Av Guttorm Raen

Bibelen bruker forskjellige uttrykk om mennesker som er frelst og lever i samfunn med Gud: Troende, hellige, de som elsker Gud, de som frykter Gud, de som tjener Gud, og mange andre.

I vår tids kristendom ser det ut til at gudsfrykt, det å frykte Gud, er noe som det lite tales om eller tenkes på. Men i Bibelen er det en svært viktig sak (se f.eks. Salm 25,12.14; Jer 32,40; Mal 3,16; 1 Pet 1,17).

I Luthers forklaring til budene i Den lille katekisme finner vi den samme erkjennelsen: «Vi skal frykte og elske Gud, så vi...» l forbindelse med det første bud sier han det enda sterkere: «Vi skal over alle ting frykte og elske Gud, så vi...» 
Hva er det som ligger i dette, og hvorfor er det så viktig?

Guds hellighet

Det har for det første å gjøre med hvem Gud er, han som vi tror på, han som har åpenbart seg for oss gjennom sitt ord i Bibelen.

Når mennesker skal tenke sine egne tanker om Gud, går det gjerne fra den ene skjevhet til den andre. Det har vært tider i kirkens historie da budskapet om Guds miskunn kom så langt i bakgrunnen at det var frykt og gru som preget folks religiøse holdninger - som det var i slutten av middelalderen. Mest ser vi det vel i ikke-kristen religiøsitet, hvor frykt for gudenes eller åndenes vrede og strev for å oppnå velsignelse står sentralt i menneskenes liv.

I de holdninger vi møter mest i dag, er det helst gått til den motsatte ytterlighet. Det er vanlig med en forkynnelse av Guds kjærlighet som ser helt bort fra synden og dens følger, eller i alle fall ikke betrakter synd som noe mer enn noe som forårsaker konflikter mellom mennesker. Men Gud har åpenbart seg som en Gud som både er hellighet og kjærlighet, både nidkjær for det som er rett, og full av miskunn og barmhjertighet. Og ingen mennesker kan unngå å bli stilt til regnskap for ham en dag. 

Lovens bud som Gud har gitt oss, taler ikke bare om hva som er et rett liv for oss mennesker, hvordan Gud vil at vi skal handle. Loven åpenbarer at Gud er en hellig Gud, som ikke kan tåle synd og noe som er urent (2 Mos 20,5; Jes 6,3; 1 Tim 6,16). Den som får en åpenbaring av hvordan Gud er, blir - naturlig nok - grepet av frykt (Dom 13,22; Jes 6,5). For han vet at som syndig menneske har han ikke noe som gjør ham i stand til å bli stående i Guds rettferdige dom (Jak 2,10). Jesus selv sa det så sterkt: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Ham skal dere frykte». (Luk 12,4-5; jf. Heb 10,31)

Den overflatiske «kristendom» som aldri tenker på at Gud er hellig og skal straffe synd, og tar det som en selvfølge at Gud skal velsigne oss - bare vi gjør det vi kan for å følge hans «lover» for livet, er i direkte strid med Jesu ord.

To slags fiykt

Den frykt som skapes av loven, er redsel og gru for Guds dom. Ikke underlig at mange forsøker å fortrenge denne frykten. Noen gjør det ved å forsøke å la være å tenke på Gud og hans dom over synd, andre tenker at når de gjør så godt de kan, må Gud være fornøyd med det. Men han som selv er fullkomment ren og rettferdig, kan ikke godta slike ufullkomne forsøk, enten de nå er velmente eller halvhjertede. Og går vi vårt hjerte etter i sømmene, ser vi snart at det er fylt av noe helt annet enn kjærlighet til Gud og hans bud.

Men nå taler Bibelen også om et helt annet forhold til Gud. Like etter de strenge ordene av Jesus som vi siterte ovenfor, sier han til sine disipler: «Frykt ikke!» (Luk 12,7)

Hvordan kan dette henge sammen?

Her kommer evangeliet inn. Evangeliet er ikke et generelt budskap om at Gud er kjærlig, men et konkret budskap om hva Gud selv har gjort for å frelse oss syndige mennesker. Det er budskapet om at Guds enbårne sønn, Jesus Kristus, gikk inn i våre kår og tok på seg våre synder og led straffen for dem. Dette er betydningen av Kristi kors. «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53,6; jf. også v 4-5; Gal 3,13).

Vi får ikke tak i evangeliets betydning dersom vi ser bort fra hva det kostet Jesus å frelse oss.

Men fordi han har gjort dette, gitt seg selv for oss, har hver den som tror på ham, adgang til Gud som vår himmelske Far. Da møter vi Gud som en nådig Gud, en kjærlig Gud, en som har omsorg for oss, en som vi kan stole på i alle ting, både i liv og død.

Tryggere kan ingen være enn den som har Jesus til bror og er barn av Gud.

Sann gudsfiykt

På dette grunnlag kommer den egentlige gudsfrykt inn. For en troende vet at det er ikke av egen fortjeneste han får høre Herren til. Han vet at Gud er hellig, og at det er alt av uforskyldt nåde. Takknemlighet og glede over syndenes forlatelse hører sammen med respekt og ydmykhet overfor Guds ord, og med frykt for å komme bort fra Jesus og Guds nåde (se ikke minst Jer 32,40 og 1 Pet 1,13-18).

Apostelen Paulus kaller de to slags fiykt for «trelldommens ånd» i motsetning» til den innstilling som et barn har (Rom 8,15). Den som ikke kjenner, eller som ikke vil bry seg om Kristi nåde, kan ikke kjenne den trygghet som ligger i sann gudsfrykt. «Hos deg er forlatelsen, for at vi må frykte deg» (Salm 130,4).

Å ferdes i gudsfiykt 

Gudsfrykt skal altså være noe som preger en troendes liv. Hva betyr det i praksis?

La oss først si litt om hva det ikke er. Det er ikke noe kjennetegn på sann gudsfrykt at en går omkring og ser sørgmodig ut, eller i tide og utide klager over verdens elendighet. Det kan saktens være tider da slikt ikke kan unngåes for Guds folk, men det er ikke normalt at det skal være en konstant tilstand (jf. Matt 9,14-15; 6,16- 18).

Gudsfrykt har primært å gjøre med våre holdninger og prioriteringer i livet.

Det gjelder i  vårt forhold til Gud (l1Pet 1,17). Sann gudsfiykt, erkjennelsen av at Gud er hellig, skal verne oss mot avgudsdyrkelse, mot å gjøre oss våre egne tanker om ham i motsetning til slik han har åpenbart seg i sitt ord (jf. Pred 5,1). Det vil også si at det skal hindre oss i å søke ham ut fra våre egne eller andres tanker, utenom evangeliet (Rom 1,16-17; jf. V 18). Og det skal bevare oss i ydmykhet, slik at det blir om å gjøre for oss å følge hans ord.

Det gjelder i vår omgang med andre mennesker - på flere måter. Vi skal ikke hevne oss selv eller legge skylden på andre, som vi mennesker har så lett for å gjøre, men overlate dommen til Herren (Rom 12,19). Når det gjelder vurdering av liv og tjeneste - både vår egen og andres, skal det hindre oss i selvrådig dømmesyke (Rom 14,10; 1 Kor 4,3-5). Og det vil være om å gjøre å leve slik at en kan få anledning til å komme med et vitnesbyrd om Jesus (2 Kor 5,11).

Det gjelder også vår innstilling í verden og vårt virke her. Den troende vet at verden ikke er hans heim, men at han er på vandring mot det himmelske arveland (Heb 11,13-16). Det skal verne oss mot å bli så opptatt med eller bundet av det vi har her i verden at vi mister det evige liv (1 Tim 6,17-19). Med tanke på vanskelige tider i verden, skal det hjelpe oss til å holde fast ved det viktigste (2 Pet 3,11l.l4).

Gudsfiyktens hemmeliglzet

I 1 Tim 3,16 leser vi at Jesus Kristus, han som er Gud åpenbart i kjød, er «gudsfryktens hemmelighet».

To hovedlinjer er knyttet til denne sannheten.

Den ene er vår forbindelse med Gud. Det er Kristus som på endegyldig måte har åpenbart Gud for oss (Heb 1,1-3). Det har han gjort både i sin person og gjerning, og i de ord han har forkynt for oss. I ham er Guds hellighet åpenbart på fullkommen måte. Det gjelder på to måter. Jesus er det eneste menneske som har holdt Guds lov slik den hellige Gud krever, og hans lidelse og død viser hva Guds straff over synd innebærer. I ham er 'Guds hellighet og rettferdighet, kjærlighet og barmhjertighet åpenbart, ved at han i vårt sted bar Guds rettferdige dom over synd, og gir hver den som tror, del i hans rettferdighet. Jesus Kristus er veien til Gud - den eneste vei til frelse (Joh 14,6; Apg 4,12). Derfor er det også i samfunn med Jesus vi lærer hva sann gudsfrykt er.

Den andre linjen går til Guds åpenbaring i Det gamle testamente. Den er et av de trekk som viser hvordan Jesus har oppfylt alt det som Guds åpenbaring i den gamle pakt sikter på (Matt 5,17; 2 Kor 1,20). (Også oppfyllelsen av de profetier som ennå gjelder framtida, er knyttet til Jesus.)

l Det gamle testamente understrekes det gang på gang at gudsfrykt er nøkkelen til å kjenne sann visdom (Job 28,28; Salm 111,10; Ordsp 1,7). Når Vi da leser om at Jesus både er den sanne visdom (1 Kor 1,30; Kol 2,3), og at han er gudsfryktens hemmelighet, ser vi hvordan hele Guds åpenbaring og vårt forhold til ham er knyttet sammen og peker på Jesus Kristus.