Artikel nr 06 fra blad nr 6-1998
Emne: Fra skolefronten
Mistillit til offentlig skole


Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Torleiv Åreskjold

Tillit mellom hjem og skole er nødvendig

Når foreldre skal sende sine barn til skole er det nødvendig at de har tillit til skolen. Det er nødvendig at foreldrene stoler på at skolen oppdrar barna i tråd med - og i alle fall ikke i strid med - den oppdragelse de ønsker.

Denne tillit er blitt betydelig svekket de siste år - derfor er kristne privatskoler mer nødvendige enn noensinne. Vi skal kort se på noen av de punkter som bidrar til denne svekkelse av tilliten mellom hjem og skole.

Undervisningen er ikke dåpsopplærmg 

Bibelen pålegger oss å lære våre bam Hans ord: Disse ord som jeg byder  deg i dag, skal du gjemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp. (5 M 6:6-7) 

Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende! (Matt 28:19-20)

Den offentlige grunnskole har ikke som oppgave å drive dåpsopplæring. Kirke og undervisningskomitèen skrev i Innst O. XIV 1968-69: 
«Komiteen vil presisere at kirken selv har ansvaret for å gi dåpsopplæring i kirkelig forStand» 

Lenge har man likevel kunne se på kristendomsundervisningen i skolen som en del av dåpsopplæringen, - men dette synes vanskeligere nå enn tidligere. Avstanden mellom skolens kristendomsundenvisning og den dåpsopplæring som er nødvendig øker - bl.a. etter lovendringer og nye læreplaner de siste årene.

Lovendringer som svekker tilliten

Basisparagrafen 

I Grunnskolelovens såkalte basisparagraf (§7.4) heter det nå bl.a. «Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering er eit ordinært skolefag. Undervisninga skal ikkje vera forkynnande»

Lojalitetesparagrafen 

Videre heter det i den såkalte lojalitetsparagrafen (§18.3) bl.a. 

«Den som skal undervise i Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering, skal ta utgangspunkt i skolen sin formålsparagraf og presentera kristendommen,dei ulike religionar og livssyn utfra sin eigenart.Dei same pedagogiske prinsipp skal leggjast til grunn for undervisninga» 

Med bakgrunn i disse sitatene må vi spørre: Hvordan kan man undervise rett og sant om kristendommen uten at den virker forkynnende? Kan man undervise evangeliet på en slik måte at faget blir «eit ordinært skolefag» - uten at en samtidig svekker kristendommens «eigenart»?

Vi ser at undervisning som følger disse retningslinjer ikke kan bli kristendomsundervisning - men bare undervisning om tanker rundt kristendommen. Bibelen sier ikke at vi skal lære «dem teorier om alt det jeg har befalt dere» - den sier «lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere».

Fritaksparagrafien 

Den nye fritaksparagrafen (§13.9) gjør det enda vanskeligere å ha tillit til skolen. Det er nå slik at man bare kan få fritak fra undervisning som «dei ut frå eigen religion eller eige livssyn opplever som utøving av annan religion eller tilslutning til anna livssyn.» Denne paragrafen skaper problemer på to fronter:

Dersom vi skal trekke våre barn ut av skolen vil dette i praksis være svært vanskelig. Hvordan kan vi vite når læreren kommer til å si eller gjøre noe vi ikke ønsker å utsette våre barn for? Skolen følger i praksis ikke alltid oppsatt timeplan. Hva skjer hvis KRL-timene en dag byttes med for eksempel norsktimene? Skolen skal etter L97 drive temaorientert undervisning; hvordan kan man trekke barna ut fra en del av et større temaarbeid? 

På den annen side er sannsynligheten stor for at den kristne KRL-undervisning svekkes. Det er lettest for skolen/ læreren å undervise på en slik måte at man ikke møter motstand fra ulike livssyn hos foreldrene. Dermed er det svært sannsynlig at man velger «religionsfrie» høytidsmarkeringer framfor for eksempel julegudstjeneste. En slik «religionsfri» markering er ikke livssynsnøytral - den ligger svært nær en ateistisk eller agnostisk livsanskuelse.

L97

Generell del 

I den generelle del av L97 omhandles de «Kristne og humanistiske verdien» i et kapittel kalt «Det meningssøkende - menneske». Bærende i dette kapittel er at kristendommen, sammen med de humanistiske verdier, er et middel til å oppnå noe annet - nemlig det meningssøkende mennesket.

Kristendom er altså ikke et mål i seg selv - men et middel til å oppnå overordnede mål i læreplanen. Vi siterer: «Oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden.

Synet på menneskets likeverd og verdighet er en spore til stadig på nytt å sikre og utvide friheten til å tro, tenke, tale og handle uten skille etter kjønn, funksjonsevne, rase, religion, nasjon eller posisjon. Dette grunnsyn er en varig kilde til endring av samfunnet for å bedre menneskenes kår»

Videre er det tydelig at L97 ser på kristendom som en nødvendighet for at elevene skal oppnå allmenndannelse. Bibelkunnskap er nødvendig for å forstå samfunnet og den verden vi lever i. Men vi savner at kristendom og Bibel er et mål i seg selv. Generell del viser at den offentlige skole er sekularisert.

Prinsipp og retningslinjer for opplæringa i grunnskulen 

Denne delen av L97, som er et mellomledd mellom «generell del» og fagplandelen, sier også sitt. om skolens verdigrunnlag:

«Opplæringa skal byggje på kristne og humanistiske verdiar. Kristendommen er ein sentral del av den norske og europeiske kulturarven... Religiøse og kulturelle verdiar er viktige som ledd i utviklinga av identiteten til barn og unge.»

Igjen ser vi at kristendommen er et middel til å oppnå et høyere mål. Men sitatet viser også hvordan planmakerne rettferdiggjør kristendommens plass i skolen. Hvorfor skal vi ha kristendom i skolen? - Ikke fordi skolen nødvendigvis skal være kristen, men fordi kristendommen er «ein sentral del av den norske og europeiske kulturarven».

Denne delen av L97 omhandler også metoder for undervisningen. Viktig i så måte er undervisning på tvers av fag. Man skisserer problemområder som «bør behandlast på tvers av faga slik at ein får fram heilskapen og breidda i problemområda». Eksempel på slike problemområder er familiekunnskap, samlivslære, homofili...». Dette betyr at foreldre som selv skulle ønske å undervise sine barn i disse «problemområdene» har et problem - fordi disse skal integreres i mange ulike fag.

Planen for KRL-faget 

I skolehverdagen er det denne delen av L97, sammen med lærebokforfatternes tolkninger av denne, som styrer læremes undervisning. I innledningen gjøres flere begrunnelser og forbehold om undervisningen. Det heter bl.a. at...

Faget skal være åpent og bidra til innsikt, respekt og dialog på tvers av tros- og livssynsgrenser og fremme forståelse og toleranse i religiøse og moralske spørsmål. Det skal ikke være en arena for forkynnelse. Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet, samtidig som det skal fremme dialog i en felles kultur.

Spørsmål vi må stille oss er: Hvordan skal små bam (6-åringer) være istand til å drive en slik dialog ~ samtidig som deres egen identitet (tro) ivaretas? Hvordan skal vi som ønsker å oppdra våre barn til kristendom kunne bruke denne skolen - særlig hvis læreren legger vekt på dialog? Hva skjer hvis læreren ser det som sin viktigste oppgave å stille spørsmålstegn ved de ulike religioner og livssyn?

Det kanskje flest kristne har reagert på er at barna i første til fjerde klasse skal lære om følgende religioner og livssyn: jødedom, islam, hinduisme, buddhisme, livssynshumanisme og gresk mytologi. (I dagens undervisning i faget Religion og etikk på tredje året i videregående skole undervises det bare i fire «ikke-kristne religioner»). I teorien åpner læreplanen for at man kan vente til fjerde klasse (9 år) med dette. I praksis er det annerledes.

Lærebøkene styrer lærerne. Det betyr at hvis man har om temaet «gudstjeneste», så ser man parallelt på kristen, jødisk, muslimsk, hinduistisk og buddhistisk gudstjeneste. Og så skal barna være istand til å ha en dialog om dette. Det er liten tvil om at planmakerne har et optimistisk syn på elevenes evne til å ta vare på egen identitet.

Læreren som fortolker 

Til sist er læreren det springende punkt i undervisningen. Dersom man har tillit til læreren kan læreplanen være som den vil. Hvordan den enkelte lærer tolker og bruker læreplanen avgjør alt - det er stor forskjell på om læreren bruker andre religioners gudstjeneste til å belyse den kristne eller om disse sidestilles som utgangspunkt for en åpen dialog.

Likevel er det ingen grunn til å være spesielt optimistisk i forhold til utviklingen til lærerstanden. Lærerstudenten som er agnostiker, ateist, livssynshumanist eller muslim har ikke fritaksrett fra faget. Det betyr at disse på papiret er like bra kvalifisert som noen annen.

Utviklingstrekkene i samfunnet, som også innbefatter lærerne, går også i retning av en stadig større privatisering av religion. Det er ikke så nøye hva man tror - bare de verdier som springer ut fra denne tro er akseptable. Man skal ikke oppdra noen til en spesiell tro - bare til almenne verdier.

I tillegg utøves press på kristne lærere fra rektorer, lærebokforfattere og fagdidaktikere som lærer lærerne å tolke læreplanen. Ett eksempel på dette er et utdrag fra Peder Gravems (førsteamanuensis ved MF) artikkel om «Sanningsspørsmålet i det nye kristendomsfaget»:

«Elevane skal få betre fofeste i sin eigen trustradisjon, men også få møte og leve seg inn i andre oppfatningar. (. . .) 

Her ligg det sjølvsagt også ein «risiko» fiir at elevar etter kvart kan kome til tru på tvers av eigen tradisjon. Men det er ei sak som skolen korkje kan programmere eller ha rett til å blande seg opp i. Danning av identitet som personleg tru må til sist skje i full fridom. Vinden blæs dit han vil»

Ønsker vi en skole som lar eleven blåse «dit han vil»?

Avslutning 

Denne gjennomgangen av situasjonen og utviklingen i den offentlige grunnskolen er ikke spesielt optimistisk. Det må være en bønn for oss at antakelsene slår feil.

De kristne foreldre som har tillit til sine barns lærere, og har mulighet til å støtte dem i en vanskelig kamp - må også vi støtte. Vi må ikke ende i en situasjon der vi sorterer kristne etter hvor deres barn går på skole.

Men: Mange foreldre opplever mistillit til den offentlige skole. De har kjempet - og gått trett. De er redd for sine barn. De gråter over den offentlige skole.

Disse foreldre er det vi ønsker å gi mulighet til å sende sine bam til et privat, kristent, alternativ - som de skal kunne ha tillit til. .Kanskje kan dette alternativet bli så bra at det offentlige ønsker å justere sin kurs?