Artikel nr 07 fra blad nr 5-1998
Emne: SØKELYS PÅ FORKYNNELSEN
«Et godt møte»


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

Språket forandrer seg. Nye ord og begreper kommer til, og uttrykk som har vært mye brukt tidligere, går ut av bruk. Slik er det også på det åndelige område. Men det kan være nødvendig å stille spørsmål om det saksforholdet som ordene dekker, også blir borte når uttrykksmåten endres.

Et godt eksempel er ordet «anfektelse», som har betydd mye i luthersk teologi, og som angir en viktig bibelsk sannhet. I våre dager er det mye tale om kamp og seier, men det høres lite om en troendes kamp mot Satan, verden og sitt eget kjød. I dette stykket vil vi se litt på en annen uttrykksmåte som nå nærmest ser ut til å ha blitt borte.

Omtale av et møte 

Mange troende var opptatt av om det møtet de hadde vært på, var «et godt møte». (Eller, som det gjeme het på Sørlandet: «Et gildt møte» - en uttrykksmåte som kanskje enda tydeligere viser at det var noe spesielt en hadde i tanke.)

I våre dager er det mer vanlig å høre uttrykk som «et fint møte», «en fin tale» o.l. Men er det det samme som menes med det?

Den tidligere uttrykksmåten la vekt på det åndelige innhold i møtet.

Det var ikke først og fremst en følelsessak, i alle fall ikke i den vanlige betydning av ordet. Selvsagt var det noe en kjente på seg. Det ligger jo i selve ordet. Men det underlige var at det kunne hende at en slet med personlige problemer og følte seg nedtrykt, og likevel kunne en kjenne at det var et godt møte. Og den som forkynte, kunne kanskje også føle at han ikke fikk sagt det som han burde, og likevel var det et budskap som nådde hjertene. Det kunne også være et budskap som stakk dypt og dømte synd, og viste hvor avgjørende det er for oss med Guds nåde.

Det er altså tale om noe som ligger på et helt annet plan enn vanlige menneskelige følelser. Hva som var ment, blir kanskje klarere om en sammenligner med motsetningen, et møte som ikke var «godt».

Det kunne ha så mange årsaker. De var ikke alltid åpenbare, selv om noen var det, for eksempel når en ble opptatt med menneskelige ting og handlinger i stedet for Ordet, eller når møtet ble ledet slik at det ble motsetning mellom budskapet og det som ellers kom fram.

Illustrasjon til ettertanke 

En illustrasjon til dette er fortellingen om en kjent vekkelsesprest fra forrige århundre. Han kom til å overhøre en ordveksling mellom to eldre troende kvinner på vei heim fra en gudstjeneste: «Han hadde ikke noe mat å gi i dag, presten.» Det hadde sikkert ikke vært noe læremessig å utsette på prekenen, men den ga likevel ikke de troende åndelig føde, så de gikk tomhjertede heim. For den presten det gjaldt, førte det ham inn i selvransakelse og bønn om at han virkelig måtte ha et budskap fra Gud å gi til dem som hørte på.

Lærdommer 

Med bakgrunn i denne illustrasjonen kan vi i hvert fall peke på tre vesentlige trekk som hører med:

(l) De troende tilhørernes evne til å bedømme forkynnelsen, bygd på godt kjennskap til Bibelen og på egne erfaringer av Ordets sannhet. Sammen med dette finner vi behovet for virkelig å få ta til seg av Ordet for å kunne leve som en kristen.

(2) Forkynnerens forberedelse består ikke bare i evne til å kunne legge fram et budskap, men i at han får budskapet fra Herren på en slik måte at Ånden virkelig får gi tilhørerne det de trenger fra Guds ord.

(3) Den åndelige forbindelse som består mellom disse. Den kan kanskje ikke så godt forklares i ord, men den går ut på at en kjenner at det var Herren selv som kom nær i sitt ord på møtet.

De gamle troende var opptatt av dette. Og det ble vondt for dem når det kjentes slik at et møte ikke ble åndelig godt.

Sammenligning 

Hvordan er det så i dag? Har troende i dag beholdt evnen til å skjelne mellom det som er åndelig godt, og det som ikke er det? Dessverre virker det ofte som om det ikke er tilfelle. En kan snakke om et «fint» eller «bra» møte selv når Ordet nesten ikke ble forkynt, eller når en knapt hørte et klart bibelsk budskap.

En mann fortalte en gang en opplevelse som jeg synes illustrerer denne sammenblandingen godt. Han - som selv var musiker - hadde vært på konsert sammen med en venn, og det hadde vært en stor opplevelse. Da de gikk ut, kommenterte den andre det slik: «Det var en fin konsert, det var omtrent like godt som å høre evangeliet». «Nei,» svarte den første, «det var det ikke» For han var klar over at en estetisk eller følelsesmessig opplevelse ikke kan sammenlignes med evangeliet.

Åndelig Vurderingsevne 

Det er denne åndelige bedømmelsesevnen vi ikke må miste. For gjør vi det, kan vi lett komme derhen at vi ikke vet hva evangeliet virkelig er.

Med andre ord kan vi si at det er evnen til å skjelne mellom det som kan være «godt», menneskelig sett, og det Jesus kalte det ene nødvendige (Luk l0,42).

Det er ikke en ren subjektiv bedømmelse det er tale om. Den slags har vi visst nok av i våre dager, da mange vurderer kristendommen ut fra hva de mener er «godt for meg».

Nei, det er tale om en åndelig bedømmelse som springer ut av det at en kjenner Guds ord og vet at det er godt å leve nær Jesus.

Hvem kan vurdere åndelig? 

I hovedsak består denne åndelige evnen til å bedømme hva som er rett og godt, av to sider som ikke kan skilles fra hverandre. Flere brev i Det nye testamente er inne på dette.

Den ene siden er det ikke så godt å forklare objektivt. Den består i en åndelig innsikt som en får når en begynner å tro på Jesus. En person kan på forhånd gjerne ha hatt godt kjennskap til hva Bibelen sier. Men ved møtet med Jesus går det opp for en hva Ordet virkelig handler om - slik som det skjedde med Paulus.

All åndelig forkynnelse, veiledning og vitnesbyrd som en seinere hører, vil en vurdere i lys av denne innsikten. (Vi leser om dette i l Joh 2,20-21.27; 2 Pet l,l2; l Kor 2,l4flg). Det som ikke stemmer med denne innsikten, vil en være urolig overfor.

Dette er en åndelig innsikt som alle sanne troende har, men som er totalt fremmed for den som ikke har møtt Jesus som sin Frelser. Han kan nok saktens merke at det er åndsmakt på et møte (l Kor l4,23-25), men han vil ikke forstå hva det egentlig går ut på.

I praksis kan det virke slik at en troende stundom møter forkynnelse der han i første omgang ikke kan sette fingeren på noe bestemt galt. Men han føler likevel at det er noe som ikke stemmer med det han har lært.

Ved nærmere ettertanke skjønner han nok først og fremst at det ikke tales om Kristus på samme måten som han har lært ham å kjenne. Og ved å lære Bibelens innhold bedre å kjenne, vil han se at det er konkrete trekk som ikke stemmer med hva Bibelen sier.

Dermed er vi ved en annen praktisk side av denne innsikten. Den betyr ikke nødvendigvis at en har lært og har kunnskap om alle detaljer i den kristne tro. Egentlig blir vel ingen helt utlært her i livet når det gjelder alt det Bibelen taler om.

Men en sann troende vil på en måte kjenne seg igjen når han veiledes nærmere om hva Bibelen sier, også i saker han ikke har visst om før. Det er ikke nytt i betydningen fremmed. Men det kan være nytt i den betydning at det fornyer ham i troen.

Hvordan være sikker? 

Her kommer vi til den andre siden av åndelig vurderingsevne. Vi kan gjerne kalle den for den objektive siden.

For samtidig som en sann troende kjenner i sitt hjerte om den forkynnelse han hører, er sann, vet han at det er slik fordi det stemmer med hva Guds ord sier.

Skulle vi bare være overlatt til hva vi kjenner i vårt hjerte, kunne vi lett fare vill. Og mange har gjort det (1 Joh 4,1flg).

Den åndelige innsikt vi har omtalt, er rett fordi den bygger på Guds ord slik det er gitt oss i Bibelen. Ikke noe annet budskap kan vise oss Kristus. Og det Gud har sagt, kan vi stole på. Gud motsier ikke seg selv.

Derfor ser vi at Herrens apostler nettopp når de taler om den åndelig innsikt, også understreker hvor viktig det er at de troende blir minnet om Guds ords sannheter (2 Pet 1,12-13; 1Joh 2,21.24).

Det er nettopp dette som er godt for en troende, å få «servert» Guds ords sannheter, å få lytte til Kristi nådes ord. For dette er livets ord fra Gud.

Et godt møte forutsetter klar forkynnelse av Ordet, og at det ikke er noe i møtet som ødelegger for budskapet.

Stilt overfor Ordet kan en også kjenne seg dømt i sin samvittighet når søkelyset settes på noe som ikke er som det skulle være.

Men også dette er godt, fordi en vet at det er «vingårdsmannen» som steller med et tre som han ønsker skal bære frukt (Joh 15).

Først av alt skal man vite at en kristen forsamling aldri bør samles uten forkynnelse av Guds ord og bønn, uansett hvor kort tiden måtte Være.. . Derfor, når Guds ord ikke blir forkynt, burde man bverken synge eller lese, eller i det hele tatt komme sammen.  Luther
Luther sier dette med henvisning til Salm 102 [v 22-23] og 1 Kor 14 [V 26]. Fra et skrift om gudstjenesteordningen 1523

Hvordan bar Vi det i dag? 

Når kristne i våre dager ser ut til å være så lite opptatt av om et møte er åndelig godt, kan det ha sin grunn i at det ikke er om å gjøre for dem virkelig å leve i Ordet. Det kan også være en annen innflytelse som har spilt en vesentlig rolle.

I seinere år har vi stadig fått høre hvor galt det er at kristne danner en «ghetto», at en «gjømmer seg» på bedehuset, og så videre. En må kommunisere utad.

I somme tilfelle kan det selvsagt være nødvendig med en slik påminning. Men i alt dette er det viktig at en ikke glømmer at den kristne forsamling først og fremst skal være en åndelzg heim for de troende.

Nå er det saktens dem som ser ut til å tenke også på denne siden. Men ofte ser resultatet ut til å bli at en legger mer vekt på sosialt fellesskap enn på åndelig.

Her igjen må vi si at det ikke er noe galt i og for seg at kristne har fellesskap på det menneskelige plan. Men fører dette til at en mister sansen for det åndelige, blir det ikke bare galt, da er det fare på ferde med hensyn til det åndelige liv.

Også i denne forbindelse trenger vi å fornye evnen til å skjelne mellom det som er godt og rett åndelig, og andre saker. Dersom en kjører på med en virksomhet som erfarne troende ikke kan kjenne seg heime i, burde det i seg selv sees på som et faresignal - i det minste som et «gult trafikklys».

Er det godt å høre budskapet? 

En kan også undres på om forkynnere er blitt så oppslukt av moderne tanker om kommunikasjon og lignende at det ikke lenger er om å gjøre å gi de troende åndelige næring. Eller sagt med andre ord, kan hende dagens forkynnere burde bli mer opptatt av at de troende kan kjenne det er godt å lytte til budskapet.

Vi skal ikke lukke øynene for at det også i dette kan finnes farer. Satan forsøker jo å forvrenge alt det gode som Gud gir oss, og få oss inn i en ensidighet som fører på villspor.

For det er en fare at forkynneren kan bli mer opptatt av tilhørernes reaksjoner enn av det budskapet han er kalt til å bringe.

Men det vi taler om her, skulle nettopp føre forkynneren til å bli opptatt av budskapet, og av at det er noe han har fått å gi til tilhørerne fra Gud.

Ofte er det vel ikke nødvendig at det blir sagt så mye om saken med ord, selv om det kan være til oppmuntring for forkynneren stundom å få høre at budskapet når fram. Men ikke sjelden vil vel også forkynneren selv kjenne at det har vært et godt møte, på tross av at han samtidig kan føle på at han ikke selv har fått brakt fram budskapet som han burde.

Fordi det er tale om åndelig liv, kan vi ikke her sette opp noe fast mønster for hvordan det skal være. Det vil også variere. Men det er noe her som vi i vår moderne kristendom bør være redd for å miste.

Etterord - en aktuell kommentar 

Det kan være grunn til å si litt mer konkret om den «møtekultur» som er blitt vanlig i våre dager, sett i lys av det vi har understreket ovenfor. For i mange sammenhenger ser det dessverre ut til at innholdet i møtene blir slik at det er vanskelig å si at samværet var åndelig godt.

Vi har for det første den veldige vekt på aktivitet som er blitt så vanlig. Selv om dette ikke er noen helt pålitelig målestokk, sier det ikke så lite at en stundom kan lete lenge i annonsene for å finne et møte der det ser ut til at Ordet står i sentrum. Svært ofte er det en «sak» som står i forgrunnen. Og mange ganger virker det ikke som om det er om å gjøre for taleren å gi tilhørerne noe fra Guds ord.

Videre er det ikke til å komme forbi at det ofte er kommet inn mange forstyrrende elementer. Støyende musikk er ett eksempel. I seinere tid er også drama kommet til. Flere nyere retninger setter spesielle fenomener i forgrunnen som om disse skulle være tegn på rett åndelighet.

På et noe annet plan ligger den eksperimentering med gudstjenesteformer som er blitt så moderne i vår norske kirke. Men også her blir en spesiell opplevelse viktigere enn å høre Ordet.

Det er ikke så underlig at vi i motsetning til alt kav og mas også finner en vekt på stillhet i åndelig sammenheng. Ofte knyttes dette til samlinger som kalles «retreat». Det er sant at vi trenger å bli stille for å høre Guds ord. Men - for å sette det litt på spissen - en får stundom et bestemt inntrykk av at det er mer tale om å komme avsides med seg selv enn å komme avsides med Jesus. I alle fall har jeg sett program for slike samlinger hvor det tilsynelatende ikke er satt opp en eneste bibeltime eller lignende. Og i et dikt som var gjengitt i et misjonsblad i sommer, var idealet at «stillhetens mektige armer ... skal omslutte oss» Stort mer uklart og fjernt fra den bibelske vektlegging av stillhet innfor Guds ord og samfunn med Herren kan en neppe uttrykke seg.

Luther sier i et skrift at «når ikke Ordet blir forkynt, er det bedre at man hverken synger eller leser eller overhodet kommer sammen». Det er et råd vi trenger å tenke over når det gjelder utglidning i møtesammenheng både på den ene og den andre måten.