Artikkel nr 01 fra blad nr 2-1999
Emne: Påske
Brennende hjerter
"Og de sa til hverandre: Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss" Luk 24,32.

Vi kjenner alle til fortellingen om Emmausvandrerne, og vi ser dem kanskje for oss der de trasker av sted med tunge steg - bedrøvede, sørgmodige og frustrerte - bort fra Jerusalem. Påskens begivenheter hadde fullstendig lammet deres hjerte, tro og livshåp.

Mange spørsmål svirret nok i deres indre. Det var så ufattelig det som hadde hendt. Jesus Kristus , Guds sønn, var blitt korsfestet på Golgata og nå begravet i hagen - i graven til Josef fra Arimatea. Hvordan kunne det skje at han som de hadde satt sin lit til, ble hengt på et tre - til en forbandelse for jøder og en dårskap for hedninger?

De hadde ikke mye trøst og oppmuntring å gi hverandre mens de gikk og samtalte. Alt syntes mørkt og håpløst, men da kommer en fremmed og slår lag med dem. De kjente ham ikke igjen. Tvertimot så undret de seg over at han ikke var informert om det som hadde skjedd i påskehøgtida. De fikk utøse sin sorg og sine urolige tanker for den fremmede. Jesus var en profet i gjerning og ord, fortalte de, men ble overgitt til dødsdom av yppersteprestene og rådsherrene. "Men vi håpet at han var den som skulle forløse Israel. Og nå er det alt tredjedagen siden disse ting skjedde", Luk 24,21.

Det så ut som om de hadde gitt opp håpet. Tilbake var bare tvil og motløshet selv om noen kvinner hadde uroet dem ved å si at de hadde sett et syn av engler som sa at Jesus lever. I virkeligheten stod de i fare for å miste troen fordi de dvelte ved en død Kristus.

"Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro og da er dere ennå i deres synder", 1 Kor 15,17.

Da tok den fremmede til å tale til dem - ikke om vær og vind, men ut fra Skriftene talte han om alt som var skrevet om Messias. De fikk en bibeltime som de ikke hadde hørt maken til før, og som hadde virkning i deres urolige hjerte. Da han så tok brødet, velsignet og brøt det og gav dem, ble deres øyne åpnet, og de kjente ham igjen. Det var den oppstandne Herren Jesus Kristus.

Hva kan så denne fortellingen lære oss? Den kan lære oss flere ting. Vi kan få utøse vårt hjerte for Herren selv om vi ikke "ser" ham. Hvordan vi enn føler det, eller har det, kan vi få komme til Jesus i vår nød med våre synder og urolige tanker.

Vi kan få lese og høre Guds ord selv om alt synes vanskelig og vondt. - Det er viktig å høre Guds ord og ta det til seg. Guds hellige lov dømmer oss og avslører vår syndige natur og våre synder, både i gjerning, tanker og ord. Vi rammes i samvittigheten og står hjelpeløse overfor en hellig Gud som ikke kan forenes med synd. Med andre ord er vi fortapte i oss selv og makter ingen ting. Da får vi høre et ord om stedfortrederen som tok all verdens synd på seg og døde en synders død for alle mennesker, også for meg.

-Tenk dette evangelium får jeg klynge meg til. Han døde for meg. Derfor skal jeg få leve og aldri i evighet dø.

Jesu tale førte til en brann i deres hjerte. De fikk se Jesus på nytt til fornyelse, og det gjorde deres hjerte brennende. Vi trenger også å få møte Jesus på nytt og få et brennende hjerte. Det skjer når Den Hellige Ånd får åpenbare Jesus for vårt hjerte. Det trenger vi på vår vandring mot målet. Godt å vite at han vil være med oss hele veien og "alle dager inntil verdens ende", Matt 28,20.

Herren vet alt om oss og ser oss i alle situasjoner og forhold i livet. Sal 139, 1-5. Han vil gi oss alt vi trenger, både fysisk og åndelig til å være "Kristi vellukt for Gud", både blant troende og vantroende, se 2 Kor 2,15. Han vil gi oss brennende hjerte og utruste oss med sin Ånd til bønn og forbønn for andre, til vitnesbyrd og misjon, til hjelp og trøst for våre medmennesker. Så vil han, når den tid kommer, gi oss "rettferdighetens krans", 2 Tim 4,8.

Gud være takk for påskens mektige budskap!