Pontoppidan er et navn som kaller på motsigelse. Det er blitt omsluttet med den største hengivenhet, og det er blitt foraktet og latterliggjort, ikke minst av dem som regnet seg for kultureliten. De fleste forbinder Pontoppidan med «Sannhet til gud-fryktighet», forklaringen til katekismen som slektledd etter slektledd prøvde å tilegne seg. Fryktet av dem som strevde med å tilegne seg alle de 756 spørsmålene med svar. Elsket av dem som her fikk åndelig hjelp og veiledning i kristen tro og kristent liv. 

Hvem var denne mannen? 

Slekten Pontoppidan kommer fra et lite sted på Fyn som heter Broby og er en oversettelse til latin av dette stedsnavnet. Erik Pontoppidan ble født i Århus i 1698 der faren, Ludvik Henriksen Pontoppidan var sogneprest i domkirken. Moren het Else Sofie Christensdatter Spend og var farens andre hustru. Erik var den yngste av fire søsken. 

Skolegangen begynte tidlig. Allerede som fireåring fikk han privatundervisning sammen med broren Christian som var to år eldre. Men bare åtte år gammel mistet han faren sin og året etter moren. Plutselig stod bamefiokken uten foreldre og den ble spredt rundt om til slektninger. 

Fra barndomshjemmet tok Erik Pontoppidan med seg rike minner. Især preget moren hjemmet med gudsfiykt og tilskyndet bama til det samme. 

I noen år opplevde Erik en omflakkende tilværelse. Det gikk ut over skolegang og tilpasning. Først da han kom til sin halvbror Henrik, som var sogneprest i Fredericia, kom livet inn i mer faste former. Broren sørget for hans videre skolegang. 

Fredericia var på den tid en slags fristat. Mange utstøtte hadde tilhold der. Det var stor spredning i det religiøse synet i byen. Jødene utgjorde en gruppe i byen og hadde sin synagoge. Likeså den katolske kirke og andre religiøse retninger. 

På skolen trivdes han ikke. Han opplevde en skrikende disharmoni mellom det lærerne underviste i kirkelig sammenheng, og det de stod for i det private liv. 

I l7l6 tok han eksamen og fikk rett til å studere ved universitetet. Han utmerket seg ikke på skolen. Men oppholdet i Fredericia gjorde ham fortrolig med tysk slik at han behersket det like godt som dansk. Størstedelen av folket der snakket tysk. 

Student 

Erik Pontoppidan kom til universitetet i København da pietismen gjorde sitt inntog på universitetet og i dansk kristenliv. Tiden var fylt med spenning. De ortodokse møtte den nye retningen med adskillig skepsis. 

Studenttiden for Erik Pontoppidan faller fra 1716-18. Den betydde ikke stort for hans teologiske utvikling. En tid oppholdt han seg hos en familie på Jylland. Dermed spart han penger og leste filosofi. Den filosofiske prøve tok han i april 1717 og fikk karakteren «middelmådig». Senere på året tok han «baccalaur-prøven», en forutsetning for en akademisk løpebane. Han tok avsluttende eksamen i teologi uten å utmerke seg. Han var gjennomsnittstype av den bedre kvalitet. Økonomien krevde at en brukte kortest mulig tid på studiet. 

Når Pontoppidan siden ser tilbake på studenttiden, dømmer han sine holdninger og motivene. Nidkjærheten i studiet var begrunnet i eksamen. Han gikk til kirke for å høre prekener og etterligne dem og ikke for å bli oppbygget. Han var mer opptatt av veltalenhet og homiletiske artigheter enn forkynnelsens innhold og åndskraft. Han var bedrøvet over at ikke evangeliets sannhet og nåde grep hans hjerte. Når han ble bevart for utskeielser, var det ikke hans moralske standard som hindret ham, men snarere en slunken pengebok, bekjenner han. Studiet førte da heller ikke til noe åndelig gjennombrudd. 

Reiseliv 

Etter eksamen forlot Erik Pontoppidan København. Han drog til Tyskland og nyttet anledningen til å høre anerkjente forelesere. En tid var han hos onkelen sin, kaptein Spend i Höierbüttel. Dette hjemmet var preget av gudsfrykt og satte dype spor i den unge Pontoppidan. Ikke minst merket han seg onkelens kjærlighet til og ærbødighet for Guds ord. Her opplevde han personlig kristendom og lærte å be med egne ord. Nye dører åpnet seg i bønnelivet hans. Den trygghet han hadde i seg forsvant, og han så at hans sjel var i fare. I onkelens rikholdige bibliotek fant han mange oppbyggelsesforfattere som fikk stor betydning for ham. Det var helst reformerte forfattere. Men han kom ikke gjennom til noe personlig og frigjort trosliv. Sjelen var vakt. Men til sin store bedrøvelse, førte ikke hans iver etter å forbedre seg selv fram. Tvert i mot kjente han seg som en hykler. Og en tid prøvde han å unngå alt som kunne medføre selvprøvelse. 

Til Norge 

I april 1719 blir han tilbudt huslærerpost hos generalmajor Ulrik Christian Kruse i Norge. Det tok han imot med glede og drog for første gang til Norge. Da han kom fram til Kruse, fikk han til sin forskrekkelse høre at huslærerposten allerede var besatt. Pontoppidans reise hadde tatt lang tid og generalmajoren hadde i mellomtiden ansatt en annen. Dette førte Pontoppidan inn i sjelenød og bønnekamp. Han stod i Norge temmelig ribbet for penger. Men det varte ikke lenge før det åpnet seg nye veier for ham. 

Gjennom biskop Deichmann ble Pontoppidan tilbudt en feltpreststilling. Men da han kom for å hente utnevnelsen, hadde den positive holdningen snudd. Biskopen ville ikke gi en slik goodwill for intet. Han krevde «drikkepenger» og når Pontoppidan ikke var villig til å gi det, måtte han se langt etter embetet. Pontoppidan fant den slags avskyelig. 

I stedet fikk han huslærerpost hos generalløytnant Lützau med de samme betingelsene som hos Kruse. Oppgaven bestod i å undervise famliens tre sønner. I dette hjemmet trivdes han godt og lærte mye. 

Våren 1720 søkte Claus Huitfeldt etter reisefelle til Europa. Han var sønn til sjøhelten Ivar Huitfeldt. Pontoppidan fikk denne oppgaven. Huitfeldt trengte en reisefelle som var dyktig i språk og som kunne være et behagelig selskap og øke hans kunnskaper. Moren, fru Huit- feldt syntes godt om sønnens valg av reisefelle. Pontoppidan var svært glad for denne muligheten for å komme seg ut å se og oppleve. 

Til HoIIand 

I Holland fikk de en rekke kontakter. Den reformerte kirke stod sterkt i Holland og Pontoppidan fikk kontakt med en rekke av de fremste teologene på den tid og fikk følge den teologiske debatt på nært hold. Han opplevde det pietistiske eller puritanske fromhetsliv på reformert kirkemark og flere av dens representanter gjorde sterkt inntrykk på ham. Ikke minst hvordan de ekle, oppbyggelige samlingene fremmet det åndelige liv og helliggjørelsen. Det nyttet ikke med rett lære dersom den ikke kom fram i et hellig liv. 

I hvilken grad reformert kristenliv har påvirket Pontoppidan, er vanskelig å si. Han så og observerte. Gjennom besøk i mange forskjellige trossamfunn dannet han seg et bilde av dem og har adskillig kritiske bemerkninger. Men han synes å være tiltrukket av den enkle gudstjenesten i den reformerte kirke. 

Mest betydning for Pontoppidan i Holland fikk Friedrich Adolph Lampe. Pontoppidan holdt senere kontakten med Lampe og vendte seg til ham for å få råd i forbindelse med dogmatiske spørsmål. 

Men det var langt mer enn teologi og kirkeliv som opptok de to unge reisefeller. Pontoppidan utvidet sine språkkunnskaper og ble fortrolig med fransk. 

I EngIand 

Reisen fortsatte til England. Her fikk han en ubehagelig overraskelse. Pontoppidan hadde satt seg inn i det engelske språk og lest en del engelsk litteratur, men uttalen var fullstendig gal. De stod faktisk overfor et fremmed språk. De fikk derfor tak i en fremragende og berømt språklærer slik at de kunne kommunisere med folk. 

Huitfeldt og Pontoppidan kom til England i en brytningstid. Det gjaldt både politisk og religiøst. De grunnleggende verkene til William Law hadde enda ikke sett dagens lys og heller ikke hadde den metodistiske vekkelse brutt gjennom. 

Pontoppidan oppholdt seg vesentlig i London og Oxford, men var en ivrig iakttaker. Den engelske kirke får ikke noen sympatisk beskrivelse. Prekenene han hørte virket søvndyssende på menigheten og samsvarer med William Hogarths berømte bilde fra 1736 av «Den sovende menighet». Den engelske høykirkelighet med apostolisk suksesjon og magisk nattverdlære, fant han skadelig. Det var en fremmed og anstøtelig tanke for ham. Han er glad for at den lutherske kirke ikke hadde det. Derimot taler han vel om Common Prayer Book som engasjerte menigheten gjennom samspillet mellom prest og menighet.

Pontoppidan taler vel om biskop Benjamin Hoadly. Han samstemte med ham i feltropet: Tilbake til Kristus. Hoadly var frihetsmann og ønsket ikke en kirkelig maktstruktur. Teorien om den apostoliske suksesjon var bare dikt. Han la vekt på den åndelige enhet og rakte også en hånd ut til frikirkefolket og understreket at det var mer som forente dem, enn skilte dem. Kirken skal styres etter åndelige lover. Kristus har ikke etterlatt seg noen synlig menneskelig autoritet. Ingen konge skal styre i hans sted. Ingen dommer skal herske over samvittighetene. 

I England fikk han brev hjemmefra som nevnte at han hadde gode utsikter til å få presteembete. Han avbrøt reisen i London, mens det hadde vært tanken å fortsette til Frankrike og Italia. Men han synes ikke at han kunne la denne anledningen gå fra seg. 

Men da han kom hjem, hadde en annen mann fått kallet. Skuffelsen var stor, men nye veier åpnet seg. Han ble tilbudt stillingen som huslaerer for sønnen til hertug Karl av Nordborg, Frederik Karl. Dette førte Erik Pontopiddan inn i de høyere kretser. 

I denne tiden fikk han sterkere kontakt med pietismen både gjennom dens skrifter og gjennom studenter som kom fra Wittenberg. Han kjente seg i tråd med denne bevegelse og den utløste de dype fromhetsmotiveri hans indre. Pietismens vektlegging på personlig kristendom gjorde han til sin. 

Huslaererstillingen opphørte imidlertid etter ca ett år. Hans elev, Frederik Karl, ble hertug. Pontoppidan ble i stedet hoffpredikant og kapellan i Nordborg by. Ved hoffet måtte han preke på tysk. 

Den 28. juli 1723 ble han ordinert til tjenesten i Nordborg kirke. Han fortsatte å spise ved hertugens bord inntil han giftet seg med Francisca Toxverd. Hun var prestedatter og en from og forstandig kvinne, men helsen hennes var dårlig. Etter sju års ekteskap døde hun, - de var barnløse.