Artikel nr 03 fra blad nr 4-1998
Emne: Søkelys på forkynnelsen
Forkynnelsens nødvendighet


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Niels Ove Vígilius

Det blir fortalt om Demostenes, den store lærer i talekunst i det garnle Hellas, at han en gang ble spurt: «Hva er det viktigste når det gjelder veltalenhet?» - «Det er uttalen!» svarte han. «Hva er det nest viktigste?» ble det spurt videre. «Det er uttalen!» lød Demostenes' svar. «Hva er så det tredje viktigste?» ble det spurt igjen. Og for tredje gang svarte Demostenes: «Det er også uttalen!»

Denne historien rant meg i sinne mens jeg tenkte det emnet vi har for oss.

Det Viktigste?

Hva er det viktigste i den kristne kirkes mangeartede og vidt forgrente arbeid? Det er forkynnelsen! - Hva er det nest viktigste? Det er forkynnelsen! Hva er så det tredje viktigste? Det er også forkynnelsen! Denne sannheten kan det være grunn til å understreke i dagens situasjon.

Det er så mange aktiviteter i gang, og de tar alle sikte på tjene evangeliets utbredelse. Nye ansvarsområder og arbeidsoppgaver taes opp. Det blir stilt forslag om både det ene og det andre. Alt er det tilsynelatende helt riktig og nødvendig å ta fatt på, midler som vi må prøve å gjøre bruk av så sant vi er oss vårt ansvar bevisst. Det ene bør gjøres og det andre ikke være uprøvd.

Denne situasjonen innebærer helt åpenbart at det blir lagt et enormt beslag på de aller fleste av oss. Det rives og slites i oss fra mange kanter. Vi blir preget av åndelig distraksjon mer enn av hellig konsentrasjon. Resultatet av dette uteblir heller ikke. Og resultatet er ikke bare den videre ekspansjon som man tar sikte på og forventer, men tvert imot en utbredt åndelig trøtthet og lammende depresjon.

Slik må de uvegerlig gå når vi blir mer opptatt av alt det vi skal gjøre for å bringe evangeliets budskap videre, enn av selve evangeliet om hva Gud har gjort til frelse for oss i sin enbåme Sønn. Denne faren er bestandig nærliggende.

Forventning til Gud

Vi mennesker er så mye mer tilbøyelige til å stille forventninger til og sette vår lit til vår egen innsats og til forskjellige hjelpemidler eller arbeidsredskaper og arbeidsmetoder som vi mener er tjenlige for utbredelsen av evangeliet, enn å sette vår lit og forventning til Guds gjerning alene, og dermed satse på forkynnelsen av evangeliet om dette.

Så blir det slik at de mange «nødvendige» hjelpemidler, tiltak og forsøk ganske snart tar plassen fra «det ene nødvendige», eller fortrenger dette fra i stå i sentrum både hos den enkelte troende og i hele menighetens liv og virksomhet. Da rives vi bort fra Herren og det som hører ham til, og blir overlatt til oss selv og vårt eget. Det er det hverken liv eller salighet i. Det fører aldri til åndelig vekkelse og fornyelse. Menigheten blir ikke oppbygget av det. Det fører tvert imot til åndelig stagnasjon. kulde og død.

Det som skulle tjene utbredelsen av evangeliet, kan på denne måten gâ hen og gjøre det stikk motsatte, og bli en direkte hindring for evangeliet. Det er dette som skjer hver gang noe annet tar plassen for selve evangeliet som gjenstand for hjertets tro og forventning, eller skyver evangeliet bort fra sentrum hos den enkelte troende og i menighetens liv og gjerning.

Forkynnelsens betydning

Hvorfor har forkynnelsen en slik alt avgjørende betydning?

Det er fordi ingen av oss er i stand ti á berge eller befri oss selv eller hverandre fra syndens og dødens og djevelens vold og makt. Gud alene er den som kan makte det. Men så er også evangeliet det glade budskap om at alt det som skal gjøres og må skje for at vi skal bli reddet og befridd fra alle våre synder, fra dødens og djevelens makt, fra Guds vredes fortærende ild og fra helvedets pine - alt det har Gud gjort. Det er skjedd - det er fullbrakt! Det er summen av alt det som Gud har sagt, det som står skrevet. 

Det er, dette ord som skal forkynnes, som skal ropes ut fra takene og hviskes menneskene i øret: «Dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Det som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh 5,11-12).

Jesus Kristus

Det er ikke frelse i noe annet navn enn Jesu Kristi navn. Det er ikke frelse i noen annen gjerning enn Kristi fullbrakte verk til soning for våre synder. Alt annet svikter og bedrar til sist. Det er derfor Paulus skriver som han gjør i 2 Tim 4,1-2: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Order.!»

Det er ikke en hvilken som helst tale, men et helt bestemt ord som Paulus skriver dette om: Det er det ganske bestemte ord som mennesker må få høre for å kunne komme til troen og bli frelst. Det vil si «ordet om korset», om «Jesus Kristus og ham korsfesret» (1 Kor 1,18flg; 2,2).

Det er i og med dette ordet Guds rike er kommet nær til oss. Det er gjennom forkynnelsen av nettopp dette ordet at Gud utfører sin frelsende gjerning med oss og iblant oss, frir oss ut fra mørkets makt og fører oss inn og bevarer oss i sin elskede Sønns rike (Kol 1,13). «For da verden ikke ved sin visdom kjente Gud i Guds visdom, fant Gud for godt å frelse dem som tror «ved fokynnelsens dårskap» (1Kor 1,21).

En dyrebar skatt

Troen kommer av det som høres, det vil si av forkynnelsen av Kristi ord (Rom 10,14-17). Uten at dette ordet blir forkynt og hørt, kommer ikke noe menneske til troen og blir frelst. Heller ikke er det noen som blir bevart i troen, strir troens gode strid til ende, fullender løpet og når målet i Guds evige rike, uten ved stadig på ny å høre evangeliet forkynt - ordet om Kristus og ham korsfestet.

Ikke noe kan erstatte dette, og ikke noe må få fortrenge eller forvanske forkynnelsen av nettopp dette ordet, som er det eneste som har frelsende makt og kraft i seg. Derfor skal vi også gi akt på Paulus, formaning i 2 Tim 1,13-14: «Ha som forbilde de sunne ord du har hørt av meg, i tro og kjærlighet i Kristus Jesus. Ta vare på den fagre skatt som er betrodd deg, ved Den Hellig Ånd som bor i oss!»

Guds frelsende evangelium er som en dyrebar, uforanderlig og umistelig skatt. Et forandret evangelium er ikke lenger noe evangelium i det hele tatt, for da har det ingen frelsende kraft i seg.

Hva kan vi unnvære?

Alt annet kan vi - om så skal være - tåle å miste og unnvære, og likevel eier vi alt, om vi bare bevarer denne kostbare, dyrebare og umistelige skatt som er blitt oss betrodd.

Alt annet kan vi - om så skal være - unnlate, forsømme og være foruten i våre forsamlinger, bare ikke det å holde fram denne fagre, betrodde skatt og det at vi får del i den gjennom forkynnelsen av og troen på Jesus Kristus og ham korsfestet.

Om vi så ingenting har eller makter, bare dette ordet lyder uavkortet og uforfalsket blant oss, så har vi likevel alt som både vi selv og andre trenger til og har behov for til evig liv og salighet. Da bor Herren selv midt iblant oss, og kommer til oss i sitt ord med all sin frelsende nåde og gave - rik nok og mektig nok til å gi oss all nåde i rikelig mål, så vi alltid og under alle forhold har alt vi trenger til, og ha overflod til all god gjeming (2Kor 9,8).

Den store faren

Men samtidig gjelder det også med mot- satt fortegn:

Alt annet kan vi eie, gå intenst opp i, ofre all tid og krefter og enorme pengesummer på, bli fremragende dyktige til og rose oss av. Men svikter det i forkynnelsen, får noe annet lov til å erstatte eller skyve den til side, eller gjør vi oss skyldige i en avkorting eller forvansking av forkynnelsens innhold - da har vi satt over styr vårt aller mest dyrebare klenodium og ødelagt alt.

Hva vi enn da måtte eie, har vi likevel mistet alt. For «dette er vitnesbyrdet at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet. Det som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1 Joh 5,11-12).

(Overs.: G.R.)