| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Både i misjonsblad og i den verdslige presse har det i seinere tid vært mye omtale av seksuelle overgrep begått av forkynnere eller kristne ledere. Det er tragiske tilfelle som man ikke må vurdere overflatisk.
Men i mye av det som har kommet fram, vil mange savne en klar bibelsk vurdering av spørsmålet. Det gjelder både beskrivelsen av det som har skjedd, og vurderingen av hvordan slike tilfelle bør behandles. Denne kommentaren er skrevet for å forsøke å se slike tilfelle i et klart bibelsk perspektiv. For det er nødvendig om ikke slike saker skal føre oss bort fra Ordet i stedet for inn i det.
(1) Allerede bruken av ordet «overgrep» kan føre skjevt av sted, om vi ikke har det klart for oss hva vi mener med det. For dette ordet fokuserer først og fremst på at det er handlinger som ødelegger «menneskeverd», selvfølelse eller forhold mellom mennesker, og tenderer mot å la vurderingen bli dominert av psykologiske og psykiatriske perspektiv. Den erkjennelse at det er tale som synd mot den hellige Guds lov, kommer i bakgrunnen.
En kristen vurdering av sakene må gå dypere enn den allmenne menneskelige, og se dem i lys av Guds bud.
Når vi er klar over syndens innflytelse i verden, og at kristne veiledere og forkynnere er utsatt for spesielle fristelser fra Satan, skulle det ikke undre oss at slike tilfelle hender, dessverre. Men om så skjer, er det avgjørende at man gir veiledning og treffer tiltak som understreker det Bibelen lærer.
(2) Det fokuseres gjerne på slike tilfelle på en isolert måte, slik at man får inntrykk av at dette er en ny oppdagelse av en spesielt grufull synd, som krever helt spesielle tiltak og kursvirksomhet i nesten alle sammenhenger. At det siste kjennes nødvendig, kan være et symptom på at det har vært en mangel i veiledningen - en side vi skal komme litt tilbake til.
Men uansett hvor alvorlig en slik synd er - med mange forskjellige konsekvenser, må vi likevel være klar over at Guds dom lyder ikke bare over denne slags synd. Det heter for eksempel i 1 Kor 6,9-10: «Hverken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike» (jf. også 1 Kor 5,11; Åp 21,8).
At det settes fokus på en spesiell synd, må ikke gjøre oss blind for de advarsler Bibelen kommer med når det gjelder andre synder. I Guds ords lys ser det ut til at minst like alvorlige som enkelte grove fall i synd er for eksempel «populære» synder som samboerskap og homoseksualitet, fordi de er uttrykk for en vedvarende forakt for Guds bud - ikke minst den grufulle praksis med barnemord som kalles «fri abort». Og det som Guds ord fordømmer aller mest hos dem som gir seg ut for å være kristne forkyrnnere, er falsk lære (se f. eks. 2 Pet 2).
Men vi må også understreke at det er spesielt alvorlig når en forkynner faller i synd som motsier det budskap han er kalt til å bringe, og ikke minst om han forsynder seg i en sjelesorgsituasjon overfor mennesker som er i åndelig ubalanse. Og dersom han forsvarer eller unnskylder slike handlinger med bibelord eller kristelige talemåter, blir det i tillegg tale om direkte vranglære.
(3) Vi har sett eksempler på at tilfelle skildres med en unødvendig utmaling av detaljer - kanskje som en følge av vår tids visualistiske massemediakultur (dvs., som legger vekten på syns- og sanseinntrykk). Dette er helt annerledes enn den nøkterne faktabeskrivelse som vi finner i Bibelen av lignende hendelser.
(4) Videre har vi sett at omtalen av slike tilfelle har vært foranledning til presentasjon av spesielle teologiske synspunkter som er uten forankring i Bibelen, ja, som stundom kommer i direkte konflikt med den. Ett eksempel er at man legger ensidig vekt på «menneskeverd» uten å ta den bibelske erkjennelse av synd på alvor. Det er også blitt sagt at når påstander om overgrep ikke taes alvorlig, ødelegger det kvinners «gudsbilde». Men er det tilfelle, da må det jo i realiteten være tale om et gudsbilde som bygger på «menneskers visdom» i stedet for på «Guds kraft» (1 Kor 2,5). Det kan godt hende at mangler i forkynnelse og veiledning kan føre til et slikt resultat - og vrang lære gjør i alle fall det. Men selv om det kan tenkes ulike årsaker til det, røper uttrykksmåten en tankegang som lar sin tro være bestemt av noe annet enn Guds ord.
Det er egentlig ganske mye, både om eksempler på «overgrep» og om konsekvensene av dem. Her skal vi ta fram et mer generelt avsnitt som gjelder vurdering av kristne forkynnere og tilfelle av åpenbar synd blant disse.
Vi siterer l Tim 5,17-22:
(17) De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære. (18) For Skrifien sier: Du skal ikke sette muleband på en okse som tresker! - Og: Arbeideren er sin lønn verd! (19) Du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at den blir støttet av to eller tre vitner. (20) Men de som synder, skal du irettesette i alles nærvær, for at også de øvrige må frykte. (21) Jeg vitner for Gud og for Kristus Jesus og de utvalgte engler: Ta vare på dette uten fordom og uten å handle partisk. (22) Vær ikke snar til å legge hendene på noen! Gjør deg ikke medskyldzg i andres synder! Hold deg selv ren!
Vi ser at dette avsnittet omtaler flere praktiske sider når det gjelder kristne ledere (eldste) og holdningen til dem. Og det setter framgangsmåten når en forkynner synder, inn i en videre sammenheng. Vi skal summere opp fire trekk.
Den måten overgrepssaker ofte er blitt omtalt på, er jeg redd for lett kan føre til en generell mistro til kristne forkynnere. Ikke minst gjelder dette når man i kristen sammenheng taler om at den «gamle» forkynnelsen av lov og evangelium er utilstrekkelig, og mer enn antyder at kvinners tragiske erfaring av overgrep må danne utgangspunkt for en dypere forståelse av kristen tro. For å sette det litt på spissen: Man får inntrykk av at kristen virksomhet skal vurderes først og fremst ut fra om de takler slike saker på en måte som massemedia kan være fornøyd med.
Slike tanker må avvises på det mest bestemte. Da er det ikke lenger bare tale om å ta sakene på alvor, men om bevisst eller ubevisst - å gjøre dem - eller tanker om dem ~ til retningsgivende for kristen virksomhet. Det er en tenkemåte som er typisk for situasjonsbetinget teologi som har gitt slipp på ankerfestet i Guds ord. Men det er Guds åpenbaringsord alene som er kilden og normen for kristen forkynnelse. Åndelige erfaringer - enten de er positive eller negative - har ikke noen egenverdi i så måte, ikke mer enn som illustrasjoner og bekreftelser på hva Guds ord sier.
Selv om det er fokusert mye på slike saker i seinere tid, er det likevel tale om enkelttilfelle. Man må ikke la det være grunnlaget for en generell vurdering av forkynnere eller forkynnervirksomhet.
Ordet i 1 Tim 5 legger vekt på at de troende skal vise spesiell aktelse for dem som forkynner og underviser i Ordet. Dette er påminninger som gjentaes flere steder i Bibelen (se f.eks. Heb 13,7.17; 3 Joh 2-8).
Vi legger merke til at det er innholdet i virksomheten som er det avgjørende. Vi mennesker har lett for å vurdere personer ut fra stand og stilling. Men det er ikke det som det er tale om. Saken er at vi har vårt åndelige liv av Guds ord alene. Derfor er det så om å gjøre at det finnes noen som forkynner Ordet til oss (som f.eks. vår bekjennelse Conf. Aug. understreker i art. 6).
Det er dem som forkynner Guds ord klart og rett, som de troende skal akte høyt. På den andre siden skal de ikke lytte til og ta imot slike som forkynner uklart om åndelige saker eller bringer vranglære (se f.eks. 2 Joh; Conf. Aug. art 28).
Det som man med rette kan tale om bringer kristen forkynnelse og forkynnere i vanry - om man skal bruke et slikt uttrykk, er saktens det at noen lever i strid i med det de lærer, men enda mer at de forkynner uklart, slik at folk blir i villrede om hva som er rett etter Guds ord.
I våre dager, da det langt på vei er blitt slik at alle og enhver subjektivt bestemmer hva slags forkynnelse og kristen virksomhet de liker, trenger vi å understreke formaningen om å akte på dem som forkynner Guds ord rett.
Som vi har vært inne på, er det ikke underlig at det av og til dukker opp anklager mot forkynnere for syndige handlinger, enten på det seksuelle området eller i andre saker. Det er i og for seg ikke et svakhetstegn når det gjelder kristen virksomhet, så sant slike tilfelle blir behandlet rett etter Guds ord. Men får slike ting passere uten at de som har ansvar i forsamlingen, bryr seg om det, kan det være tegn på utglidning i veiledning. Enda mer må man kanskje undre seg over forkynnelsen dersom slikt får vedvare i lengre tid. For noe av det grunnleggende i Den Hellige Ånds gjeming er å vise hva synd er, og hvilke følger den har. Og for en sann Ordets forkynner er det om å gjøre at Ordet først får tale til ham selv. (En forkynner som lever i skjult synd, må enten ha et rent teoretisk budskap, eller stadig legge vekten på andre saker enn den sentrale forkynnelsen om synd og nåde. I det siste tilfellet, i alle fall, burde mennesker med åndelig teft skjønne at det er noe som mangler.)
Men det som vi først og fremst må si noe om her, er den praktiske veiledning ordet gir i slike tilfelle (v 19 i det siterte).
Slik som overgrepssaker ofte blir omtalt, kan man få inntrykk av at kristne organisasjoner har plikt til å gripe inn straks det kommer melding om overgrep. Men her ser vi at Bibelen kommer med et korrektiv. Det er ikke selve anklagen om overgrep som skal gi grunn til tiltak, men bekreftelse av at det har skjedd.
Egentlig er jo dette normal rettspraksis også i det verdslige samfunn. For beskyldninger kan hvem som helst sette fram, også uten grunnlag i fakta. Og forkynnere, som står fram offentlig, er ikke minst utsatt om slikt forekommer. Slik som våre modeme massemedia fungerer, kan det i verste fall komme til en ren heksejakt på uhyre spinkelt grunnlag. For det ser ikke ut til at man er seg bevisst den veldige forskjell det er på den nødvendige oppgave som slike media har i å avdekke skjevheter og urettferdigheter i samfunnet, og det å sette fram anklager mot personer uten tilstrekkelig grunnlag. Ytterst sjelden ser man noen tegn til selvkritikk fordi man har forhåndsdømt eller vaert usaklig og ensidig i sin framstilling. (Man går bare videre til neste nyhetssak når man synes man har skrevet nok om én sak.)
Når det heter at «du skal ikke ta imot en anklage mot en eldste uten at...», så menes det her å godta en slik anklage og treffe de nødvendige tiltak i den forbindelse. Man skal være klar over at det kan være mange slags årsaker til at det settes fram kritikk og anklager mot forkynnere. Subjektive anklager som ikke bygger på fakta, skal man ikke ta hensyn til.
Dette vil ikke si at man skal unnlate å undersøke saken. Og er det grunnlag for anklagen, vil den bli bekreftet av andre vitner. (Man kan tenke på andre pålitelige personer som har noe å si på forkynnerens talemâte eller framferd. Det kan vel også være forkynneren selv - ved at han innrømmer tilfellet, eller ved at han ikke kan gi noen tillitvekkende forklaring når han blir konfrontert med det.)
Nå vil nok noen innvende at i overgrepssaker kan det lett bli tale om påstand mot påstand, siden det oftest er noe som har skjedd i det skjulte. Som nevnt i parentesen i avsnittet ovenfor, tror jeg en nøktern undersøkelse vil bringe klarhet i hva som er rett.
Dessuten har dette også en annen side. Selv om det ikke minsker forkynnerens skyld dersom et syndig forhold forekommer, er det er nemlig ikke helt uten betydning hvordan den forurettede part (kvinnen) i slike tilfelle stiller seg. Et bud fra Det gamle testamente kan gi en nyttig praktisk lærdom i så måte. Det gjelder voldtekt (5 Mos 22,23flg). Har kvinnen mulighet til å skrike opp og varsle andre om det som er i ferd med å skje, har hun skyld om hun ikke gjør det. Men har hun ikke en slik mulighet, er hun uten skyld.
Vi vet at psykologisk sett kan noen kvinner tåle det utrolige. Tenk bare på dem som synes det er stas å knytte seg til medlemmer av voldelige, kriminelle gjenger, eller til sekter som åpenbart fremmer utukt og seksuelt misbruk. Kristen forkynnelse skal gjøre det klart at synd er synd, uansett hvem som måtte ta initiativet til den, og det skal man stå imot med alle midler man har til rådighet. Når slike saker som det vi her taler om, kommer opp, trenger man også å tenke over hva slags veiledning som blir gitt om hvordan man skal stille seg til fristelser.
Et annet lærerikt eksempel er beretningen om Josef og Potifars hustru (l Mos 39,7flg). Det er et av flere steder som peker på at det hender at kvinner oppfører seg slik at de volder særlige fristelser. Men beretningen understreker også hvor avgjørende det er for et Guds sendebud å ikke gi etter for slike fristelser.
Det hender altså dessverre i blant at en forkynner eller kristen leder gjør synd som ødelegger hans tjeneste (og det kan også gjelde andre forhold enn seksuelle synder). Da skal det gripes bestemt inn. Men det er avgjørende at Bibelen får være retningsgivende for behandlingen av slike saker.
Det vil på den ene siden si at man først skal undersøke saken nøye og objektivt. Man må vokte seg spesielt for å vurdere ensidig og partisk (v 21). Men er det gjort noe så alvorlig at det krever «irettesettelse», skal det gjøres «i alles nærvær», heter det (v 20).
Hensikten er at alle skal advares mot syndens alvor. Og det er ikke det samme som «å plassere skylden», som en mer psykologisk betraktning gjerne vil ha det til.
At det blir framstilt et advarende eksempel er neppe hovedsaken i og for seg. Når det tales om synd i denne forbindelse, vil det si det som andre steder heter «å gjøre synd» eller gjøre «mørkets gjeminger». Det skal være en advarsel mot å handle slik at den evige salighet settes på spill for en selv og kanskje også for andre.
Har slikt skjedd, skal alvoret gjøres klart, slik at de øvrige troende blir gjort i stand til å vurdere det rett i lys av Guds ord.
Når det heter at dette skal gjøres «i alles nærvær», tenkes det på forsamlingen av de troende. Uttrykksmåten peker på at saken skal gjøres kjent for de troende på en slik måte at de ikke uforvarende benytter som leder eller forkynner en som er uskikket til det.
På den andre siden er det i vår mediefokuserte tid ikke lett å gjøre dette på en rett måte, slik at man gir de troende kjennskap til alvoret og advarselen, samtidig som man mest mulig unngår en usunn medieoppmerksomhet, som lett kan gâ ut over andre enn dem som er direkte involvert.
Det kan være verdt å ha i tanke at Bibelen er ganske tilbakeholdende med direkte å navngi personer som har begått et personlig moralsk fall. Riktignok er det nevnt tilfelle som David i Det gamle testamente, og Judas i evangeliene i forbindelse med en synd som har med pengesaker å gjøre. Men det er påfallende lite av dette sammenlignet med alle dem som er navngitt fordi de forkynner vranglære (se f. eks. l Tim 2,20; 2 Tim 4,14; Åpenb 2,6). Det er viktig at vi ikke mister dette perspektivet. Et moralsk fall er alvorlig, men at en forkynner bringer falsk lære, er en mye mer alvorlig sak for Guds menighet.
Avsnittet fortsetter med å gi råd angående kall av forkynnere og ledere (v 22). «Å legge hendene på noen» vil si å innvie noen til en bestemt tjeneste (1 Tim 4,14; 2 Tim 1,6). En slik innvielse er ikke absolutt nødvendig for en tjeneste, men den skal være en bekreftelse fra menigheten på kallet til tjeneste. (Den nesten ubegrensede håndspåleggelse som praktiseres i en del karismatiske kretser, er uten grunnlag i Bibelen.)
Det som vi særlig skal legge merke til her, er påminningen om å gå fram med skjønnsomhet når nye arbeidere kalles. Det skal være mennesker som er prøvd, har kristen erfaring og har god omtale i de troendes forsamling (og i allmennmenneskelige saker også av ikke-troende, l Tim 3,2-7; Tit 1,6). Den som ansetter personer etter en overflatisk saksbehandling eller bare etter personlig skjønn, blir medansvarlig dersom det seinere dukker opp synd som man burde ha hatt kjennskap til fra begyrmelsen av.
Meddette er vi inne på rutiner som bør følges og veiledning som bør gies når nye arbeidere kalles. Det som en forkynner bør være spesielt oppmerksom på når det gjelder fristelser og andre sider i forbindelse med sin tjeneste og livsførsel, hører heime i en slik naturlig veiledning som tar med de ulike sider som Bibelen legger vekt på. Det kan skje individuelt, eller i forkynnerkurs. (Det er godt mulig at det er noe som er forsømt her i en del sammenhenger. Men å plutselig begynne å arrangere spesielle kurs om overgrepssaker, virker for ensidig og river lett dette spørsmålet ut av Bibelens helhetssammenheng.)
La meg ta med en personlig erfaring for å illustrere dette. Da jeg som ganske ung begynte å reise litt på prøve som forkynner, tok kretssekretæren meg inn på kontoret til en veiledende samtale. Innholdet i samtalen var både åndelig oppmuntring og praktisk formaning. Blant annet ble det pekt på hvor viktig det er for en forkynner å opptre varsomt, slik at han ikke en gang gir de minste holdepunkter til mistanke om uærlighet i pengesaker eller syndig oppførsel overfor det annet kjønn. Mange nyttige råd ble nevnt, men det vil føre for langt å si mer om de konkrete punktene her. I ettertid har jeg tenkt at det var en god og rett måte å veilede på.
Vi må si litt mer om dette - noe som de siste versene i kapitlet minner om (v 24-25). Slik som det ofte framstilles idag, kan man få inntrykk av at hovedsaken er å tale åpent om sakene og få plassert skylden på rett plass. I verdslig sammenheng ser vi ofte at en tanke om en slags hevn også ligger i bakgrunnen («jeg kan aldri tilgi det»). Men om ikke det er bevisst, ser det ut til å være en tydelig undertone av at når man har fått sagt det og plassert skylden på rette plass er man selv den uskyldige part.
Med tanke på de ytre menneskelige forhold vil det nok i noen tilfelle være rett å si at den ene part er skyldig og den andre uskyldig. Men som vi har nevnt, kan det i andre tilfelle foreligge omstendigheter som til en viss grad kan forklare et fall. Det kan likevel ikke unnskyldes på denne måten, og vi har sett at når en objektiv undersøkelse viser at det foreligger et fall i synd hos en forkynner eller kristen leder, skal det iverksettes tiltak i den forbindelse, uansett om det måtte finnes skyld også på en annen kant.
Men i virkeligheten er neppe saken så enkel for de involverte. Ikke en gang psykologisk sett kan det være noen fullgod løsning å bare plassere den ytre skyld. For sårene er der, og de leges neppe helt så lenge man er opptatt av å skylde på andre. I lys av Guds ord er ikke skylden så enkel å håndtere. Det er rett at det finnes tilfelle da det er nødvendig å si fra slik at sannheten kan komme for en dag, og ikke andre også blir skadelidende. Det kan være ens plikt å si fra, selv om det koster. Men hvem kan si at man i sitt hjerte er fri for alle urene motiver i en slik forbindelse? Og da trenger man jo også selv Guds nåde og tilgivelse.
Også når det gjelder selve den syndige handlingen, kan det være et spørsmål om man blir så enkelt ferdig med saken. For dersom kristen veiledning har vært i samsvar med Bibelen, skal den blant annet ha gjort det klart at all hor er synd, uansett hvem som tar initiativet til den. Det skulle alle med voksen erkjennelse være seg bevisst. (Forførelse av barn er en langt mer alvorlig sak, se Matt 18,6.)
Dette er noe som det ser ut til å være særlig nødvendig å understreke i vår tid. For vår kultur ikke bare tolererer, men endog tilskynder til mange former for hor, mens Bibelen fordømmer all urenhet. Det er ikke så lite av en selvmotsigelse at man da i massemedia slår ekstra hardt ned på enkelte slike utskeielser. (En annen moderne selvmotsigelse som stundom kommer til uttrykk, er at man på den ene siden hevder kvinnens absolutte frigjøring og selvstendighet, og på den andre siden legger alt ansvar på mannen for det som er galt. Det er sant at mannen har et stort ansvar, men kvinnen har også en oppgave i å hjelpe mannen i å ta vare på dette, 1 Mos 2,18.)
Som kristne er det om å gjøre at vi holder oss til alt det som Guds ord sier, og ikke bare velger ut enkelte ting.
Skal vi tenke og tale bibelsk om disse sakene, må vi ha med både lovens og evangeliets ord.
På den ene siden må alvoret med den syndige handling stå klart. Det er virkelig alvorlig at den går ut over andre, og at den ødelegger ens eget åndelige liv. Men det alvorligste av alt er at det er synd mot den hellige Gud.
Samtidig må både «overgriper» og «offer» høre ordet om omvendelse og syndenes forlatelse. Det største av alt med det kristne budskap er jo at Jesus Kristus har sonet vår synd og gjort alt nytt, og at nåden gjelder uforskyldt for hver den som vender om og tror. Men synd som man ikke vil erkjenne og bli kvitt, fører til fordømmelse - enten den i menneskers øyne er «liten» eller «grov».