Artikel nr 07 fra blad nr 4-1998
Emne: Spørsmålsspalten
Bibelsynet i Bibelsk Tro


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

Det heter i "Formål og grunnlag" (å omslagsside foran i Bibelsk Tro): "Bibelens ord - slik det opprinnelig ble gitt..."I dag bar vi ingen originahåndskrifter, men bare avskrift etter avskrift etter avskrift. For á sette saken på spissen: Er det slik å forstå at BibeIen var uten feil, men at den i dag inneholder det?

Det uttrykket som det blir henvist til, sikter på to forhold.

(1) Det ene - og det viktigste - er at de aller fleste leser Bibelen i oversettelse, ikke på originalspråket.

På grunn av ulike uttrykksmåter på de forskjellige språk, sier det seg selv at en oversettelse aldri kan bli 100% fullkommen. Grammatiske former varierer, og innholdsfylden i ord kan være videre eller snevrere enn originalen. I tillegg kan ulike oversettelsesprinsipper og oversetternes vurderinger gjøre at to oversettelser kan lyde temmelig forskjellig (svært markert om man f.eks. sammenligner Det norske bibelselskaps oversettelse av 1978 ~ NO78 - og Norsk Bibel '88).

Blir man i slike tilfelle i tvil om hva som er riktig, må det selvsagt være ordlyden på grunnspråkene som er avgjørende. (Dvs. hebraisk for det aller meste av GT - arameisk for et par kortere avsnitt, og gresk for NT).

Dette problemet må likevel ikke gjøres større enn nødvendig. På grunn av slike ulikheter mellom forskjellige språk som ble nevnt ovenfor, vil de variasjoner som finnes i oversettelser, i de fleste tilfelle være nyanser som alle kan rommes i originalen. I utgangspunktet bør man derfor som en generell regel anbefale en komplementær forståelse når man sammenligner oversettelser (dvs. at man tenker at nyansene i oversettelsene utfyller hverandre). Men det finnes tilfelle da man må si at en bestemt gjengivelse i en oversettelse er uheldig og for upresis i forhold til grunntekstens ordlyd. (Jeg tror ikke det er for sterkt sagt at spesiet NO78 dessverre oppviser altfor mange slike tilfelle)

(2)Det andre forholdet er det som det gjøres oppmerksom på i spørsmålet, nemlig at vi ikke har de originale håndskriftene, men avskrifter av disse. Riktignok finnes det deler som i tid ligger temmelig nær originalen (bla. et papyrusfragment til J ohannesevangeliet, og muligens et enda eldre fragment til Markusevangeliet), men i løpet av århundrene fram til boktrykking tok til, ble det gjort tusenvis av avskrifter.

På tross av all nøyaktighet under avskriften, sier det seg selv at det stundom ville snike seg inn variasjoner. De aller fleste av disse går på rene uvesentligheter, som ulike stavemåter av et ord. eller - noe som oftest er lett å registrere - at en merknad i margen siden ble ført inn som en del av teksten, eller at man hoppet fra et likelydende ord til et annet, slik at noe falt ut eller ble skrevet dobbelt opp. Stundom kunne det oppstå visse betydningsforskjeller.

Stilt ovenfor dette faktum. skulle det være nokså opplagt at det må være teksten i de opprinnelige håndskrifter som er avgjørende. Men vil det da si at det i tidens løp har sneket seg inn feil i forhold til disse?

Ser man på enkelte håndskrifter. vil man nok måtte si at det forekommer. Men det utrolige er at det finnes en slik mengde håndskrifter til de bibelske skrifter, og at de stemmer så godt overens som de gjør. Faktisk er det ingen aktuelle varianter som berører den lære som den bibelske åpenbaring bringer. (Selv om enkelte varianter kan innebære at en sak er mer eller mindre klart uttrykt på et bestemt sted, vil det være andre bibelsteder som taler utvetydig om den.)

Et godt eksempel har vi da det i Qumran ble funnet gammeltestamentlige håndskrifter som var nesten 1000 år eldre enn dem man hadde tidligere. Det viste seg jo at variasjonene i forhold til den såkalte massoretiske tekst, som er den som er det vanlige grunnlaget for oversettelser, var overraskende små.

Det gir også et visst perspektiv å tenke over at når det gjelder andre gamle skrifter (som f.eks. Platons dialoger) finnes det oftest i høyden tre-fire stundom ufullstendige håndskrifter, ikke sjelden med store innbyrdes variasjoner, og fra en langt seinere tid i forhold til originalen enn det som er tilfellet med de bibelske skrifter. En slik sammenligning står for meg som et tegn på at det er Gud som har ledet ikke bare tilblivelsen av de hellige skrifter, men også overleveringen av dem.

Den såkalte tekstkritiske vitenskap har som oppgave å sammenligne håndskrifter og komme fram til hva som var den opprinnelige tekst. Om det aller meste er det fullstendig samstemmighet om hvordan den opprinnelige tekst lød. Men på enkelte steder er det uenighet. Noen har for eksempel villet legge hovedvekten på enkelte håndskrifter (eller "type" av håndskrifter), og noen er skeptiske til å ta med uttrykk som mangler i noen av de eldste fullstendige håndskriftene som er bevart. Tendensen i seinere år har gått mot en oppmykning av tidligere nokså bastante meninger om dette. Man er ikke lenger så tilbøyelig til å tale om "de eldste og beste" håndskrifter. Og det er saktens grunn til å være varsom her når man vet at i noen av disse håndskriftene finnes det en god del rettelser, steder hvor teksten er overstrøket og overskrevet. (For øvrig er det en hel del andre detaljer som man bør ha i tanke når variasjoner i håndskriftene skal vurderes, men det kan vi ikke komme inn på her.)

Det' er altså liten grunn til å være alarmert over at vi ikke har de opprinnelige håndskriftene. La oss likevel nevne et par eksempler hvor det kan ha en viss betydning om vi hadde disse, for å vise hva det kan dreie seg om.

Det ene er et nokså teknisk tilfelle. I l Mos lO,4 leser vi at Javans sønner var Elisa, Tarsis, Kittim og Dodanim. Det siste navnet er i 1 Krøn l,7 engitt som Rodanim. Bokstavene D og R er svært like på hebraisk (d og r), slik at det kan godt tenkes at de opprinnelige håndskrifter ville avgjøre valget mellom disse. (I teorien finnes det faktisk også en annen mulighet, nemlig at det er tale om fonetiske varianter og at derfor begge er korrekte. På norsk kan for eksempel samme ord uttales nokså ulikt i forskjellige dialekter - helle, hedle og hedde er ulik uttale av samme ord.)

Et sted som gir ulike nyanser i innhold, er Joh 6,69. I nyere oversettelser gjengies dette gjerne slik: "og vi tror og vet at du er Guds hellige". En annen gjengivelse, som bygger på mange håndskrifter (den såkalte textus receptus), er: "... at du er Kristus, den levende Guds sønn". Også i et slikt tilfelle kan det tenkes at det opprinnelige håndskrift ville avgjøre hva som sto til å begynne med. (Men også i dette tilfellet kan det - når det gjelder det saklige innholdet - gjøres en annen vurdering nemlig at det Peter egentlig sa, var ord som omfatter begge variasjonene. For begge har et innhold som peker på sannheter om Jesus som vi finner andre steder i Bibelen. I de fire gjengivelsene vi har av Jesu ord da han innstiftet nattverden, finner vi nyanser i ordlyden som bør forståes på en slik utfyllende måte. Det ligger i språkets natur at det kan forekomme visse variasjoner i gjengivelse, uten at det er tale om saklige forskjeller eller motsetninger.)

Det faktum at vi i dag ikke har de opprinnelige håndskriftene, må altså sies å ha liten praktisk betydning for vår forståelse av Bibelens ord.

Som en konklusjon angående forholdet mellom originalhåndskrifter og avskrifter, må vi si at uttrykket "slik det opprinnelig ble gitt" ikke er en innrømmelse av feil i den bibelske tekst som vi har i dag, men en ydmyk erkjennelse av at det i spesielle tilfelle er slik at vi ikke har nok kunnskap til å avgjøre helt nøyaktig ordlyden i den opprinnelige teksten. Men dette gjelder små detaljer, og berører aldri innholdet i vår tro.

Det kan også være verdt å tenke over at det kan hende Gud i sin visdom har sett det slik at det er det beste for oss å ikke ha selve originalmanuskriptene. For med den tendens til relikviedyrkelse som er så inngrodd hos oss mennesker, ville det antagelig har ført til at man hadde dyrket selve håndskriftene uten å få tak i det budskapet de bringer.