Artikkel nr 09a fra blad nr 2-1999
Emne: Fra profetiene
Hvordan mennesker verdsetter Gud
Da sa Herren til meg: Kast dem bort til pottemakeren, den herlige pris som jeg er aktet verd av dem! Og jeg tok de tretti sølvpengene og kastet dem inn i Herrens hus til pottemakeren. (Sak 11,13)

Dette ordet finner vi i et avsnitt som handler om dårlige hyrder for Israel. Profeten, som skulle være en god overhyrde, måtte avslutte sin tjeneste etter kort tid, og fikk 30 sølvpenger som lønn for den tiden han fungerte som hyrde. Det er i alle fall tre viktige lærdommer å legge merke til i forbindelse med denne profetien fra profeten Sakarias' bok.

1. Profeti om Kristus

Alle som kjenner beretningene i Det nye testamente om Jesu lidelseshistorie, vet at flere trekk fra denne profetien har en framtredende plass der. Det er et av eksemplene på at Det gamle testamente peker framover mot Kristus.

En viktig side av dette er at åpenbaringens Gud gjennom sitt ord i Det gamle testamente på forhånd har talt om frelserens komme. Dermed har vi i dette ordet en bekreftelse på at Jesus Kristus er den han har gitt seg ut for å være (Matt 27,9*; jf. Apg 9,22; 18,28).

Flere detaljer fra profetien omtales spesielt som oppfylt i det som hendte med Jesus: Beløpet på 30 sølvpenger - er den summen Judas fikk for å forråde Jesus. Pengene havnet i Guds hus i Jerusalem, templet - kastet inn dit av Judas. Og pengene ble til slutt gitt til pottemakeren - som betaling for et åkerstykke. I tillegg har vi det at Herren ble forkastet og forrådt av dem som skulle være åndelige hyrder for folket - av Jesu egen disippel Judas, av yppersteprestene.

Men ikke bare disse detaljene, også sammenhengen i profetien har betydning for at vi skal forstå meningen rett. Noen grunnleggende sider er disse:

1) Sammenhengen taler om hyrder, både en god hyrde og om dårlige hyrder. Begge deler finner vi også omtalt i Esek 34, et kapittel som inneholder en annen sentral Messias-profeti.

Den gode hyrden er i Det gamle testamente først og fremst et bilde på Herren selv (Salm 23; Jes 40,11), og på den frelser Gud har lovt å sende (Esek 34,23). Vi vet at Jesus brukte dette som en lignelse i omtalen av sin egen gjerning (Joh 10).

At folkets åndelige hyrder var dårlige, danner en mørk bakgrunn for frelsesbudskapet. Det er ikke bare en kontrast til den gode hyrde, men også en understreking av at situasjonen var slik at det ikke fantes berging uten at Gud grep inn på en spesiell måte.

2) Lignelsen om pottemakeren har også en dobbelt side. Hos Jesaja (Jes 29,16) og ikke minst i Jer 18 brukes bildet om Guds makt som skaper og frelser. Han kan gjøre alt nytt.

Men bildet brukes også i forbindelse med domsprofetier (Jer 19). Som knuste potteskår ikke kan brukes om igjen, slik har synden ødelagt for mennesker som har vendt seg bort fra Gud (jf Åp 2,27).

En tredje side av denne lignelsen omtales i Det nye testamente - pottemakerens åker (Matt 27,10; Apg 1,18-19). En mulig bakgrunn for dette kan være Jer 32,6flg, der det fortelles at Jeremia fikk beskjed av Herren om å kjøpe en åker - som et tegn på at Herren hadde en plan også i den ulykke som folket sto over for. På den andre siden tyder Peters talemåte i Apg 1 på at dommen over synd er noe av det som understrekes ved dette trekket (jf. Mika 3,12; Jer 26,18).

3) Profetien knyttes videre til Herrens hus, templet i Jerusalem. Dette sto sentralt i den gamle pakt. Men gjennom Jesus Kristus er denne pakten oppfylt og ført til ende. Kristus selv er den nye paktens tempel (Joh 2,19-22). Betydningen av tjenesten i det fysiske tempel i Jerusalem opphørte ved Jesu død på korset. Forhenget revnet, det som stengte for veien til det allerhelligste. Sølvpengene, som hadde fristet Judas til å forråde sin mester, havnet i templet. Og de som sto for tempeltjenesten, brydde seg ikke om hva som hendte.

4) Sølvpengene - summen på 30 tilsvarte prisen for en trell (2 Mos 21,32). Ikke mer ble profetens Sakarias' tjeneste regnet verd - og heller ikke Jesu Kristi.

Samtidig vitner dette trekket sterkt om at Jesus ikke kom "for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted" (Matt 20,28). Han kom som Herrens tjener - trell - for å bære vår synd (se f.eks. Jes 50,4-7; 52,13-53,12).

2. Knyttet til Gud selv

Et spesielt trekk ved profetiene hos Sakarja - og en del andre steder - er at det som omtales, er knyttet til Gud selv: "Den herlige pris som jeg er aktet verd", sier Herren. Vi har det samme i neste kapittel: "De skal skue opp til meg som de har gjennomstunget" (12,10). Et annet sted som taler på samme måte, er profetien om forløperen for Messias, oppfylt i døperen Johannes: "Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei foran meg" (Mal 3,1).

Frelsesprofetiene sier altså ikke bare at Gud skal handle gjennom Messias, men at Gud selv kommer oss nær.

Dette er underlige uttrykk, som ikke ofte blir påaktet i våre dager. Det som skal hende Messias, gjelder Gud selv.

I virkeligheten er dette uttrykk som knytter sammen to hovedlinjer i frelsesprofetiene i Det gamle testamente. På den ene siden tales det om at Herren selv skal gripe inn til frelse. På den andre siden omtales en spesiell person som Herren skal sende til frelse. Det han som kalles Messias, Davids sønn, Isais rotskudd, Herrens tjener osv.

Når det gjelder det siste, finnes det også ulike trekk, som jødene ikke alltid hadde så lett for å knytte sammen. I avsnittene om Herrens tjener hos profeten Jesaja omtales både kongelige gjerninger og funksjoner som er knyttet til en profets oppgave (se f.eks. Jes 42,1flg; 49,1flg). Videre taler spesielt kapittel 53 om at han skulle lide og dø for våre synders skyld. I den gamle pakt var dette adskilte funksjoner, men noen profetier taler om at Messias skulle være både konge og prest (Salm 110; Sak 6,13).

Men om det ofte var vanskelig for jødene å se disse trekkene sammen, var det enda verre å se sammenhengen mellom de to hovedlinjene vi nevnte. Et godt eksempel har vi i beretningen i Matt 9,2flg, der vi leser om at de skriftlærde mente Jesus spottet Gud når han sa at han hadde myndighet til å forlate synd. Og det at han sa at han var Guds sønn, dannet hovedpremisset for at han ble dømt av det høye råd.

Men hadde de forstått profetiene, burde de ha erkjent at i Messias kommer Gud selv til oss. I diskusjonen med fariseerne peker Jesus på det som sies i Salme 110. Den viser at han som ble født som Davids sønn, også er Davids Herre (Matt 22,41-46). Det er inkarnasjonens hemmelighet: Han som er Guds Sønn fra evighet av, ble født som menneske for å bære vår synd. Han er både Gud og menneske - Immanuel, "Gud med oss" (Matt 1,23). Andre steder i Det gamle testamente som tydelig peker i samme retning, er Salm 45,8 og Jes 9,6.

3. Hvordan mennesker akter på Gud

Jesu lidelseshistorie taler høyt om hvordan Gud elsket oss - slik at han ga sin enbårne Sønn for at vi skulle bli frelst.

Men den - og profetiene om Kristus - taler også klart om de tragiske konsekvenser av vår synd. En av de mest markante kommer til uttrykk i den profetien vi har tatt utgangspunkt i: Gud selv blir ikke verdsatt høyere enn en trell.

Spør man mennesker direkte om dette, vil de sikkert ikke være med på at så er tilfelle, i alle fall dersom de ikke er direkte motstandere av Gud og kristendom. Likevel er realiteten slik som profetien sier, når det kommer til stykket.

I praksis er det kanskje på to områder denne realiteten kommer særlig tydelig fram. Det ene er livsførselen. Mennesker lever ofte sitt daglige liv, og bestemmer over sitt liv, som om Gud ikke fantes. Det andre gjelder tro og tanke. Man bryr seg lite om hva Gud har sagt. Selv om man i bunn og grunn vil tro på ham, skal det som regel ytterst lite av jordiske goder til for at disse prioriteres høyere enn det Gud har sagt.

Det er nemlig slik at når mennesker handler i strid med det Gud har sagt, er det ham de behandler slik, selv om de mener de er skikkelige mennesker som ikke vil avvise de åndelige goder. Likeså når de gjerne vil være religiøse eller "kristne", men ikke bryr seg om å gi akt på det Gud har sagt er avgjørende for vårt forhold til ham - kanskje fordi vi mennesker synes det burde være på en mye "bedre" måte.

Dessuten forekommer det svært ofte - også i religiøs og endog "kristen" åndelighet - at hovedsaken blir at Gud skal være som en tjener for oss, at han skal gi oss det vi mener vi trenger og fylle våre behov, slik at vi kan ha det godt i verden. Frelsen og selve samfunnet med Gud blir ikke så viktig.

De holdninger vi har nevnt, er nok i bunn og grunn uttrykk for det som kalles "korsets anstøt". Men det er korset som er kjernen i selve evangeliet: At Gud selv har handlet i Jesus Kristus for å gjøre opp for vår synd.

Måtte ordene fra profeten Sakarja være med og hjelpe oss til å se hva Gud har gjort for å frelse oss, så vi kan tro på Kristus og til å leve i samfunn med ham. Den som setter sin lit til ham, skal ikke bli til skamme. l

*) At det i Matt 27,9-10 sies at profetien om pottemakeren kommer fra Jeremia, ikke Sakarias, har antagelig sin årsak i at det er i profeten Jeremias budskap vi først finner omtale av en pottemaker som et sentralt bilde i doms- og frelsesprofetiene (Jer 18,2flg; 19,1flg). De mer spesifikke detaljene som vi finner hos profeten Sakarias over et halvt hundre år seinere, bygger på dette grunnleggende budskapet fra profeten Jeremias bok.