«SANNHET TIL GUDFRYKTIGHET» Erik P0ntoppidans udødelzge verk

Konfirmasjonen ble innført i Danmark\Norge ved en kongelig resolusjon 13. januar 1736. Behovet for en enhetlig katekisme var stort. Kong Kristian den 6. gav Erik Pontoppidan i oppdrag å utarbeide denne katekismen og en ny salmebok. Den skulle være et nyttig redskap for prestenes undervisning i troens sannheter og heve den alminnelige dannelsen i folket. Slik kunne også prestenes anseelse heves. Det var påkrevet.

Pontoppidan gikk til arbeidet med stor innsatslyst og iver. Som vanlig arbeidet han svært hurtig og kongen fulgte med i arbeidets gang. Pontoppidan arbeidet grundig med innhold og form. Han søkte råd og hjelp hos menn som han kjente seg åndelig i slekt med og som hadde teologisk og pedagogisk erfaring. Han ville stå på trygg grunn både dogmatisk og pedagogisk.

Deretter fikk biskop C. Worm arbeidet til gjennomsyn. Han gav det til professor Langemach Leth. Han innkalte Pontoppidan og sammen gikk de gjennom forklaringen. Det ble gjort rettelser i ordvalg, forklaringer, begrensninger o a. Pontoppidan hørte i det alt vesentlige på Leths råd. Hvilke forandringer som ble gjort, kjenner vi ikke.

Høsten 1737 kom boken ut. Vaisenhuset fikk retten til å gi ut boken. Det forpliktet dem til å gi 1500 eksemplarer til fattige barn. Boken ble utgitt anonymt med tittelen: «Sannhet til gudfryktighet». Tittelen er hentet fra Tit 1,1, og er en programtale for en pietistisk kristendomsforståelse. Den rette lære skal føre til et gudfryktig liv. Den rette kunnskap om Gud skal føre til det rette forholdet til Gud.

Når Pontoppidan gav ut boken anonymt, var nok grunnen at det var en offisiell lærebok som hadde vært igjennom mange instanser. Noen vil si at Pontoppidan ikke var forfatter, men bare redaktør av forklaringen.

Noe helt enestående verk var ikke katekismen. Pontoppidan bygget på en rekke lignende arbeider. Størst likhet finner vi med pietismens ubestridte lærefar, P. J. Spener. Her er det mange felles trekk. 

Boken ble gitt ut i oktavformat på 227 sider og hadde 759 spørsmål og svar. Hele boken skulle ikke læres utenat. Det ville ha knekket nakken på mange. En rekke spørsmål og svar stod i klammer. De kunne en la ligge.

Boken gir klare presiseringer av hva Luthers lille katekisme vil formidle gjennom henvisninger til Skriften. Men særpreget kommer fram i pietismens understreking av forskjellen mellom kunnskap på den ene side og personlig tro og gjenfødelse på den annen. Troens sannheter må bli tatt imot personlig. Dåpens nådemiddel kan heller ikke leve uavhengig av troen. Det legges sterk vekt på Ordet som gjenfødelsesmiddel.

Pontoppidan presiserer at evangeliets trøst er bare for de botferdige, for andre er det sjelegift.

Når det gjelder det kristne liv, gir den veiledning for det etiske liv. Faren ved de såkalte adiafora blir framhevet. De beriker ikke troens liv, men utvanner og verdsliggjør det. Det gjelder kortspill, dans, drikk, fornøyelser m m.

Boken fikk den 22. august 1738 sin kongelige autorisasjon og ble dermed påbudt i både folkeskole og latinskolen og for katekismeundervisningen i kirken. Den skulle dermed gi enhet i kirken.

Men til tross for det kongelige påbud om å bruke denne katekismen, møtte den til dels stor motstand. Den første barrieren var de mennesker som så en fare i alt nytt. Dette støtte også denne katekismen an mot. Pontoppidan klager: «Det var en tid, da man frem for noen tid var redd for alt som hadde skinn av nytt.» Dernest var det en del som mente at boken var for stor. En katekismeforklaring burde være kort og enkel. Pontoppidans bok var for omfangsrik for landsens folk og for dyr for de fattige. For det tredje var det den ortodokse gruppe. De fant en hel del lærepunkter som de for sin samvittighet ikke kunne samstemme med. Sentralt i denne striden stod Nils Pedersen Tøxen som nektet å ta «Sannhet til gud- fryktighet» i bruk. Det ble en langvarig strid hvor en rekke motsetninger kom til overflaten. Vi skal ikke gå inn på dette; Men kongen stod på at katekismen skulle innføres og omkring 1745 var den kommet i bruk de fleste steder.

Blant pietistene var det stor glede. I denne boken hadde de fått et nyttig verktøy til folkets kristne og moralske dannelse. De pietistiske biskoper som kongen etter hvert hadde plassert i viktige embeter, så til at boken ble brukt.

Pontoppidans forklaring hadde enerett til 1794 da «Balles lærebok» ble innført. Men det skulle vise seg at det var like vanskelig å få denne inn som å få Pontoppidans ut. De vakte og pietistene elsket Pontoppidans forklaring. Kingo og Pontoppidan stod for dem som den edleste arv fra de lutherske lærefedre i poesi og prosa. Blant de «sterke jyder» beholdt den sin opphøyde plass framover.

l 1771 foretok P. Saxtorph en .forkorting av Pontoppidans forklaring. Saxtorph var prest ved Nicolai kirke i København og var påvirket av brødrevennene. Hans bearbeidelse holdt seg tett opp til originalen, men skar ned på kravene til utenatlæring. Denne boken kom til å spille en fremtredende rolle i årene som kom, ikke minst i Norge.

Pietismen ble avløst av opplysningstiden. Den pietistsinnede kong Christian den 6. døde i 1746 og sønnen Fredrik den 5. fulgte ham på tronen, men gikk ikke i sin fars åndelige fotspor. Han åpnet for opplysningstidens impulser og pietistene ble søkt fjernet fra sine sentrale stillinger. Den fromhetstype som «Sannhet til gudfryktighet» formidlet, falt ikke i opplysningstidens smak, verken dogmatisk eller pedagogisk. Pontoppidans forklaring ble bekjempet og karakterisert som en bok som gjorde folk dumme. Spørsmålene og de klare, faste svarene passet ikke tiden. Folk skulle ikke repetere andres svar, men tenke selv og la fornuften seire. Men Pontoppidans forklaring fortsatte likevel sitt liv.

Pontoppidans forklaring i Norge 

Forklaringen vant stor inngang i Norge. Den lå som et grunnfiell under den gjennomgripende vekkelsen som Hans Nielsen Hauge fikk stå i i landet vårt fra 1796. Han møtte levninger etter de pietistiske samlinger flere steder. I sin forkynnelse og lære støttet han seg til Pontoppidans forklaring og Troens speil. Blant haugianerne ble derfor Pontoppidan satt høyt, og de leste gjerne fra hans prekener.

Mens de i Danmark offisielt kastet ut det pietistiske arvegods, skjedde ikke det samme i Norge. Den politiske samkjøringen med Danmark ble brutt i 1814, og det norske storting vernet den pietistiske arv bedre enn i Danmark. «Balles lærebok» kunne fortsatt brukes, der den var i bruk, men ellers måtte det ikke brukes andre forklaringer enn Pontoppidan i Saxtorphs forenkling, heter det i en resolusjon fra 8. september 1818.

Likevel kom etter hvert flere i bruk. Mange var forenklinger, mens andre dreide innholdet etter opplysningstidens ideer. Etter hvert var det så mange forklaringer på markedet at behovet for en ensartet fremstilling var stor. I 1828 oppfordret departementet dyk- tige prester til å omarbeide Pontoppidan eller skrive en ny forklaring. Men ingen av de bidrag som kom inn, ble funnet verdige til å avløse Pontoppidan.

I 1839 ble det nedsatt en kommisjon til å fornye Pontoppidan. Den bestod av professorene Keyser og Kaurin og presten Wexels. Resultatet la de fram i 1842. Den vakte storm i store deler av kristenfolket. Haugianerne, pietistene og brødrevennene reiste seg til kamp mot den omarbeidde katekismen. Det var en ny kristendom som ble presentert i boken. Den var preget av de grundtvigske prestene som hadde utarbeidet den. Striden ble så sterk at den holdt på å sprenge den norske kirke. Wexels ble talsmannen for denne utgaven, og den som ble møtt med massiv kritikk. De sterkeste stridspunktene mot Wexels var at den gjorde kirken til samfunnet av de døpte som bekjenner den kristne tro, mens Pontoppidan uttalte at det er de helliges samfunn, hvor de troende er sammenbundet og forent i ånden. Wexels sier at ved gjenfødelsen ble gudsbildet fornyet, mens Pontoppidan sier det ble gjenskapt. Wexels åpnet for muligheten for frelse etter døden. Han utla Jesu forkynnelse i dødsrike som forkynnelse til frelse for de døde. Dette vakte berettiget oppsikt. Og ikke minst var Wexels bok preget av en annen holdning til adiafora.

Wexels reviderte forklaring ble bekjempet med alle midler. Den ble betraktet som en kjettersk bok. Og selv om øvrigheten søkte å få den innført ved hjelp av loven, måtte både biskop og amtmann gi tapt. De maktet ikke å bryte denne sterke motstanden mot den nye boken. Situasjonen maktet bare å skape større kjærlighet og nidkjaerhet overfor Pontoppidans innarbeidede klenodie. Striden endte med lekfolkets seier over embetsmannsveldet. Det gav grundtvigianismen et kraftig skudd for bauen. Den fikk aldri noen dominerende plass i norsk kristenliv.

I skoleundervisningen fortsatte Pontoppidan sitt liv. En ny Pontoppidanutgave fikk kongelig godkjennelse i 1865. Denne utgaven stod H.U. Sverdrup bak, og den kom i mange opplag i årene framover.

I Luthersk Ugeskrift skriver N. Hertzberg en kritikk av Pontoppidan, men gir den også anerkjennelse. «Dens ofte hårde og tørre skall, skjulte en forunderlig søt kjerne. Hva der blir gitt i boken er dens tale som har erfart sannheten i Guds Skole».

Også i dag er det mye åndelig visdom, veiledning og inspirasjon å hente i Pontoppidans forklaring. Den burde hentes fram fra bokhyllen rett ofte.

Salmeboken 

Pontoppidan skulle også utarbeide en ny salmebok. En rekke nye salmer banket på døren som en frukt av den pietistiske vekkelse. For gode salmer lovte Pontoppidan premier. Det gjaldt forskjellige emneomrâder, f.eks. jule-, påske- og pinse- salmer, salmer for dåp og andre anledninger. De utvalgte salmene ble trykt i 5 hefter, men de hadde ikke god nok kvalitet. Pontoppidan brukte dem ikke.

«Den nye salmeboken» kom ut i 1740. Han hadde beholdt Kingos utgave fra 1699, bare strøket 8 salmer og erstattet dem med 8 av Kingos egne. Salmeboken ble utvidet med 259 salmer. En rekke av disse salmene var oversatt fra tysk, eller hentet fra tilgjengelige salmebøker.

En fremskutt plass i «Den nye salmeboken» fikk Hans Adolf Brorson. Han hadde i 1739 gitt ut «Troens rare klenodie» og her var det mye godt stoff. Både kongen og Pontoppidan satte stor pris på Brorsons salmer. I salmeboken ble han representert med 90 salmer, men bare halvparten var hans originale, resten var oversatt fra tysk. Pontoppidan endret oppsettet i salmeboken. Kingo fulgte perikopene i kirkeåret, men Pontoppidan brukte rekkefølgen i katekismen. Dermed ble salmeboken på mange måter en troslaere på vers. Den ble utstyrt med register og noter. Salmeboken skulle være menighetens bok og ikke bare til klokkerens. De friere samlingene om Guds ord gav også salmeboken en sentral plass.

Kongen krevde ikke at «Den nye salmeboken» skulle taes i bruk slik som katekismen. Den vakte da også langt mindre oppmerksomhet og heller ingen strid. Utbredelsen ble heller ikke videre stor. Det var helst i hoffmenighetene den ble tatt i bruk og enkelte andre steder hvor den ble høyt verdsatt og overlevde i generasjoner.