Fadervår - Del 6

Av Kjell Dahlene

Fadervår Fra katekismen Del 6

OG FORLAT OSS VÅR SKYLD SOM VI OG FORLATER VÅRE SKYLDNERE

Den femte bønnen i Fadervår blir innledet med et «og». Forbindelsen til den fjerde bønn er klar. Uten det daglige brød dør vi. På samme vis går det med det åndelige liv om vi ikke daglig får syndenes forlatelse. Guds barn både har og trenger syndenes forlatelse.
Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i. Og vi roser oss av håp om Guds herlighet. Rom 5:2

Luther forklarer bønnen slik: «Vi ber i denne bønn at Far i himmelen ikke vil se på vår synd og ikke for dens skyld si nei til vår bønn. For vi er ikke verdige til noe av det vi ber om, og har ikke fortjent det, men vi ber at han vil gi oss alt av nåde. For vi synder meget hver dag og fortjener ikke annet enn straff. Så vil da også vi på vår side virkelig tilgi av hjertet, og gjerne gjøre vel mot dem som synder mot oss»

Fadervår er synderens bønn

Vi står som syndere. Og fra dette ståsted får vi be. Vårt liv huser både åpenbare og skjulte synder og for begge deler trenger vi å få forlatelse hos Gud. I denne bønnen bekjenner vi det. Jeg kommer med frimodighet fordi jeg har lært Gud å kjenne. Han er rik på miskunnhet og kan «mangfoldig forlate». Es 55,7 (NO 1930)

Synden forurenser vårt liv. Vi trenger stadig å bli renset fra den. Angrepene fra mørkets rike må vi løses fra. Sorgen og gleden forener seg i denne bønnen. Sorgen over synden og gleden over å få gå til vår himmelske Far med den. Han har makt til å forlate den.

Synden skaper skilsmisse med Gud.. Jes 59,2. Hva som er synd har Gud åpenbart i sitt eget ord. Og dette er synd til alle tider og under alle forhold.

Vi lever i en tid da folk ikke vil høre om sin synd. De opplever det som negativt. La oss i stedet høre noe godt, blir det sagt. Synden er i stor grad blitt borte fra forkynnelsen. Med det følger de mangelsykdommer som en svekket syndserkjennelse fører med seg. Opplevelsen av nåden blir mangelfull. Korsets anstøt i forkynnelsen blir borte. Almenreligiøsitet og det allmennmenneskelige gjør sin entre.

Fredrik Wisløff sier: «Kom ordet synd inn med kristendommen, vil sikkert også kristendommen miste sitt tak i samme grad som ordet synd forsvinner»

Synd er skyld

Om det er vanskelig å tale om synd i dag, er det ikke mindre vanskelig å forkynne at synden medfører skyld. Det moderne menneske vil ikke høre om skyld.

Kristendommens ﬁender anklager kristentroen for å være skyld i skyldfølelsen som ofte plager mennesker i dag. En skyldfølelse som gir et svakt selvbilde, hindrer livsgleden og livsutfoldelsen.

Men årsaken er at mennesket ikke søker sin tilflukt hos ham som kan forlate skylden.

Skylden hviler på oss fordi vi er født med synd og skyld og blir forsterket ved alle de synder vi gir rom i livet. Bruddene på Guds lov fører til skyld.
Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn. 2 Mos 20,7

Skylden er et gjeldsbrev. Det anklager oss og fører til den absolutte dom.
Det er intet friskt i min kropp for din vredes skyld, det er ingen red i mine ben for min synds skyld. Sal 38,4

Men evangeliet gir løsningen:
Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset. Kol 2,14

David hadde opplevd både synd og skyld. Guds dom hadde rammet ham, men han fikk løpe til sin dommer. Både synden og skylden ble forlatt.
Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misg/erninger for Herren! ~ Og du tok bort min syndeskyld. Sela. Sal 32,5

Jeg ser mitt skyldebrev til korset naglet blev Og i hans grav i haven Der er min synd begraven til evig skjul og gjemme. Hvi skulle jeg meg gremme.

På grunn av gjeldsoppgjøret på Golgata har vi frimodighet til å stige inn for vår himmelske Far og si: Forlat oss vår skyld. Når Fadervår daglig minner oss om vår skyld, betyr det ikke at skylden skal ha hele oppmerksomheten. Den aktualiserer vårt daglige behov for forlatelse. Men det er forlatelsen som er hovedsaken. Bedrøvelsen over oss selv og den frimodige tillit til Guds nåde, hører inderlig tett sammen.

I erkjennelsen av vår egen skyld finner vi verken hjelp eller trøst. Den er i forlatelsen. Heller ikke skal vi gå rundt med sukk og klage over vår skyld: «Ve den syndserkjennelse som kveler gleden i Gud! Men ve også over den 'glede i Gud' som fører bort fra syndserkjennelsen» (Skovgaard-Petersen) Skylden vår skal drive oss inn i bønnen om forlatelse. Med glede skal vi ta imot den for Kristi skyld.

VÅR skyld

Med skyld tenker vi vanligvis på vår personlige skyld. I oppgjøret med Gud er jeg alene. Men denne bønnen sier ikke min skyld, men «vår skyld». Som syndere hører vi hjemme i en sammenheng, til et folk og en menighet. Vi har ansvar både for oss selv og andre.

Skriften gjengir noe fra de gripende botsbønnene til både Daniel og Nehemja. De levde begge med sitt folk og innviet sine liv til Herren. Daniel sier: «Vi har syndet og gjort ille.» «Vi har syndet mot deg» og «Vi har satt oss opp imot ham.» Dan 9,5.8,9. Nehemja ber: «Vi har båret oss ille at... » og «Vi har gjort mot deg» Neh 1,6-7. Dette er ikke å skjule sin synd blant de mange syndere, men tvert imot å stille seg i fronten og ta ansvaret. De griper Guds løfter for å bli fridd ut fra syndeskylden.

Har vi skyld på oss fordi synden utvikler seg i urovekkende grad i vårt samfunn? Trenger vi å gå inn i bot og bønn for vårt folk? Har vi behov for at noen stiller seg i gapet og vil mure en mur til vem for folket? Esek 22,30. Er det synd og skyld som henger ved det norske kristenfolk, din menighet eller organisasjon? Er det synder og forsømmelser, søvn og likegyldighet?

Syndernes forlatelse

Syndenes forlatelse er det største og det viktigste et menneske kan be om. Det er det rikeste et menneske kan få, og det Gud Fader mest av alt vil gi.

«Der hvor syndenes forlatelse er, der er liv og salighet», sier Luther. Både Skriften og erfaringen vitner om det. Den Faderen får gi syndenes forlatelse, fyller han med kjærlighet, fred og glede. Jesus har undervist om dette.
Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er henne forlatt, derfor elsker hun meget. Men den som lite er tilgitt, elsker lite. Luk 7,47

Bønnen har ikke begrensninger. Han er rik nok for alle som kaller på ham. Rom 10,12. Han gir syndenes forlatelse etter sin nådes rikdom. Ef 1,7. Han som forlater ALL din misgjerning. Sal 103,3 Davids opplevelse er: Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult. Sal 32,1

Når veien til Faderens trone og hjerte er åpnet på denne måte, er det ingen unnskyldning for ikke å få sine synder forlatt.

Total utslettelse av skylden

Syndenes forlatelse betyr en fullstendig utslettelse av syndeskylden. Den er kastet i glemselens hav, bak Guds rygg. Gud trekker ikke fram synder han har tilgitt for å tukte oss med dem, som jeg av og til har hørt i vitnesbyrd. Kristi soningsdød på korset har tatt bort skyldbrevet. Kol 2,14

Da Jesus tilgav menneskene syndene deres, føyde han til: Vær frimodig! Syndenes forlatelse gir rett til å møte livet på en ny måte. Skyldfølelsen er løftet bort. Trykket fra synden er fjernet. Samvittigheten er fri.

Som vi og forlater våre skyldnere

l denne verden hviler det ikke bare skyld på oss overfor Gud. Vi har selv skyldnere og er skyldnere overfor andre. Fadervår avslører dette. Men den tilgivelsen jeg selv har fått, skal gjenspeile seg i mitt forhold til mine skyldnere. Det er ikke vanskelig å oppdage skylden mellom mennesker. Urett, fornærmelser, mistenksomhet og sladder florerer. En liten urett fører ofte til årelangt uvennskap. Bitre ord fører til sviende sår og som stadig blir holdt åpne.

Vi blir lett rammet av urett. Noen ganger bevisst, andre ganger er det ubevisst. - Uretten kan ramme oss hardt og det blir en intens kamp i et Guds barns liv. En vil gjerne gjengjelde og la vår skyldner smake noe av den uretten han har utsatt andre for.

Men slik er det ikke i et Guds barns liv. Han har selv fått syndenes forlatelse hos Gud og er ført inn i tilgivelsens rike. Han kan ikke holde fast ved uretten. Vi kan ikke samtidig holde fast ved uretten og åpne hånden for Guds tilgivelse. Jesus har funnet det nødvendig å forklare denne bønnen nøyere.
For dersom dere tilgir menneskene deres overtredelser, da skal også deres himmelske Far tilgi dere. Matt 6,14

Når Guds ord underviser om disse ting, kommer alltid Guds tilgivelse først, en uforskyldt og ubegrenset tilgivelse. I liknelsen om den ubarmhjertige medtjener kommer dette tydelig fram. Matt 18,21f. Han som hadde en ubetalelig gjeld, ba om å bli ettergitt gjelden og opplevde at gjelden ble tatt bort. Men mannen viste ikke det samme sinnelaget mot den som skyldte ham litt penger. Han krevde straks fullt oppgjør for hele gjelden. Da hans herre fikk høre det, ble han innkalt på nytt. Måten han behandlet skyldneren sin på førte til at han selv mistet ettergivelsen. Han kan ikke ha forstått sin egen stilling. Forlatelsens nåde hadde ikke nådd hans hjerte. Slik vil vår holdning til våre medmennesker, avspeile i hvilken grad vi av hjertet har tatt imot Guds tilgivelse.

Den som lever i Guds tilgivelse, vil tilgi dem som synder mot en. Jesus ba for sine fiender. Men Jesus sa: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Og de delte hans klær mellom seg og kastet lodd om dem. Luk 23,34

Også vi skal velsigne dem som forfølger oss. Uretten vi blir møtt med, skal ikke få noen parkeringsplass i våre liv.

Peter synes det var rett å tilgi dem som syndet mot ham, men han synes det burde være en grense. Han foreslo sju ganger. Men Jesus bryter all begrensning og sier: Ikke sju ganger, men sytti ganger sju ganger. Matt 18,21

Bare lyset og varmen fra Kristi tilgivelse kan hjelpe oss til å ha det rette sinn til å tilgi.
Vær gode mot hverandre, vis barmhjertighet så dere tilgir hverandre, likesom Gud har tilgitt dere i Kristus! Ef 4,32

...så dere tåler hverandre og tilgir hverandre dersom en skulle ha noe å anklage en annen for. Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre. Kol 3,13

Domprost Skovgaard- Petersen summerer dynamikken i denne bønnen på denne måten: «For nettopp en selvprøvelse overfor våre skyldnere vil ofte avsløre ny skyld hos oss selv. Her er noe av en åndelig pendelsvinging. Fra bønnen 'Forlat oss vår skyld' svinger vi over i bønnen om kraft til selv å forlate våre skyldnere. Og fra tanken om våre skyldnere og våre egne feil i forholdet til dem, svinger vi med ny inderlighet tilbake til bønnen 'Forlat oss vår skyld”. Og denne åndelige pendelbevegelsen vokser vi neppe fra så lenge vi er under disse stjemer»