Jan Bygstad:
SKRIFTEN VITNER OM KRISTUS
Lunde forlag 1998, 135 s., kr 139,-

Noen ganger dukker det opp bøker som en må anse som spesielt verdifulle. Dette er ei slik bok.

Her får vi en klar og allsidig oversikt over hvordan Det gamle testamente vitner om og peker fram mot Kristus. Det er en systematisk, ikke kronologisk gjennomgåelse. Bibelmaterialet er samlet i kapitler under hovedemnene: «Om Guds navn», «Jesus er Messias», «Profeten», «Kongen», «Ypperstepresten», «Forsoningen» og «Spiren». Disse kapitlene sammenfatter de sentrale og grunnleggende sannheter om Jesus, og tar fram både hva Det nye testamente sier, og de steder i Det gamle testamente som dette er knyttet til. Særlig verdifullt er det at materialet fra Det gamle testamente blir satt inn i sin sammenheng i teksten, samtidig som det blir belyst ut fra Bibelens frelseshistoriske sammenheng. For en hovedsak i kristen forståelse av Bibelen er jo at Gud selv på forhånd har vitnet om og forberedt sin Sønns komme til oss.

Boka er velskrevet og har et enkelt språk, men stoffmengden krever selvsagt at en tar seg tid med innholdet for virkelig å få tak i det.

At det som denne boka handler om, er en hovedsak i Bibelen, er sagt rett ut gang på gang i Det nye testamente (f.eks. Matt 1,22; 5,17; Luk 24,25-27.44-46; Joh 1,46; 5,39; 19,36-37. Apg 3,18; 18,28; Rom 1,2; 1Kor 15,1-4). Og det er åpenbart at Det gamle testamente mange ganger peker ut over seg selv (se. f.eks. Jer 3l,31flg; Mal 3,1; 4,1-6). Derfor burde det være om å gjøre for alle bibellesere å sette seg inn i dette emnet. Og de vil få god hjelp ved denne boka.

Dessverre har bøker om dette emnet vært mangelvare i seinere år. En hovedgrunn til dette har nok vært den gjengse holdning i moderne teologi, og den direkte eller indirekte innflytelse derfra. Det har rett og slett ikke vært god «tone» å legge vekt på messiasprofetier i forståelsen av Bibelen (noe som blant annet gjenspeiles i merknadene i Bibelselskapets 1978-oversettelse, og enkelte steder endog i selve oversettelsen). Derfor kan det være grunn til å si litt også om dette her.

Når det gjelder tolkingen av Det gamle testamente, understrekes det meget sterkt at en ikke må rive en tekst ut av sin sammenheng (noe som jo er et grunnleggende tolkingsprinsipp) og at Det gamle testamente må tolkes ut fra sine «egne premisser». I praksis betyr dette at en i utgangspunktet ser helt bort fra hva Det nye testamente sier, og legger vinn på å tolke Det gamle testamente ut fra samtidens historiske, kulturelle og filosofiske bakgrunn. Men da nøyer en seg ikke med å la den bakgrunnen som de ulike steder i Det gamle testamente selv angir, være utslagsgivende. En trekker inn materiale fra ulike andre kilder, og det ikke bare for å belyse bakgrunnen. En anser som regel slike kilder for å være mer pålitelige enn Bibelen selv. Liberalt preget teologi ender dermed opp med å omtolke Bibelen i lys av dette materialet, slik at Bibelens historie blir snudd opp ned, og innholdet blir forstått som paralleller til tanker som fmnes i andre religioner. Ikke underlig at slik teologi ofte direkte benekter at det finnes messiasprofeter i Det gamle testamente.

Men også i teologi som gir seg ut for å være konservativ, møter vi gjerne en påfallende tilbakeholdenhet når det gjelder å vektlegge messiasprofetiene. Ikke sjelden er det lengste en strekker seg til, å sammenligne de to delene av Bibelen etter at en har funnet ut hva Det gamle testamente «mener», for så å tale om hvordan Det gamle testamente blir anvendt i Det nye testamente. Men også dette er nokså langt fra den holdning som Jesus selv og apostlene hadde, nemlig at Skriften direkte vitner om Kristus.

I denne situasjonen er det velørende å få tak i ei slik bok, som tar på alvor det Bibelen selv sier. At en gjør det, er et hovedkjennetegn på sann og sunn teologi.