Artikkel nr 5 fra blad nr 3-1999
Emne: Dikteren og diktet
Om Olav Nergård: Jesus er den samme!
Av Magne Gudvangen.

De to-tre siste årene er i Bibelsk Tro flere ganger gjengitt dikt av Olav Nergård. For de fleste er vel denne personen ukjent. Det er vel dette som er årsaken til at jeg er bedt om å skrive litt om ham. Ærlig talt synes jeg denne oppgaven er vanskelig. Ikke fordi jeg mangler stoff. Heller ikke fordi jeg er ukjent med Olav Nergård. Tvert imot.

Livshistoria hans gir stoff til flere bøker. Og personlig gler jeg meg over å få bli kjent med og leve denne personen nær de siste årene av hans lange liv. Derfor vet jeg: Han ønsket minst mulig oppmerksomhet om sin egen person. Han bar på et livslangt kall om å vitne om sin frelser og Herre. Måtte derfor disse minneorda sju-åtte år etter hans død være med å sette Kristus og ikke Olav Nergård i fokus!

Olav Nergård var inn-trønder, født på gården Berg, Røra (nå Inderøy kommune), 16. januar 1903. Dette var heimgården til mor hans. Senere kom han, søsken og foreldre til Midtre Grande, som også ligger på Røra. Olav var odelsgutt og sjølskreven til å overta og drive gården, da faren døde. Olav hadde da gått en vinter på kristelig ungdomsskole (Bakketun) og tatt et kurs på bibelskolen i Staffeldsgata i Oslo, og hadde lang praksis som jordbruker. Under oppveksten på en gård måtte han være med ute på åker og eng og inne i fjøs og stall. Da han hadde sluttet på bibelskolen og prøvd seg som forkynner, tok han fatt som nybrottsmann i nabokommunen. Forkynner ja. Hele sitt liv ønsket Olav å tru på Jesus. Han ga ofte uttrykk for hvor heldig han var som hadde kristne foreldre. Faren var, som sagt, gårdbruker, men også emmisær. Det medførte at han ofte var heimefra. Olav ble derfor knytta veldig nær til mor si og hennes foreldre. Det er sjølopplevd når han i diktet "Mor gir alt" skriver:

Og mor har oftret, og mor har slitt.
Hun gir det største, ja livet sitt.
Å, hvordan tolke for hele folket
det mor har gitt?

Må Gud velsigne deg, kjære mor,
med kraft og nåde fra Herrens Ord,
å se de skatter, vi aldri fatter,
men bare tror!

Mor hadde hovedansvaret for drift av gården mens far var heimefra, og for barneoppdragelse, såing av Guds Ord. Fra tidligste barneår sådde hun dette såkornet i barnehjertets myke og mottakelige jord. Ofte – helt til livets slutt – vitnet Olav om hva det betydde for han at dette skjedde. Og han påminte, ja maste overfor mennesker, ungdommer, foreldre og besteforeldre: Benytt anledningen til å så Guds Ord i barnesinnet!

Olav var ikke i tvil om at Gud kalla han til forkynner. Derfor sa han ja da det fra Misjonssambandet kom kall til tjeneste. Og sammen med en eldre forkynner dro han ut på sin første preiketur, – til Namdalen. Dette ble også hans siste "misjonsreise", ikke fordi han ble oppsagt. Nei, men han ble sjøl klar over at det var ikke slik han skulle forkynne. Helt fra tidligere ungdomsår var Olav glad i å skrive. Han hadde en gudgitt evne til å finne ord og forme fine dikt. Når vi leser det han skrev, merker vi hvor vakkert og variert han uttrykker seg. Diktene hans har så fin form. Men enda mer: Han har et så viktig budskap som det ligger han på hjertet å få forkynt!

Med penna skulle han forkynne. Til dette hadde Gud utrustet han. Hadde han kunna, ville han også sluttet som gårdbruker. "Det var en plage for meg å hele tida å drive gård", sa han en gang til meg. Men han måtte ha noe å brødfø seg med. Det var dikter han var. Og alltid gikk han med blyanten i lomma. Det hendte ikke sjelden – mens han var i fjøset, på låven, ute på marka – at han måtte legge fra seg det han hadde i hendene, sette seg ned og ta fram blyanten. Ofte var det en kraftfor-sekk som var skrive-papiret.

Da Olav døde 16. august 1991, etterlot han seg flere kofferter og esker med det han hadde skrevet. Og dette var ikke hele hans produksjon: Flere ganger brente han sekkevis med dikt. Det skjedde i perioder da han hadde det mørkt åndelig og trodde at skrivetrangen var noe avguderi. Mens han levde, ble lite av hans produksjon publisert, bare noe i kristelige blader, julehefter og aviser. Hovedårsaken til at det ble slik, var vel: Olav hadde små tanker om seg sjøl og redd for at hans person skulle bli stående i veien og skygge for Kristus. Nevnes må også:

Da Olav henvendte seg til et par kristelige forlag og tilbød diktene sine, fikk han nei. En begrunnelse var at de var for lange. Jo, diktene hans kunne være lange, delvis tolv-femten vers. Men det skulle vel ikke uten videre være årsak til avslag. Både Brorson, Gerhard, Dass m.fl. har skrevet lange salmer! Det burde vel heller bli spørsmål om: Er det innhold i de mange versene?

Olav etterlot seg et testamente: Noen av hans nærmeste venner fikk ansvar for diktene hans, og i 1996 kom det ut ei lita bok. På framsida står: "I Herrens hånd. Dikt av Olav Nergård." Dette er et utvalg av det beste av hans særegne produksjon. Jeg håper at noen blir oppmerksom på denne boka gjennom det jeg her skriver, og får tak i og leser den! Så kan Olav – etter at han ble lagt i grav – få anledning til å forkynne.

Når jeg nå skriver om Olav Nergård, er nettopp diktene hans en viktig kilde som er med og viser hvem han var. Det han skriver, er på en måte sjølbiografi. Det er ikke tomme teorier. Heller ikke skrivebordsteologi. Han skildrer sin egen livslange kamp, bøyd over en åpen Bibel, i bønn og bot. Vi får høre om kamp for kristentrua. Om mismot og anfektelse. Om hans Bibelsyn. Og mest: Om hva han har fått se ved å ha blikket festet på Jesus.

Boka hans begynner med diktet "Se på Ham!" Og den slutter med "Tenk Jesus er som før!" Jeg tror vennene hans har sett noe vesentlig ved Olav Nergård når de har gjort det slik.

Jeg har nevnt hvor glad Olav var for å fått Guds Ord fra barneår av og hva dette betydde for han. Ikke minst i dag bør det være klart hvor avgjørende det er, hva slags syn vi har på Guds Ord. Som en rød tråd gjennom hans diktning ser vi respekten for Guds uforanderlige Ord.

Skriftens sannhet selv må sies
utvetydig, klart og rett,
slik at syndere befries.
Skulle vi vel "slå retrett"
på Guds Ord og på dets måte
å befrie treller på
– det som er den gåters gåte,
verden aldri kan forstå?

Og for han er Guds Ord både loven og evangeliet:

Må vi derfor riktig tolke
lovens klare krav og bud,
så det kunne vekke folket
til, for sant, å søke Gud!
Og må vi i sannhet tyde
evangeliet på ny!
– Der Guds sannhet slik får lyde,
nettopp der, må Satan fly!

Vi som kjente Olav personlig vet, at dette er sjølopplevd. Ikke sjelden når Olav kom inn i åndelig mørke, sendte han bud på vennene sine. Da merket vi hvorledes Ordets skarpe sverd hadde rammet og trengt gjennom og dømt hjertets tanker og råd (Hebr. 4,12). Men også opplevde en salva på såret og smil gjennom tårer, når en fikk komme fram for nådens trone.

Fordi vi har "en Yppersteprest som har medlidenhet med oss i vår svakhet og er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd" (Hebr. 4,13-14). Så kan Olav beskrive det store f.eks. slik:

Bibelen vekker, forskrekker,
knuser og knekker, og rekker
lyset til oss, så vi ser.
Gud gir oss livet ved Ordet.
Hvem kan beskrive det store,
hellige under, som skjer?

Det er ingen lettvint og smertefri veg Olav peiker på. Falske trosgrunner må ryddes vekk. Han nevner hindringer som Fristeren legger framfor foten vår. Kaller dem bl.a. "krykker" som vi støtter oss på, men som knekker.Trøsteveier som førte feil av sted. Løfter som ble brutt. Egne lovgjerninger av ulike slag... Så ender det opp med bekjennelsen:

Og bare ved å se på deg,
så får jeg lov å kaste hver en krykke.
Da går jeg løst og fri og glad din veg,
for da er du min fred, min kraft og
lykke.

At Olav både på tomannshånd, i bedehus og andre forsamlinger og skriftlig peikte på nødvendigheten av å vende om og se på Jesus, ble ikke alltid rett forstått. Men vi som kjente han best, vet at det var omsorgen som drev han. Og han visste ut fra kjennskap til seg sjøl: "Begynt er ikke endt, det vit i tide. Du som har Kristus kjent, bli ved å stride!" Så måtte han vitne for lekfolk og prester, bekjennende og fornektere.

Olavs bibelsyn hadde med både Loven og Evangeliet. Bestemte ord i hans Bibel var tydelig understreket. F.eks. "Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast, og la dere ikke igjen legge under trelldommens åk!" (Gal. 5,1). Men dette var ikke alt: Med like brei penn var satt strek under fortsettelsen: "...For dere ble kalt til frihet, brødre. La ikke friheten bli et påskudd for kjødet...! (v. 13). Se hva han skriver om helliggjørelsen:

Helliget ham når jeg taler og skriver.
Helliget ham i hvert eneste valg.
Helliget Herren i alle motiver.
– Helliget Herren ved kjøp og ved salg.
Helliget Herren i heim og i kirke.
Helliget Herren hver eneste dag.
– Helliget Herren i hele mitt virke,
alltid – i alt til min Frelsers behag.

Diktsamlinga hans slutter slik:

Jeg løses fra mitt fengel.
Min fred er Jesus selv.
Han stiller all min lengsel
ved Ordets kildevell.
Hør det i nord og sør!
Hør kjempende! Hør treller!
Hør Ordet, som forteller
at Jesus er som før!

Dette vil også jeg slutte omtalen av Olav Nergård med. Det sier noe karakteristisk om denne personen. Og om hans Frelser og Herre: Han som levde, led, døde og sto opp for oss, er i går og til evig tid den samme!