Artikel nr 04 fra blad nr 5-1998
Emne: Kristen etikk
Kristentro og samfunnsansvar


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

At en kristen har ansvar i det samfunn han lever i, er noe som ligger i den første trosartikkel, læren om skapelsen og de ordninger Gud har satt for menneskelivet (jf. l Mos l,26-28).

Derfor er det naturlig at en vil gjøre den innflytelse en har, gjeldende for det gode og imot all urettferdighet.

Et godt eksempel fra vår egen historie er at da kristendommen ble innført, var en av de første endringene som skjedde, at det ble slutt på skikken med å sette nyfødte barn ut i skogen til villdyra. At en tilsvarende urettferdighet nå er gjeninnført i form av fosterdrap, er et eksempel på hvordan kristendommen har mistet mye av sin innflytelse i vårt folk.

Dette illustrerer også noe av det dilemmaet som troende mennesker står overfor i et samfunn som langt på vei følger andre normer enn det Guds ord viser oss er rett og godt. Også i mange andre forhold kan en troende lett kjenne på at det oppstår konflikter mellom det som regnes for gjengs i verden, og de retningslinjer som Bibelen gir. Dette gjelder spørsmål i for eksempel i yrkesliv, kultur og politikk.

Hvordan skal en stille seg til dette? Vi kan i denne artikkelen ikke gjøre mer enn å peke på noen grunnleggende prinsipper som kan hjelpe oss til å tenke rett om disse spørsmålene. Vi begynner med et grovt riss av ulike holdninger som vi finner i kirkehistorien.

Ulike syn 

Det romersk-katolske grunnsyn er at det er den åndelige makt, med paven øverst, som står over både kirke og samfunn. Gjennom denne makt skal Guds vilje realiseres for alle mennesker. Hva dette innebar, ble ikke minst markert utover i middelalderen. med blant annet egne kirkelover som sto over statens lover også i økonomiske og sosiale spørsmål, biskoper som samtidig styrte landområder som fyrster, og bruk av verdslig makt til å avsette og innsette konger og keisere, eller i det minste forsøke på det. Selv om den historiske utvikling har gjort det nødvendig å moderere den praktiske politikk, står prinsippet fast. Denne enhetstenkningen tok ikke minst Luther et kraftig oppgjør med på reformasjonstiden.

Andre steder enn i den katolske kirke finner vi det samme grunnsynet i kanskje enda mer utpreget form. De religiøse lover står over alt annet, slik at det endog kan medføre dødsstraff å sette seg ut over dem. Vi kjenner det som et viktig trekk i islam, og mange muslimske land har innskjerpet dette i seinere år. Også i kirkehistorien kan vi finne grupper som har forsøkt å gjennomføre noe tilsvarende.

Den motsatte ytterlíghet kalles gjerne for «kvietisme» (av et ord som betyr stille, rolig). Det går ut på at siden hele verden ligger i det onde, må en kristen ha minst mulig å gjøre med den, inkludert politikk og kulturliv. Det er bedre å leve tilbaketrukket for seg selv, og følge Guds bud i det stille. Noen går i kloster eller danner egne kolonier for å oppnå dette.

Selv om det blir ensidig og ubibelsk å gjøre dette til et allmenngyldig prinsipp, skal ikke alt i denne holdningen uten videre avvises (se 1 Tim 2,1-2).

Kirkehistorien oppviser også eksempler på at nettopp slike bevegelser har hatt store ringvirkninger i samfunnet. Men når det opphøyes til allmennt prinsipp, blir dette lett dominert av loviskhet.

I kirkesamfunn som er preget av reformert tankegang, legges det ofte vekt på Kristi herredømme og Guds rike når det tales om disse sakene. Kristus og Guds vilje er sentrum og norm for alle ting. Rundt dette sentret finnes sfærer hvor Kristi herredømme virkeliggjøres i forskjellig grad. Nærmest er kirken, så samfunn, kultur og så videre.

Styrken i dette synet er understrekingen av at Guds vilje gjelder på alle områder. Men når prinsippet skal gjennomføres i praksis, kan det lett bære i retning av den samme slags enhetstenkning som vi nevnte ovenfor.

Som det med litt humoristisk karikering er blitt sagt: De første protestantiske utvandrerne til Amerika (puritanerne) dro dit «for å ha frihet til å dyrke Gud på sin egen måte, og å tvinge andre til å gjøre det samme».

Det lutberskc grunnsyn 

Kjemepunktene i Luthers tilrettelegging av dette spørsmålet, er den såkalte «toregimentslæren» og kallstanken.

Toregimentslæren er læren om at Gud styrer verden på to helt forskjellige måter. I det åndelige riket styrer han direkte gjennom sitt ord. Dette er frelsens og nådens rike. I det verdslige riket styrer han indirekte gjennom skaperordningene og de mennesker som har ansvar i samfunnet. Hovedhensikten er å holde det onde nede i menneskenes samfunn.

En troende er da borger av begge riker her i verden. Og det er Guds vilje at han skal tjene med trofasthet også i det verdslige riket. Gud har kalt oss til det.

Men det er avgjørende at det blir skjelnet klart mellom disse regimentene, så ikke de blir blandet sammen. For da oppstår tyranniet.

Ulike Vurderinger 

Denne lutherske læren har både blitt praktisert og vurdert forskjellig.

Et anklagepunkt mot den har vært at den skjelner så avgjort mellom det åndelige og det verdslige rike, at statsmakten og de øvrige saker som hører inn under det siste, får virke uten korrektiver. Det typiske eksemplet som hentes fram, er de såkalte «tyske kristne» under Hitlerregimet, som begrunnet sin støtte til dette styret nettopp med toregimentslæren. De utformet den på en måte som gjorde at de ikke hadde noe å si om den urettferdighet, vold og undertrykkelse som foregikk.

Men vi kjenner til at her i vårt land førte nettopp toregimentslæren til oppgjør med nazi-styret og dets forsøk på ideologisk kontroll av folket. Bekjennelsesdokumentet «Kirkens grunn» taler sterkt om disse saker.

Det vil derfor være urett å avvise denne læren fordi noen har misbrukt den. Spørsmålet er om den er i samsvar med det Bibelen legger vekt på. Og det er jeg overbevist om at den er, ikke minst ut fra bibelsteder som Matt 22,21, Apg 4,19; 5,29 og 1 Pet 2,13-17. Jeg synes det har vært interessant å legge merke til at det finnes eksempler på lignende tilrettelegging av forholdet mellom samfunnsansvar og det åndelige også utenom den lutherske kirke ~ bygd på direkte bibelstudium.

Kall og gode gjerninger 

Skal vi forstå Luthers veiledning om dette rett, må vi ta med kallstanken («Beruf»).

Vi er gjerne vant til å tale om kall bare i religiøs sammenheng, særlig om kall til bestemte tjenester i Guds rike. Og det er viktig å understreke dette, ikke minst overfor de sterke tendenser som finnes i dag til å se på slike tjenester som et vanlig yrke, mer enn som et kall fra Gud.

Men for Luther er dette med kall mye videre. Enhver kristen er kalt til å tjene sin neste på det sted han er satt i verden - der han bor og i den stilling han har.

Til forskjell fra den tankegang som plasserer en åndelig («geistlig») tjeneste på et høyere trinn enn den menige kristne står på, understreker Luther at det ikke er noe mindreverdig i å leve som en kristen i et alminnelig arbeid i heim, yrkesliv eller samfunn.

I skriftet «Et kristenmenneskes frihet» setter Luther opp to teser som viser både forskjellen mellom de to regimenter, og hva kallet til å tjene andre betyr:

En kristen er en fri herre over alle ting og ikke undergitt noen.
En kristen er en tjener i alle ting og alle undergitt.

Den første setningen peker på troens frihet, den andre på kallet til å leve til beste for andre i verden.

Luther taler videre om at en kristen er kalt til å gjøre gode gjerninger i verden. Og gode gjerninger er ikke noe mennesker finner på, men å følge Guds bud. (Disse tankene finnes blant annet i «En preken om gode gjerninger».) Hensikten med dette er ikke - som mange tenker - å gjøre det for Guds skyld, for å oppnå noe av ham. Det er for vår neste, for andre mennesker, at gode gjerninger er nødvendige.

Alle troende skal altså tenke at Gud har plassert dem på den plassen de er, for å leve i samfunn med ham og med kall til å tjene sin neste. Det er en tjeneste for Gud og vår neste å utføre sitt yrke eller sin tjeneste i troskap og sannhet. Dette er i samsvar med viktige formaninger i Bibelen (jf. Matt 5,l6; l Kor 7,20-24).

Personlig ansvar 

Et punkt hvor den lutherske toregimentslære har en særlig styrke, er i vekten på det personlige. Hver enkelt har et kall fra Gud til å tjene i rettferd og trofasthet, enten han er konge eller lakei, guvernør eller undersått, arbeidsgiver eller arbeider, bonde, forretningsmann, lærer, elev, husmor, eller hva det måtte være.

Dette tror jeg er et svært viktig perspektiv å understreke i våre dager, da det upersonlige har lett for å få overhånd. Skjevheter og urettferdigheter åpenbares stadig vekk, men alle skylder på «systemet» når det påpekes. Innflytelsen fra marxistisk ideologi har forsterket troen på at alt blir bedre når bare systemene blir forandret. Dette blir viktigere enn omsorg for mennesker. Men egentlig er vel en slik holdning noe som ligger for den syndige menneskelige natur.

I motsetning til slike tendenser understrekes det i det lutherske synet at enhver har ansvar i det kall han er satt. Ikke alle har like mye ansvar i samfunnet. Men de som er i høye stillinger, enten det måtte være i forretningsliv eller det offentlige, har ansvar for å behandle mennesker med rettferd, sannhet og barmhjertighet.

Oppgavefordeling 

Det er viktig å være klar over at de to regimentene er totalt forskjellige og har forskjellige oppgaver.

Det åndelige regimentet har altså med samfunnet med Gud å gjøre. Her er det Guds ord alene som skal herske. Her skal ikke brukes verdslig makt, men bare Guds ord - loven til å dømme synd, og evangeliet om Jesu Kristi kors til å sette sjeler i frihet.

Det som ikke blir utført ved Guds ord i det åndelige regimente, blir ikke gjort for Guds rike - og hører derfor i virkeligheten ikke dette regimentet til. Ingen jordisk eller verdslig ordning har rett til å blande seg inn i dette. Samvittighetene skal ikke bindes av hva en selv tenker og føler, eller av hva andre mener eller bestemmer (enten det måtte være paver og biskoper, innflytelsesrike samfunnspersonligheter eller nærmere omgangskrets). Bare hva Guds ord sier, skal dømme våre hjerter.

Det åndelige regimentet kjennes bare ved Guds åpenbaring og den nåde som gjør at syndere kan komme inn i samfunn med ham. Det er Ordet og sakramentene - og ikke noe annet - som er grunnlaget for dette, for det sanne Guds folk.

Det verdslige regimentet, på den andre siden, kommer fra selve skaperverket. Her styrer Gud indirekte, og menneskers evner og fornuft skal være drivkraften når det gjelder å finne ut hva som er best.

I det verdslige regimente er en ikke forpliktet til å begrunne alt ut fra Bibelen. Det meste i dette regimentet taler ikke Bibelen direkte om. Men en skal vokte seg for handlinger som kommer i strid med Guds ord. Ikke minst der det blir tale om moralske vurderinger, vil de prinsipper som Bibelen viser oss, ha avgjørende betydning. Dette gjelder også innenfor områder som mange har lett for å anse som «nøytrale», som forskning, kunst og så videre.

Vi kan godt si at det verdslige regiment har to hovedhensikter. Den ene er å skape de best mulige vilkår for menneskers liv på jorden (jf. l Mos 1,28-30; 2,15; Pred 5,8). Den andre, som særlig understrekes i forbindelse med øvrigheten, er at rettferdighet skal utøves i samfunnet og det onde holdes nede (Rom 13, l-7).

Dermed blir det viktig både å bruke sine evner og sin fornuft rett, og å ikke egenrådig sette seg opp mot de ordninger og lover som gjelder.

Rett skjelning 

Det er viktig å skjelne rett mellom regimentene, ellers oppstår det tyranni.

Det kan på den ende siden skje ved at de som har ansvar i det åndelige regimente, går ut over sitt mandat her - som vi så eksempler på ovenfor i den romersk- katolske kirke og andre. Det vil si at åndelige ledere krever myndighet i samfunnet i kraft av sitt religiøse embete, og begynner å gi veiledning som ikke har en klar begrunnelse i Guds ord. (Det er vel ikke fritt for at vi ser slike tendenser i vårt eget land også.)

Men det kan også skje den motsatte vei, ved at de som styrer i de verdslige regimente, går ut over sin oppgave og krever makt over tro og samvittighet. Bibelen viser at dette er noe som skal bli mer vanlig i de siste tider. Men faren er der til alle tider. Daniels bok viser flere eksempler. Når øvrighet og politikere gir lover som fordrer handlinger som går imot Guds ord, eller blander seg inn i hva «kirken» skal forkynne og lære, da opptrer de tyrannisk.

Ikke sjelden ser vi at en verdsliggjort «kirke» blir øvrighetens håndlanger når den begynner å gå ut over sitt mandat.

Grenseoppgang 

Denne skjelningen betyr likevel ikke at det settes «vanntette skott» mellom de to regimenter. De «tyske kristne» tok feil på dette punktet, både ut fra Bibelen og ut fra hva som egentlig ligger i toregimentslæren.

For det første er jo enhver troende borger av begge regimenter. For det andre skal Guds ord forkynnes for alle mennesker, også for dem som er i høye stillinger. En skal ikke vike tilbake for å påpeke og refse handlinger (og ordninger/ lover) som er i åpenbar strid med Guds ord (jf. døperen Johannes, Matt 14,3-4; Luk 3,10-14, Paulus i Apg 24,25). Men dette skal gjøres ved Guds ord, uten bruk av verdslige maktmidler.

Videre sier Bibelen klart at når det verdslige regimentet forlanger noe som er i strid med Guds ord, skal en kristen lyde Gud mer enn mennesker - endog om en må lide for det eller det skulle koste en livet (Apg 4,19; 5,29). Det kan være overfor øvrigheten eller i andre sammenhenger. Det kan gjelde om en arbeidsgiver, en far eller en gjengleder forlanger noe som er synd.

Konklusjon 

Jeg ser det slik at den lutherske toregimentslære er et viktig korrektiv til mange tendenser vi ser i dag, både til sammenblanding av regimentene og til ulike forsømmelser og farlige kompromisser. Guds Ord er det som gir oss åndelig liv, men Gud er også interessert i at vårt arbeid og vårt samfunn fungerer på beste måte, at slurv, uærlighet og kriminalitet holdes nede.

Denne læren understreker viktige bibelske sannheter, og skulle være med å gi oss frimodighet både til å bekjenne troen og å tjene på rett måte i det samfunn vi lever il