Artikkel nr 11 fra blad nr 1-1999
Emne: Bibelforum
Mellom Det gamle og Det nye testamente
At Bibelen består av to deler, Det gamle og Det nye testamente, har stor betydning. Det viser at Gud har handlet og talt til oss på mange måter (Heb 1,1-2). Til ulike tider og gjennom ulike personer har han gitt oss sin åpenbaring, bekreftet sitt ord, og virket til å bringe oss frelse.

Rundt regnet er Det gamle testamente blitt til - det vil si skriftlig nedtegnet - i løpet av en periode på om lag 1000 år (fra Moses til Malakias), og Det nye testamente i en periode på om lag 60 år etter Jesu liv og virke.

Både dette lange tidsrommet og det at Bibelen består av mange slags skrifter, viser at Gud på mangfoldige måter har gitt oss sitt vitnesbyrd, sin åpenbaring. En av hovedsakene i dette er at Jesu komme, liv og virke, og hans død og oppstandelse var oppfyllelsen av profetier i Det gamle testamente.

Det er altså en nær forbindelse og sammenheng mellom Det gamle og Det nye testamente. Men i tid henger de ikke helt sammen.

Mellomtidsrommet

Mellom de yngste skriftene i Det gamle testamente (Esra, Nehemja, Ester, Malakias) og nytestamentlig tid er det en periode på godt og vel 400 år. Dette er et tidsrom som ikke omtales direkte i Bibelen.

Men det er mange trekk i Det nye testamente som viser at utviklingen ikke har stått stille i denne perioden. Kunnskap om dette tidsrommet øker vår forståelse av den tidshistoriske bakgrunnen for Det nye testamente. Dermed er det flere trekk som blir lettere å skjønne.

De viktigste sidene som vi bør være klar over når det gjelder utviklingen i denne perioden, kan vi kort summere opp i noen punkter.

1. En turbulent tid for jødefolket

Israels land lå først under perserriket, seinere under to av etterfølgerne etter Aleksander den stores rike, Egypt og Syria. Ofte førte disse to rikene krig, som rammet områdene som lå mellom dem. Til sist ble jødenes land underkuet på en spesiell måte av syrerkongen Antiokus IV. Han skjendet helligdommen deres, templet i Jerusalem.

Da gjorde jødene opprør, og vant til slutt frihet fra syrerkongen. Historien om dette er blant annet fortalt i Makkabeerbøkene, som hører til de såkalte apokryfiske skrifter.

Seinere ble landet underlagt romerne, og med deres godkjennelse hersket Herodes som konge da Jesus ble født. Herodes ville gjerne anerkjennes av jødene, og begynte å restaurere templet i Jerusalem på en en praktfull måte (jf. Joh 2,20). Men han var egentlig idumeer, det vil si edomitt.

Vanstyre under hans sønn og etterfølger, Arkelaus, gjorde at de sentrale deler av landet ble lagt direkte under styre av romerske landshøvdinger, mens etterkommere av Herodes regjerte i andre deler av Palestina. Tollernes virksomhet var et av resultatene av denne historiske utviklingen.

2. Ulike religiøse retninger

I denne perioden vokste det fram ulike grupperinger, som ofte sto steilt imot hverandre.

De mest kjente av disse er sadukeerne og fariseerne. De første har navn etter en prest som levde i slutten av det 2. århundret f.Kr. Mange av prestene og de ledende personer i landet hørte til denne gruppen.

Fariseerne (ordet betyr "de som skiller seg ut") reagerte mot tiltagende verdslighet hos mange av de ledende, og dannet en gruppe som la vekt på å følge loven og leve et fromt liv. På flere punkter var det viktige læremessige forskjeller mellom disse retningene (jf. Apgj 23,6-7).

I tillegg fantes andre grupperinger, som ikke er så framtredende i Det nye testamente. Noen kalles "essenere" av den jødiske historikeren Josefus. Dette var mennesker som trakk seg tilbake fra samfunnet for å leve et fromt liv. De kjente dødehavsskriftene ble samlet eller skrevet av mennesker som tilhørte en slik gruppe.

Dessuten fantes det dem som mente folket skulle befries fra romersk herredømme med våpenmakt. De kalles gjerne "zeloter" (av et gresk ord som betyr iver, nidkjærhet).

3. Synagoger

Synagoger som samlingssted var også noe som ble vanlig i løpet av denne tiden. De første ble bygd av jøder som levde i fremmede land. Men etter hvert ble det bygd synagoger også i Israels land. Samlingene i synagogen var konsentrert om opplesning av loven og andre skrifter fra Det gamle testamente, og dessuten utlegging av de hellige skrifter.

4. Messiasforventninger

Det siste punktet vi skal stanse for, er den teologiske utviklingen i tiden mellom Det gamle og Det nye testamente. Den er for omfattende til at vi kan gå i detaljer, og ulike synspunkter gjorde seg gjeldende i forskjellige retninger. Dødehavsskriftene - som er blitt kjent i dette århundret, har kastet nytt lys over noen sider av denne utviklingen.

Men mye annet materiale er også kjent. En stor del av det som ble skrevet i denne perioden, viser hvordan en kjempet med å forstå Guds styring av verden i en trengselstid.

Og sentralt i dette sto forventningen om Messias' komme. Det var riktig nok mange slags tolkninger og forståelser av de gammeltestamentlige profetiene, men forventningen var levende (jf. Matt 16,13-14).

Tolkningsbakgrunnen for Det nye testamente

Når det gjelder forståelsen av Det nye testamente, er det mange slags tanker som gjør seg gjeldende i moderne teologi. Grovt skissert kan vi peke på tre hovedtyper.

1. For det første har vi dem som ikke ser noen vesensforskjell på kristendom og andre religioner, men mener at mye i Bibelen er tankegods som stammer fra omverdenens religion eller filosofi.

For noen årtier siden ble hellenismen det store ordet, nemlig den greskpregede tankegang som ble utbredt etter Aleksander den stores erobringstog, og som tok opp i seg innflytelse fra mange kanter, ikke minst orienten. I nyere tid er det ikke så få teologer som mener å finne gnostiske tanker i Det nye testamente.

Men i tillegg til at Bibelen selv avviser en slik sammenheng, tilsier den historiske bakgrunn for Jesus og apostlene at en slik forståelse er urimelig. De var jøder, og levde i den åndelige atmosfære som Det gamle testamente og den jødiske bakgrunn innebar.

2. Dermed kommer vi til den andre strømningen som har preget mye av nyere teologi og fortolkning: Bakgrunnen for å tolke Jesu lære og virke, så vel som den første kristne kirke, må søkes i den nære historiske sammenheng, altså i seinjødedommen. Det vil nettopp si den utvikling som skjedde i tiden mellom Det gamle og Det nye testamente.

Også på dette området har nyere arkeologi og historiegransking brakt mye ny viten for dagen. Det er kunnskap som kaster lys over den historiske bakgrunnen for Det nye testamente. Det er derfor kan hende ikke så underlig at mange teologer har tenkt at dette materialet vil gi løsning på mange av de spørsmål som er blitt reist angående tolkingen av Det nye testamente.

Følger en dette synspunktet, vil det si at de tanker og tolkingsprinsipper som vi møter hos jødene generelt på Jesu tid - og ikke minst i de såkalte apokryfiske og pseudepigrafiske skrifter, skal være av avgjørende betydning for vår forståelse av Det nye testamente.

Sammenlignet med det første alternativet må det sies at dette er adskillig mer nærliggende materiale. Likevel innebærer dette synspunktet også flere grunnleggende svakheter.

En av dem er av idéhistorisk karakter: På tross av alt det materialet som vi etter hvert har fått kjennskap til fra tiden like før og omkring Jesu komme, var det ikke dette som utgjorde den viktigste bakgrunnen for jødenes tankeverden. Den finner vi i de hellige skrifter i Det gamle testamente - loven, profetene, salmene. Det var først og fremst disse som ble lest, tolket og anvendt. Om det var rett tolking, er en annen sak. Men å nærmest gjøre seinjødedommens tanker og tolkinger til mer normative for forståelsen av nytestamentlig lære og kristen tro enn det vi leser i Det gamle testamente, må sies å være en kortslutning.

3. For den som tror at det er i de hellige skrifter i Det gamle og Det nye testamente at vi har fått Guds åpenbarte, normative ord, blir også den overdrevne vekten på seinjødedommens tankeverden en avvei. Vi ser jo også gjennom hele Det nye testamente at det er Det gamle testamente det henvises til som Guds åpenbarte ord.

Materialet fra tiden mellom de to testamentene er lærerikt med tanke på å forstå hvordan jøder på Jesu tid tenkte, og likeså for å få tak i den direkte historiske bakgrunn. Men å gjøre trekk derfra til norm for tolkingen av Det nye testamente, betyr i virkeligheten at det ikke lenger er Skriften alene som blir norm for lære og liv.

Vi kan godt si at materialet belyser mye av det vi leser om i Det nye testamente. Men rettesnoren for hvordan vi skal tolke Bibelen, så vel som for hvordan vi skal lære og leve, må hentes fra de kanoniske skrifter.

Apokalyptikk

Et konkret eksempel fra de seinjødiske skrifter er det naturlig å ta fram for å illustrere dette. Blant disse skriftene finner vi mange som gjerne går under betegnelsen "apokalyptiske" (fra et gresk ord som betyr å "avdekke", "åpenbare").

Hovedinnholdet i disse skriftene er en form for endetidsprofetier, detaljerte syner om hva som skal skje i framtiden. Bakgrunnen for slike syner er jo nettopp de trengselstider som vi har nevnt ovenfor. Og vi må nok regne med noe av hensikten - iallfall i somme tilfelle - var å bedømme samtiden i form av slike syner og symboler.

Likevel er det typisk for denne typen litteratur at sammenhengen med den tid en nå lever i, blir tilslørt. En havner lett i spekulasjoner om det som skal skje, mens formaninger for tro og livsførsel kommer i bakgrunnen.

Det har ofte blitt hevdet at også Bibelen inneholder apokalyptiske skrifter, særlig Daniels bok (og Åpenbaringen i Det nye testamente). Når det gjelder form og billedtale, er det saktens likhetspunkter. Men noe som skiller disse bibelske skriftene fra apokryfiske apokalyptiske bøker, er nettopp vekten på formaninger om tro og liv, om rett forhold til Gud. Dessuten har disse skriftene en nær sammenheng med de øvrige kanoniske skrifter, som de innholdsmessig understreker.

I moderne teologi plasseres gjerne Daniels bok midt i den tiden vi har omtalt i denne artikkelen, nemlig i det 2. århundret f.Kr. Det som i skriftet gies ut for å være profeti, omtolkes til å være en symbolsk beskrivelse av forfatterens nærmeste fortid. Både når det gjelder tidsangivelse og innhold må en da se bort fra det som skriftet selv angir.

Mer naturlig er det å tenke at de seinere apokalyptiske skrifter er dannet med Daniels bok som et slags mønster, men uten den åpenbaringskraft som ligger i det kanoniske skriftet. Daniels bok inneholder - som også de andre skriftene i Det gamle testamente - profetier som peker mot og forbereder Kristi komme.