbenbarer seg fra aller første vers i Bibelen som den som kaller fullt ferdige ting fram av intet.
Hebrerbrevets forfatter sier: ” Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige” Hebr 11,3.
Det krever tro, sier Bibelen. Og det er sant. Men det er også sant, at en hver forklaring på verdens eksistens krever tro. Det er klokt å ha dette klart. For det menneske som ikke selv mener at det tror, har i virkeligheten den mest naive tro av alle!

Hvorfor finnes det noe?
Det mest grunnleggende spørsmål et menneske kan stille, lyder: Hvorfor er der overhodet noe? Hvorfor er der ikke bare ingenting? Der er tre mulige svar på det spørsmål. Når jeg sier “mulige svar”, så mener jeg “teoretiske svar”, for om de er mulige i praksis, dét er straks noe annet.
1. Den første forklaring sier: Engang var der ingenting, absolutt ingenting, men så ble noe til av seg selv. Enten ble verden til som et uordentligt kaos, som med tiden utviklet orden, eller så blev verden til plutselig og med orden. Det er nok vanskelig å forestille seg, men slik er det gjerne med tro: Den, som ikke selv tror på det, har vanskelig å tenke seg at det kan være slik. Jeg tror heller ikke på denne forklaring. Men en kunne vel forestille seg at verden er blitt til av seg selv.
2. Den andre forklaring på verdens eksistens sier: Det har alltid vert noe. Verden er altså evig. Den har bare sett forskjellig ut til forskjellige tider. Engang var der kanskje uorden og kaos, og det var det gjerne i en halv evighet, men så oppstod det orden av seg selv. Igjen må jeg si: Jeg tror ikke på den forklaring. Men det er faktisk mange som tror på den. Det er bare slik det skal formuleres: De tror på forklaring nr.2. Den er nemlig like så umuligt å bevise som forklaring nr.1.
3. Den tredje forklaring sier: Engang var der ingenting… bortsett fra Gud eller en eller annen bevist vilje. Han eller denne vilje skapte så det fysiske univers. Enten ble det skapt som et kaos, som siden blev til orden, eller også ble det skapt plutselig og med orden. Personlig tror jeg på forklaring nr.3. Jeg tror at Gud har skapt universet av intet. Jeg tror dessuten at Gud skapte det med orden fra første øyeblikk. Jeg mener dels at det er det Bibelen forteller oss, og dels at skaperverket gir oss grunn til den oppfatning at Gud står bak det hele. Det vil jeg forklare nærmere om litt.
Disse tre forklaringer på verdens eksistens kan varieres i det uendelige. Men grunnleggende finnes der kun disse tre forklaringer. Og om dem alle tre gjelder det: De kan ikke bevises. De er uttrykk for tro. Derfor gjelder det også som jeg sa: Det menneske som ikke selv mener at det tror, har i virkeligheten den mest naive tro av alle: Han tror at han ikke tror. Det er naivt! Hvis forklaring nr.1 eller nr.2 er den korrekte, har det kanskje ikke så stor betydning hva en tror. Engang skal vi dø, og så er vi borte for evig. Men hvis jeg har rett, hvis Gud finnes, og hvis Han har skapt alle ting, også oss mennesker, så kan det ha stor betydning om en forholder seg på den ene eller andre måte til Gud. Det vender jeg tilbake til sist i min preken. Men først litt mer om hva Bibelen sier om skapelsen, og hvordan jeg ser dette bekreftet i naturen.

Alt ble skapt ferdig
1 Mos 1 gir oss det inntrykk at Gud skapte fullt ferdige planter, dyr og mennesker. Det er i hvert fall en nærliggende måte å lese kapitlet på. I v.20 står der: Gud sa: ”La vannet vrimle med et mylder av levende skapninger, og la fugler fly over jorden, under himmelhvelvingen!” Igjen skjedde det på Guds befaling. En umiddelbar lesing av dette vers gir det inntrykk at det straks etter Guds befaling var et utall av fisk i havet og fugler i luften.
Hvis vi kunne sende en biolog tilbake til øyeblikket etter Guds befaling, ville denne biolog nok konkludere at mange av fuglene hadde ligget i deres egg inntil for et eller kanskje fem år siden, og at de til å begynne med var blitt fostret av deres foreldre. Men vi vet bedre: Vi vet at Gud nettopp har befalt fuglene fram. Gud skapte fuglene med tilsyne-latende alder. Det samme gjorde Han med plantene, dyrene og menneskene. Adam og Eva så vel ut til å være omkring 20 år gamle straks etter at Gud hadde skapt dem. Han skapte dem med høyde og bredde og med et fullt utvokst tankesett. Straks etter skapelsen gav Han dem denne befaling: ”Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden” v.28. Det sier en vel ikke til “spedbarn”.

Denne måte å skape på svarer til de fleste av Bibelens under. Når Jesus utfører et under i evangeliene, skaper Han som regel noe med tilsynelatende alder. I Joh 2 er Han til bryllup i Kana. Plutselig slipper de opp for vin. Det er ikke godt for den festlige stemning. Men Jesus ber kjøkkenpersonalet helle vann opp i seks store vannkar. Slike kar rommet hver opp imot 100 liter. På Jesu befaling ble alt dette vann til vin. Jesus skapte nesten 600 liter vin. Det var et under! Og ikke bare det: Da “kjøkkenmesteren” smakte på vinen, blev han overrasket over hvor god en vin det var (v.9f). I dag ville vi nok si: Det var en årgangsvin, som hadde ligget på “eikefat”gjennom flere år. Men nei, det hadde den ikke! Jesus hadde akkurat brakt fram denne vin. Han befalte den fram.
At vann blir til vin er da ikke “noe fremmed”. Det skjer hver høst på de franske vinmarker. Men normalt tar det lengre tid. Ved brylluppet i Kana sprang Jesus over lang tids gjæring og modning. Han skapte vin med tilsynelatende alder.
Nå skal jeg ikke gjennomgå alle underberetninger i Bibelen. Men i de fleste tilfeller skapes det noe nytt som har en fiktiv forhistorie, en tilsynelatende alder. For en umiddelbar lesing av skapelsesberetningen i 1 Mos 1 er det det samme, det skjer ved den anledning: Gud skapte verden med tilsynelatende alder.

Vi må tro for å forstå
Når vi sier slik er det noen som spør: “Men Gud lurer oss vel ikke!?” “Han jukser da ikke.” Når Gud skaper ting som ser eldre ut enn de er, så lurer Han oss jo. “Han jukser.” “Tror du på en Gud med tvilsom moral?”
Mitt svar lyder: Da Jesus gav brudeparet i Kana 600 liter årgangsvin uten å fortelle hvor vinen kom fra, følte de seg ikke snytt. “De kjennte seg ikke jukset.” Og da Gud satte Adam og Eva i en velfungerende hage med planter og dyr og med muldjord, så plantene kunne trives, og både dyr og mennesker hadde noe å spise allerede fra første dag, følte Adam og Eva seg ikke snytt. Det er kun moderne mennesker som føler sig snytt, fordi de ikke vil tillate Gud å være Gud!
Men det er en av Bibelens viktigste lærdommer til oss: ”Gud er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få ” Pred 5,1. Vi skal la Gud være Gud. Vi skal akseptere at vi er Hans skaperverk. Vi er ikke Guds likemenn. Vi er hverken evige, allmektige eller allvitende. Og vi skal ikke kreve å få lov til å være det. ”Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige” Hebr 11,3.
I tro forstår vi… Det betyr at vi må tro for å kunne forstå. Det er en gammel kristen erkjennelse: ”Jeg tror for å forstå” (Anselm af Canterbury: ”Credo ut intelligam”, Proslogion 1; MPL 158,227; Augustin: ”Crede ut intellegas”, ”Du må tro for at du kan forstå”, Sermo 43,4+7; MPL 38,255; 257). Men det gjelder faktisk alle de tre oppfattelser av verden, som jeg beskrev til å begynne med, og det gjelder i øvrigt all menneskelig kunnskap og vitenskap: Vi begynner med noen antagelser, som vi finner rimelige, men som vi ikke kan bevise. Vi begynner alle sammen med tro.

Bibelen lærer meg å kjenne Gud og meg selv
Når jeg finner det rimelig at Gud har skapt verden plutselig og med orden, så er det først og fremst fordi jeg ser dette i Bibelen. Og den bok har lært meg å kjenne både Gud og meg selv. Derfor har jeg den forhåndsinnstilling til Bibelen, at den nok også taler sant om andre spørsmål. Men når jeg finner skapelsesbe-retningen rimelig, er det også fordi jeg synes å se den bekreftet i naturen.
David sier i Sal 19,2: ” Himlene forteller om Guds ære, hvelvingen forkynner hans henders verk.” Og Job sier: ”Spør bare dyrene, de skal lære deg… havets fisker skal fortelle deg det. Hvem skjønner ikke av alt dette at det er Herrens hånd som har skapt det?”12,7-9. Paulus sier om Gud: ”Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har vært synlig fra verdens skapelse av. Det kjennes av hans gjerninger” Rom 1,20. Naturens storhet og orden forteller om Ham som står bak denne orden. Det vitnesbyrd kan en bortforklare, om en vil.
Men så forsetter Paulus: ”Når hedninger, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter. Om det vitner også deres samvittighet og deres tanker, som innbyrdes anklager dem eller også forsvarer dem” Rom 2,14-15.
Bibelen lærer oss hér som så mange andre steder, at Gud har skapt mennesket på en annen måte enn dyrene. Både mennesker og dyr merker Guds kraft og Guds godhet gjennom naturen. Men Gud har dessuten lagt et vitnesbyrd om seg selv inn i oss mennesker. Det er samvittigheten. Gjennom den forklarer Gud oss hvordan vi skal leve, og Han gjør det klart for oss at vi er skyldige når vi ikke lever slik. Han stiller oss inn for sitt ansikt, så vi får med Ham å gjøre, ikke bare som Skaperen, men også som Dommeren. Det gjør Gud ikke med dyrene. Dem har Gud ikke gitt en samvittighet. Derfor er de ikke skyldige som oss mennesker. Det har å gjøre med den måte Gud skapte mennesket på.

Mennesker og dyr er skapt forskjellige
Vi leser i 1 Mos 2,7: ”Gud Herren formet mennesket” (hebraisk, ha’adam) ” av jordens støv, og blåste livets ånde ”(neshamah hajah) ”i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel (nefesh hajah).”
Gud skapte mennesket på en annen måte enn Han skapte dyrene. De er kun jord. Men Adam er både jord og ånd. Det blir antydet allerede i kap.1, hvor der står: ”Gud skapte mennesket i sitt bilde” 1,27. Dér hører vi, at det innebærer en oppgave: Adam skal herske over skaperverket, undersøke og styre det. I kap.2 hører vi at det også innebærer et ansvar og en risiko:
”Treet til kunnskap om godt og ondt må du ikke ete av, for den dag du eter av det, skal du visselig dø” 2,17.
Mennesket adskiller seg fra dyrene ved å være et åndsvesen. Gud har lagt et vitnesbyrd om seg selv ikke bare ut i naturen, men også inn i mennesket. Vi kan prøve å bortforklare det vitnesbyrd som kommer til oss ute fra naturen. Men vi kan ikke løpe fra den røst som taler til oss inne fra oss selv. Det er Guds egen røst. Han krevers til ansvar. Det gjør Han før døden, og det gjør Han etter døden. Kan vi overdøve denne røst før døden, så kan vi ikke etter døden.
Pred 12 beskriver, hvordan menneskets legeme går i forfall med alderen (v.1-6). Så står der: ”Støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gav den” 12,7. At livsånden vender tilbake til Gud betyr ikke at menneskets ånd er guddommelig. Vi er ikke guder. Forklaringen kommer i v.13-14: ”Slutten på det hele, etter at alt er hørt, er dette: Frykt Gud og hold hans bud! Det er noe som gjelder alle mennesker. For hver gjerning vil Gud føre fram for dommen over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt.” Forkynneren eller Predikantens Bok sier hele veien igjennom at livet er urettferdig når vi betrakter det under solen. Ofte går det de onde godt og de gode ondt (8,14). Men boken slutter med den advarsel: Når støvet er vendt tilbake til jorden og ånden til Gud, så vil Han kreve deg til regnskap.
Dette gjør Gud ikke med dyrene, for de er ikke skapt i Hans billede. Men det er vi mennesker. Det er en stor adel, som vi skal takke Gud for. Men det er også en oppgave og en risiko. Livet er ikke tilfeldigt, og det slutter ikke ved døden!
Vi har sett på at Gud har skapt alle ting, og at Han har innsatt mennesket i en helt særlig posisjon både i forhold til det øvrige skaperverk og i forhold til Gud selv. Nå vil jeg si noe om den fortsatte skapelse.

Gud skaper fortsatt
Det forholder seg, som Jesus sier i Joh 5,17: ” Min Far arbeider inntil nå, også jeg arbeider.” Vi leser ellers i 1 Mos 2,2: ” Gud fullførte på den sjuende dagen det verk han hadde gjort, og han hvilte på den sjuende dagen etter alt sitt verk som han hadde gjort.” Men det betyr ikke at Gud siden da har ligget “lat” på en sofa. Mange mennesker har ellers forestilt seg Gud som en slags urmaker, som bare har trukket sitt urverk opp, deretter har det fungert og beveget seg av seg selv. Det kaller vi deisme. Men det er ikke slik Bibelen beskriver Guds forhold til skaperverket.
Jeremias spør og han gir selv svaret: ” Er det himmelen som gir regnbyger? Er det ikke du, Herre vår Gud? Vi venter på deg, for du har gjort alle disse ting” Jer 14,22.
Kol 1,16-17 sier: ”Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham.” Når Paulus sier at alt består ved Ham, så betyder det: Hvis Gud trekker sin hånd tilbake eller legger seg “lat” på sofaen, så opphører skaperverket med å være til. Enda i dag består alle ting ved Guds aktive kraft og vilje. Hebr 1,3 sier: ”Han bærer alle ting ved sin krafts ord.” Gud har altså ikke bare engang skapt alt med sitt mektige Ord, nei, ennå i dag må Gud bære og opprettholde alt med det samme skaperord. Dette gjør Gud ikke på avstand med megafon eller høytaler. Gjennom Jeremias sier Han: ”Kan noen gjemme seg på hemmelige steder så jeg ikke kan se ham? … Fyller jeg ikke himmelen og jorden? Sier Herren.” 23,24. Derfor kan Paulus si til hedningene i Athen: ”I ham er det vi lever og rører oss og er til” Apg 17,28. Bemerk: Det sier Paulus ikke bare til troende mennesker. Hér sier han det til hedninger.
Gud ser oss ikke på avstand. Han er hér! Ikke bare er Gud nærværende overalt, nei, Han fyller hele sitt skaperverk. Det er måten som Gud bærer alt det skapte på. Hvis Gud trakk seg tilbake, ville det skapte slett ikke være til lenger. Vi ville ikke kunne trekke været. Vi ville ikke kunne løfte hånden. Vi ville ikke kunne tenke en tanke. Og vi dør den dag Gud tar ånden tilbake igjen (Sl 104,29; 5 Mos 32,39). Til gjengjeld er vi udødelige, inntil den dag kommer.
Det understreker at vi har med Gud å gjøre hver eneste dag, ja, vi står for Guds ansikt både i livet og i døden. Vi mottar alle ting av Hans gode hånd. Og det er virkelig en god hånd, for Han har gode planer med oss. Men ofte forstår vi ikke disse planer, fordi Guds veier er høyt over våre veier, og Hans tanker er “høyere enn” våre tanker (Jes 55,9). Men Guds høyeste og egentlige plan for våre liv er at vi skal nå hjem til Ham. Livet hér på jorden er i virkeligheten bare en pilgrimsreise. Vi er på vei mot et mål. Selv om vi ikke har det mål for øye, eller ikke alltid har det for våre øyne, så står det alltid Gud for øye. Derfor lar Gud oss ofte møte ting som vi ikke møter i himmelen.

Lina Sandell synger om det:
”Gud velger de midler, det må du forstå,
som medvirker til, at du målet kan nå:
Saligheten”
(Sange og Salmer, Fredericia 2013 nr.640 v.4).
At Gud er vår Skaper, betyr altså ikke bare at Han engang har skapt oss. Det betyr også at Han dag og natt opprettholder og styrer både oss og det øvrige skaperverk. Derfor kan det ikke skje noe som helst med oss som ikke møter oss i Guds gode skaperhånd, og som han ikke har fullstendig styr på, før det skjer, mens det skjer, og etter at det er skjedd. Og Gud er god! Derfor skal vi tale med Ham om alle ting, og vi skal ta alle ting av Hans gode hånd.

Gud vil kreve oss til regnskap
Men vi skal også huske at Han vil kreve oss til regnskap. I virkeligheten lever vi hele vårt liv for Hans ansikt. Det ser vi kanskje ikke, med mindre vi leser i Bibelen. Men en dag skal vi se Ham. I hele kirkens historie har ”den kommende dom” vært en del av misjonsforkynnelsen. Paulus talte til den romerske landshøvding Felix ”om rettferdighet og avhold og den kommende dom.” Men så blev Felix forferdet, avbrøt ham og sa: ”Gå bort for denne gangen! Når jeg får tid, skal jeg sende bud til deg igjen” Apg 24,25.
Når jeg får tid…! Felix trodde nok at tiden tilhørte ham selv, og at han kunne disponere den som han ville. Men det er ikke sant. Gud har skapt oss, og Han har gitt oss den tid som vi får. Det er nå! Vi har tid nå, men vi vet ikke om vi har mer tid i morgen. Det avgjør Gud. Han gir liv, og Han tar liv, for Han er Skaperen. Og en dag skal vi tre fram for Ham. Vi vet ikke hvor eller når Felix døde. Men vi må gå ut fra at han er død nå. Derfor står Felix nå for Guds ansikt.
Bibelen er én sammenhengende beretning. Vi kan ikke bestemme at vi kun vil høre om Gud som Skaperen. For den Gud som har skapt livet, er også Dommeren, som engang skal dømme levende og døde (Apg 10,42). Mange mennesker kan kanskje akseptere den første trosartikel om Gud som Skaperen. Det er vanskeligere med den andre og den tredje trosartikel, synes de. Men vi kan ikke dele Gud opp i artikler og “velge bort” noe. Hvis Gud virkelig er Gud, så er det Ham som setter dagsordenen. Han er i himlen, og vi er på jorden. “La derfor dine ord være få!” Det må jeg også holde meg til. Så jeg slutter nå.

(Oversatt fra dansk)