Artikel nr 05 fra blad nr 6-1998
Emne: Søkelys på forkynnelsen
"Hele Guds råd"


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen

I Paulus's avskjedstale til de eldste i Efesus finner vi det kjente vitnesbyrdet – som samtidig er et eksempel for kristne forkynnere til alle tider: "Jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd" (Apgj 20,27).

Vi bør først se litt på sammenhengen som ordene er talt i. For den kan lære oss en god del om betydningen av det som er sagt.

Sammenhengen

Vitnesbyrdet er – fra en side sett – en del av apostelen Paulus' åndelige testamente. Han taler for siste gang – iallfall slik han ser det på det tidspunktet – til de eldste for menigheten i Efesus. Han vet at forfølgelse, lidelse, fangenskap og kanskje døden er det som ligger foran ham i den nærmeste framtiden.

Apostelen har bare noen korte timer til rådighet for å tale med de eldste om de mest avgjørende saker. Og det som ligger ham mest på hjertet, er å minne dem om at de ikke må være blinde for de åndelige farer (vranglære og vranglærere) som vil møte dem, og at det avgjørende er å holde fast ved Guds ord og nåde.

Samtidig tenker han tilbake på det kall og den tjeneste han har hatt som Herrens apostel. Ved Guds nåde kan han si at han har vært tro mot det kallet Herren hadde gitt ham. Og sentralt i dette sto å "forkynne hele Guds råd".

En livsviktig sak

Det gjelder altså en sak som er så viktig at det står om livet – på flere måter. Det handler om Paulus' eget liv. For det er dette Guds ord som hele hans liv dreier seg om. Med livet som innsats er han kalt til å vitne om det. Og han vet at hans eget liv ikke er "et ord verdt" mot det å bringe dette vitnesbyrdet. Det gjelder også hans eget åndelige liv. For "ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!" (1 Kor 9)

Det gjelder også andre menneskers åndelige liv. For det er bare ved at de får høre det sanne Guds ord, og at dette får gjøre sin gjerning med dem, at de kan bli frelst og nå fram til det mål Gud har satt for dem.

Så avgjørende er det å ikke holde noe av Guds råd tilbake, enten det gjelder lov eller evangelium.

Hva er "hele Guds råd"?

To avgjørende ting blir understreket her: (1) Det er tale om hele Guds råd – med andre ord,  allsidighet i forkynnelsen. Dette er nødvendig for sunn åndelig veiledning. Det vil ikke si at alle emner som nevnes i Bibelen, skal ha like stor plass. Det har de heller ikke i Bibelen. Alt må sees i sammenheng med Skriftens sentrale budskap. Men blir farlig dersom en setter til side noe av det bibelske budskap, enten det nå gjelder tro eller liv.

(2) Det som skal forkynnes, er hele Guds råd – altså det Ord som Gud har åpenbart for oss. Andre saker er uvedkommende i kristen forkynnelse og vitnesbyrd. "Om noen taler, han tale som Guds ord" (1 Pet 4,11).

Spørsmål til forkynnelsen

Ut fra dette bør vi stille spørsmål når det gjelder den forkynnelse vi hører: Er det viktige emner som så å si aldri blir berørt? Og er det på den andre siden mye snakk om saker som Guds ord ikke legger vekt på?

I et kort stykke er det umulig å gå inn på alt som kan være aktuelt å se på i denne forbindelse. Kjennskap til hva Bibelen sier skal hjelpe oss til det, og være den rettesnor vi bedømmer etter. Her vil vi bare med noen stikkord forsøke å sette tanken inn på rett spor når det gjelder dette.

1. Hvor ofte hører vi i forkynnelsen et klart budskap om følgende viktige saker?

     - Guds hellighet
- Guds treenighet
- at Den Hellige Ånd hovedgjerning er å åpenbare Kristus, og overbevise om synd, rettferdighet og dom
- syndens alvor, dvs. Guds vrede over synd og den som synder
- at Kristus ble en forbannelse for oss på korset
- at Guds kjærlighet er åpenbart ved Kristi kors
- at hele Skriften vitner om Kristus (f.eks. messiasprofetier i GT)
- at ingen blir frelst ved egne gjerninger (lovgjerninger)
- hva som er frelsesvisshetens grunn
- at den som lever i synd, er "levende død", og at dette gjelder også for dem som i det ytre bekjenner troen
- Herrens tukt og anfektelse
- kamp mot Satan, verden og vårt eget kjød
- helliggjørelsen
- vandringen mot det himmelske mål
- verdens avslutning og Jesu gjenkomst til dom
- at Gud skal dømme det skjulte
- vårt himmelske håp og evigheten
- at Jesus kommer igjen som dommer over verden, og at den som ikke tror på ham, blir dømt
- at misjon er Guds verk
- at alle troende er "prester"
- "hustavlene"

2. På den andre siden, hvor mye av forkynnelsen går ut på følgende, som i beste fall er perifere saker, og til dels vill-ledende?

     - appell til å få folk til å gå til kirke eller delta i kristelige aktiviteter
- omtale av hva vi har utrettet i kristelig arbeid
- sosial-politiske betraktninger om forholdene i verden
- vekt på tegn og under, og på åndelig kraft mer enn på frelse
- tale om hva vi burde gjøre, og hva vi burde være istedenfor hva Guds vilje er
- allmenn tale om kjærlighet - uten forankring i korset

Mye annet kunne vært nevnt - og burde kanskje vært tilføyd, men en slik sammenligning skulle likevel kunne gi en hjelp til å vurdere hva som blir forkynt på en positiv (dvs. bibeltro) måte, og gi forståelse for hva forkynnelsen bør legge vekt på.

Flere spørsmål til ettertanke

En tredje måte å vekke til ettertanke på, er å peke på noen av de skjevheter en forkynner lett kan komme inn i uten selv å merke at det er noe galt:

- Hvordan kan en vente at folk skal se sin synd og vende seg til Jesus og bli frelst, når en bare appellerer til å bli en kristen, men ikke gjør det klart hva omvendelse er og hva Jesus har gjort for oss?

- Hvordan kan en vente at mennesker skal få frelsesvisshet og leve frimodig i troen når en stadig taler om hvor viktig evangeliet er, men ikke "maler Kristus for øynene som korsfestet" (Gal 3,1)?

- Hvordan kan en vente at mennesker skal få misjonssinn når det bare tales om hvor viktig misjon er, og oppfordres til å gi, uten å forkynne evangeliet og vise at misjon er vår "takk for Golgata"?

- Hvordan kan en vente at Bibelens ord skal være det viktigste for mennesker, når en selv bygger sin veiledning mest på andre overveielser, og nærmest anser det som en selvfølge at tilhørerne vet hva Bibelen sier?

Mangler de anliggender som Bibelen legger vekt på, og blir plassen i stedet opptatt av et innhold som har sine kilder andre steder, er det tegn på en avsporing som kan være katastrofal. I hvert fall bør troens folk legge vekt på å høre og støtte opp under dem som har et klart budskap, og unnlate å høre på dem som ikke har det.

"Hvem er vel dugelig til dette?"

Når vi ser på hva rett forkynnelse innebærer og hvor viktig den er, må vi i ydmykhet stille oss inn for dette spørsmålet (2 Kor 2,16).

For i motsetning til hva en kan få inntrykk av i mange moderne framstillinger, er ikke det kristne budskap noe som en kjenner så godt at det eneste som behøves, er å "markedsføre" det på en klok måte.

Samtidig som den som skal forkynne, ut fra Skriften vet hva budskapet er, må han det på nytt for å kunne bringe det til andre. For det er Guds ord som skal bæres fram, og det er Den Hellige Ånds gjerning at det når inn til tilhørernes hjerter.

Derfor vil en forkynner ofte kjenne på egen maktesløshet, og også selv føle seg dømt av det budskap han har fått å formidle.

Svaret på spørmålet ligger i Jesu Kristi nåde. Samfunnet med ham er nøkkelen til rett kristen forkynnelse.

Bare den kan være rett kristen forkynner som kjenner Guds ord, både innholdmessig og personlig. Han trenger selv å leve i det budskap han skal forkynne, så han fornyes ved nådens ord (Apgj 20,32). Slik gies rett frimodighet.