Gjennom nyhetene den siste tiden har vi blitt kjent med at en del personer har konvertert til Den romersk-katolske kirke. (Å «konvertere» er det vanlige ordet for å gå over fra en annen kirke til den romersk-katolske. Ordet betyr egentlig å vende rundt, vende om.) 

Slikt hender iblant - av ulike grunner, men det er nokså tydelig at mye av beveggrunnen nå er protest mot utviklingen i Den norske kirke. For om ikke egentlig antallet som konverterer, er så høyt, er det tale om noen av de mest konservative i vår kirke, og slike som er særlig kirkelig bevisste.

Det er for det første et symptom på den tragiske åndelige utviklingen i vår kirke at mennesker som er sannhetssøkende og tar det alvorlig med sin tro, ikke finner seg til rette lenger.

Nå er det langt fra bare de som konverterer, som er urolige for utviklingen. Det finnes mange andre måter å forholde seg på, og måter som fra et kristent synspunkt er riktigere.

Men det kan være verdt å rette søkelyset mot dette fenomenet, ikke bare fordi det er tidstypisk, men ikke minst på grunn av de åndelige konsekvenser det innebærer. For det er en tendens i våre dager til ikke lenger å se på den katolske kirkes vranglære som så alvorlig som våre reformatoriske fedre gjorde.

Det som gjør en konvertering så ekstra tragisk, er at man tar sin tilflukt til et åndelig system som nok i første omgang kan virke tryggere enn det viivar som finnes i Den norske kirke, men som i virkeligheten binder tro og samvittighet til noe annet enn Guds ord.

Hva innebærer så en konvertering til Den romersk-katolske kirke? Hvorfor er dens lære så farlig sett fra evangelisk standpunkt?

Her er det mange ting å ta fram (som f.eks. Maria-venerasjon, helgendyrkelse, skjærsild, messeoffer, transsubstantiasjon, klostervesen, apostolisk suksesjon osv.), men jeg skal konsentrere meg om to grunnleggende og avgjørende saker.

Gjerninger nødvendige til frelse

Det ene er at man forlater det evangeliske «nåden alene» (se f.eks. Rom 3,24; Ef 2,8-9), og begynner å bygge på egne gjerninger i sin frelsessak. Det vil ikke si at den katolske kirke nekter Guds nåde - langt derifra, for uten nåden kan ikke et menneske greie noe, sies det også her. Men det kreves at det må gies rom for menneskers gjeminger i tillegg til nåden, både som en viss forberedelse for rettferdiggjørelsen og i den betydning at gode gjerninger er nødvendige og faktisk øker den rettferdighet vi får ved troen. Den katolske kirke hevder at det er galt å si at rettferdiggjørelsen består i at vi blir tilregnet Kristi fullkomne rettferdighet.

I Tridentinerkonsilets beslutninger om rettferdiggjørelsen sies dette klart. (Dette er den bekjennelse som Den romersk- katolske kirke formulerte i årene 1545-63 som en bevisst motsetning til det reformasjonen pekte på.) Vi siterer et par av disse:

Canon IX: Dersom noen sier at den ugudelige blir rettferdiggjort i den betydning at det ikke kreves noe annet som samarbeid for å oppnå rettfferdiggjørelsens nåde, og at det ikke på noen måte er nødvendig at han blir forberedt og innstilt ved sin egen viljes bevegelse, han være forbannet (anatema).

Canon XXIV: Dersom noen sier at den mottatte rettferdighet ikke blir bevart og dessuten økt overfor Gud ved gode gjerninger, men at de nevnte gjerninger bare er fruktene av den mottatte rettferdighet, og ikke grunn til at den økes, han være forbannet.

Klarere awisning enn dette kan vi neppe finne av den evangeliske, bibelske lære om at vår frelsesgrunn er alene det at Gud uforskyldt tilsier oss syndenes forlatelse på grunnlag av Kristi rettferdighet.

Typisk er sammenblandingen av Guds nåde og egne gjerninger (noe som egentlig er en umulighet - som Luther så sterkt påviste i boka «Den trellbundne vilje»). Det tilsvarer temmelig nøyaktig fariseernes tenkemåte, og jeg tror den katolske kirkes lære er noe av det mest systematiske uttrykk vi kan finne for det Jesus kalte «fariseernes og saddukeemes surdeig» (Matt 16,6-12), som han advarte så sterkt imot.

Nå er ikke den katolske kirke den eneste som foretar en slik sammenblanding. Det ser ut til å være noe som ligger i tiden å legge spesiell vekt på menneskers egne evner og gjerninger, enten grunnlaget er psykologisk eller en søking etter spesielle åndelige opplevelser. Derfor er det kanskje ikke så merkelig at noen også søker til katolsk fromhetsliv. Men dersom slike ting blir sentrale i vår kristendom, slik at de mer eller mindre blir det man bygger sin tro og sitt liv på, eller at de erstatter eller blir viktigere enn det å leve i samfunn med Jesus Kristus og følge hans ord, da er det fare på ferde.

Det aller mest tragiske i slike tanker uttrykker apostelen Paulus slik: «Dere er skilt fra Kristus, dere som vil bli rettferdiggjort ved loven, dere er falt ut av nåden» (Gal 5,4).

Kirkeinstitusjonen

Det andre hovedtrekket vi skal ta fram, har nøye sammenheng med det første og med flere andre lærepunkter. Det gjelder kirkesynet.

Velkjent er det at den katolske kirke avviser det reformatoriske «Skriften alene», og hevder at både Bibelen og den kirkelige læretradisjon er åpenbaringskilder. Det siste utkrystalliserer seg i læren om pavens ufeilbarlighet «ex Cathedra» (dvs. når han proklamerer offisiell lære).

Kjernen i det katolske kirkesyn finner vi blant annet uttrykt i dette dekretet fra Tridentinerkonsilet:

Canon XXI: Dersom noen sier at Kristus ble gitt av Gud til mennesker som en forløser vi skal sette vår lit til, men ikke også som en lovgiver vi skal lyde, han være forbannet.

Når da paven er Kristi vikar på jorden, er det dermed han som har myndighet til å gi de lover som er bindende for de kristne.

Det sentrale i det katolske kirkesyn er at kirken er den institusjon på jorden som representerer Kristus og har makten til å forvalte Guds nåde. Organisatorisk er det en hierarkisk institusjon med paven på toppen. (Vi bør være klar over at den katolske kirke på mange måter er uensartet og består av forskjellige retninger. Mange ulike trosholdninger kan tolereres, når bare pavens myndighet anerkjennes.)

Det som binder det hele sammen, er den grunntanke at kirken er den institusjon som forvalter både Guds ord og Guds nåde. Gjennom sakramentene utdeles Guds nåde til dem som ikke bevisst setter seg opp mot dem. Kirken (noe som i siste instans vil si paven) er det som innehar kvalifikasjoner til å tolke Bibelen.

Og ikke minst, kirken besitter et fond av nåde og rettferdighet som kan økes og forvaltes. (Her ligger kjernen i læren om skjærsilden og messeofferet.) Derfor har den også nøkkelmakten, det vil si myndighet til å gi lover om hva som er gode gjerninger, om hva som øker rettferdigheten, og om hva syndere må gjøre som botsøvelser for å få nåde. Kirken står mellom de troende og Gud.

Vi ser her hvor nøye kirkesynet henger sammen med læren om frelsen. I den katolske kirke er det ikke forkynnelsen av evangeliets budskap om omvendelse og syndenes forlatelse i Jesu navn (Luk 24,47) som er det avgjørende. Det er heller ikke personlig tro på Jesus Kristus som sin frelser det kommer an på. I stedet kommer kirken som en rettslig instans som favner om alle som ikke sier nei til dens gjerning.

Å slutte seg til den katolske kirke innebærer dermed at en oppgir Ordet og evangeliet som det sentrale i troen, og begynner å sette sin lit til andre ting.

Luther kalte med god grunn pavekirken for Antikrist. For så alvorlig er det å gi seg inn under det læresystem som den katolske kirke står for.

Det var ikke tilfeldig at den viktigste symbolhandling som Luther utførte, var oppbrenning av pavekirkens kirkerettslige bøker i desember 1520.

At evangeliet og katolsk lære og kirkesyn ikke godt kan forenes, er presten Johannes Gossner et godt eksempel på. Han begynte å forkynne til vekkelse mens han ennå var katolsk prest. Men etter noen få år fikk han kirkens ultimatum: Enten slutte med sin evangeliske forkynnelse eller slutte som katolsk prest. Gossner ble deretter protestant, og stiftet en av de mest kjente misjonsorganisasjonene i forrige århundre - den bl.a. Skrefsrud reiste ut til India for.