Forkynnere og prester har i generasjoner stått i stor gjeld til Erik Pontoppidan. Hos ham har de hentet inspirasjon og veiledning til forkynnelse og sjelesorg. Fortsatt er hans skrifter til stor nytte og hjelp.

Pontoppidan ble ordinert til sin første prestestilling i 1723. Han tok forkynnertjenesten alvorlig og mente det var overordentlig viktig av prekenene ble utarbeidet grundig. Forkynnelsen var siktet inn mot vekkelse og omvendelse. I sin forkynnelse var han nærgående og direkte. Det hendte det kom trusler fra dem som var rammet i sitt lettsindige liv.

Prestetjenesten i Norborg menighet ble en kampfull tid. Sognepresten Hans C. Brandt var utpreget ortodoks og nyttet enhver anledning til å angripe sin pietistiske kapellan. For ham var en rett lære frelsende, mens Pontoppidan forkynte at læren måtte bli personlig og vise seg i livet. Sognepresten angrep ham for reformert tankegods, fordi han holdt kontakt med noen av teologene fra utenlandsreisen. Pontoppidan hevdet at skillelinjene gikk ikke mellom luthersk og reformert, men hvordan det stod til med hjerteforholdet til Jesus. Men mest betydning fikk den gudfryktige enkefyrstinnen ved slottet, hertuginne Elisabeth Char- lotte av Anhalt- Hertzgerode. Hun hørte til den reformerte bekjennelse. Den ortodokse sognepresten hevdet at den lutherske religion var den eneste saliggjørende og angrep kapellanen og pekte ham ut som en falsk profet. Pontoppidan opplevde striden vond.

Hans første bok 

Hans første bok kom i 1727. Den var på tysk og het «Troens speil». Den vil være et speil for den troende. Den som leser kan ransake sitt gudsliv og sin tro. Han bygger på mange kjente oppbyggelsesforfattere fra tidligere tider, både lutherske og reformerte.

Men boken vakte oppsikt og ble imøtegått av den ortodokse retningen. De reagerte på vektleggingen av det personlige trosliv. Pontoppidan hevdet at en sann erkjennelse av evangeliet innebærer at mennesket blir forandret; ellers er erkjennelsen uten frukt. Troens vesen er at det botferdige hjerte tar sin tilflukt til Gud og med tillit griper til Kristi død og oppstandelse. Det er Kristus som er midtpunktet i frelsesverket. Han skal hjertet tilegne seg.

Det ble reagert på at Pontoppidan kunne sitere reformerte teologer og til og med dissentere som John Bunyan og Ricard Baxter. I 1730 var det en doktordisputas som tok oppgjør med avvikene fra den lutherske lære i Pontoppidans bok.

Pontoppidan svarer at de oppdiktede beskyldningene om kalvinisme og svermeri er uriktige. Boken fikk en stor leserkrets og har siden kommet i mange opplag og blir fortsatt utgitt.

Året etter gav Pontoppidan ut et lite skrift. Det het: «Dialog». Og som tittelen antyder, kler han budskapet i samtalens form. Det er spenningene i datidens kristenliv han lar bokens personer samtale om. Han gir dem latinske navn for Retttroenhet, Oppriktighet og Enoldighet.

Hertugen prøvde å bilegge striden mellom sogneprest og kapellan. Sognepresten krevde at Pontoppidan skulle skrive under Konkordieformelen, men Pontoppidan nektet. Han hadde avlagt ed på at han ikke skulle lære annet enn det som var etter Guds ord og den evangelisk lutherske kirkes bekjennelsesskrifter. Konkordieformelen hørte ikke til bekjennelsesskriftene i den dansk \norske kirke.

I sin prestetjeneste vant Pontoppidan god inngang blant folket. Hans store iver og arbeidskraft kom dem til gode. Menigheten omsluttet han med varme og var en omsorgsfull hyrde. Han berømmer menigheten fordi de gav ham så mye tilbake. Utenom gudstjenestene holdt han bibellesinger, om sommeren i kirken og om vinteren i prestegården. Selv om det var spenning i forholdet til sognepresten, holdt biskopen hånden sin over ham. Han hadde gode kår og fikk arbeide med en del historiske arbeider.

Han knyttet en kontaktkrets med andre prester. Sammen kunne de dele opplevelser og erfaringer og styrke hverandre i arbeidet.

Pontoppidan giftet seg for andre gang (den første kona døde året før). Denne gang med Lina Danielsen. Datteren til forvalteren på Sønderborg slott.

En ny tid 

Da kong Christian 6. kom på tronen i 1730, fikk pietismen en alliert på toppen. Pietistene fikk mer framskutte posisjoner. I 1734 fikk Pontoppidan anmodning om å komme til Fredriksborg slottskirke og holde prøvepreken for kongen. Kongen hadde valgt ham ut som slottsprest og noe senere samme år kom han som slottsprest og sogneprest til Hillerød.

Prestetjenesten på Fredriksborg og Hillerød ble kortvarig, men betydningsfull. Han hadde et utmerket forhold til hoffet og kongehuset. De forstod snart at Pontoppidans forkynnelse og arbeidskraft trengtes i hovedstaden. Den 18. desember 1735 holdt han sin tiltredelsespreken i København. Han ville ikke høre til parti. Han var en ropende røst som skulle repetere Ordet fra Hans munn, slik det er gitt i profetenes og apostlenes skrifter.

Pontoppidan kom til hovedstaden på et tidspunkt da pietismen hadde oppnådd anseelse blant dem som hadde innflytelse i kirke og samfunn. Men det ulmet i den ortodokse leir. Striden var ikke slutt.

Pontoppidan stod sentralt i statspietismen. Han hadde solid ryggdekning for sine framlegg. Han ville være ekte luthersk og ekte kristelig og framholde Guds ords sannhet. Han plasserte seg i kirkens sentrum.

Som hoffpredikant ble Pontoppidan ført inn i de mest betydningsfulle kretser i Danmark. Ofte var han sammen med kongen. Kongen verdsatte hans vennskap og hans råd. På den tiden var språket ved hoffet tysk, men Pontoppidan fikk også åpnet for forkynnelse på dansk. Det var en åpen dør for evangeliet inn blant de høyere lag av folket. Flere av hoffets funksjonærer ble vakt, og det ble skapt lydhørhet for evangeliet.

Oppholdet i København gav Pontoppidan rik anledning til å drive forskning. Rundt seg hadde han bibliotekene med deres muligheter. Han ønsket å nytte tiden til studier og litterær virksomhet. Det gjaldt å disponere tiden rett. Dagen ble ofte oppstykket. Folk kom til alle tider for å snakke med ham. Å finne tråden tilbake i arbeidet etter samtalen, var ikke alltid lett. Han innførte derfor en viss tid på dagen for samtaler.

Pontoppidan fikk en rekke tillitsverv. Han ble meddirektør i fattigvesenet, ekstraordinær professor i teologi, medlem av Misjonskollegiet og meddirektør i Vaisenhuset. Han skulle som teologisk professor gå igjennom bøkene som kom til det teologiske fakultet, gi respons og eventuelt frarå at de ble tatt inn. Han ble medlem av kommisjonen som skulle revidere bibeloversettelsen. Pietismen hadde skapt et stort behov for å lese Bibelen.

Radikalpietismen utviklet seg enkelte steder til separatisme. Dette bekymret kongen som ville ha et samstemt folk. Han ønsket å få disse tilbake med det gode. Pontoppidan fikk oppgaven med å prøve å føre separatistene tilbake til kirken. Pontoppidan var vidsynt og gav dem stor frihet, men verken samtaler eller hans hyrdeskrift førte fram.

Selv om Pontoppidan var fortrolig med tysk og fransk som den gang ble brukt blant eliten i samfunnet, hadde han en stor kjærlighet til det danske språk. Han kjempet for at det skulle få sin fortjente plass. Han talte danskens verdi for kongen, Det var nødvendig at den kristne oppdragelse ble gitt i et språk som folket forstod. «Landets aller eldste, egentlige og rette språk er ingenlunde tysk, men dansk». Pontoppidan vant stor tillit på kort tid. Da biskop Hersleb ble utnevnt til biskop over Sjælland, ville han ha Pontoppidan som sin etterfølger på Akershus.

Forskeren og foratteren

Pontoppidan hadde en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Den verdsatte ikke minst hans overordnede J.L.Holstein og oppmuntret ham til granskerarbeid og forfatterskap. Han ble medlem av Vitenskapenes selskap som skulle fremme den vitenskapelige forskning.

I 1736 fikk han en kongelig befaling om å utarbeide en salmebok og utgi en katekisme. Dette skal vi ta for oss i neste artikkel.

Pontoppidan hadde stor glede av å iaktta folkeliv, natur, overtro osv. Inntrykkene fra Norborg prestegjeld, festet han til papiret. Boken ble skrevet på latin. Han ønsket ikke at den vanlige danske skulle høre om de mange merkelige tanker som levde blant folk. «Å omtale kjetterier er stundom det samme som å utbre dem», sier han. Adressen for boken var hans embetsbrødre, som kunne lege villfarelser og hjelpe folk til å ta kampen opp mot dem. Den latinske formen til Pontoppidan er tung og knudret, men bakom stilen oppdager en hans livfulle ånd.

Også i et folkloristisk verk som dette, har Pontoppidan det åndelige livet for øye. Han advarer mot å gi barna hedenske navn. Katolisismen gikk ofte i kompaniskap med hedenskapet og overtro. Det ble ikke livsforandring, bare sceneskifte. Han advarer mot den blinde tillit til kirkens institusjoner og dens nådemidler, men som savner personlig omvendelse. «Om man enn daglig slukte hele salmeboken og hele bønneboken, hver lørdag gikk til skrifte og hver søndag til alters og ikke sparte på tiender og almisser, men uten at det kom noen gjenfødelse, noen moralsk forbedring, slik at en ble ved med å være den samme gjerrigknark, den samme drukkenbolten, den samme tyven, den samme gravskjender av andres rykte, - så vil man ved sin innbilte religion ikke snarere unngå helvetes svelg enn de romersk- katolske og jødene ved deres gjorte gjerninger -». 

Boken viser Pontoppidans store evne til å samle stoff, et våkent blikk for de mange underlige ting i tilværelsen, men mangler noe i den metodiske kritikk av stoffet. Dette preger mange av hans voluminøse verker.

«Onde ordspråk» kom i 1739. Pontoppidan hadde samlet ordspråk som levde på folkemunnet. Ordspråkene stred mot sannheten og gudsfrykten og Pontoppidan imøtegår dem, bl a: Enhver blir salig i sin tro.\Det kan du ta sakrament pâ.\ Tanker er tollfrie.\Til måte er allting godt.\Hver tyv sin næring.\En rus er ærlig. 

Pontoppidan viser ut fra Guds ord at disse ordspråk er villedende og falske. Han vil bryte ned den trygghet synderen har med sin synd og kalle til en sann omvendelse til Gud.

Videre gav han ut historiske arbeider. Men han var først og fremst forkynner. I 1746 kom «Visse og vigtige sandheder». Senere kom også de prekenene han holdt i årene 1735-1748 og ble kalt «Frimodige vitnesbyrd». Prekenene hans er bygget over et tema. Han legger vekt på Kristus for oss med en klar begrunnelse i forsoning og rettferdiggjørelse. Hovedsaken var Jesus Kristus som Guds Sønn og eneste frelser. Men like stor vekt har Kristus i oss. Han taler til helliggjørelse. Kristi ord krever at en må fornekte seg selv og verden. Troens liv kjennes på fruktene. Å trøste seg til forløsningen uten å ha trang til helliggjørelse, er en løgn som djevelen serverer. I prekenene legger han vekt på vitnesbyrdet. Predikanten skal selv stå inne for den sannhet som forkynnelsen bringer.