"Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uten loven, ..." Rom. 3,21.

Her begynner kapitlets tredje del. Alt det Paulus har talt tidligere i brevet, har bare vært en forberedelse til dette, som er selve hovedbudskapet hans om hele Kristi evangelium: "Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus".

Alt i kapittel 16-17 har Paulus sagt at Kristi evangelium "er en Guds kraft til frelse… for i det åpenbares Guds rettferdighet". Denne Guds rettferdighet er det eneste middel til at syndere kan bli frelst.

Men det er ikke noe menneske som kan bli frelst, uten at de med en hungrende sjel strekker seg etter, og blir ikledd Guds rettferdighet. Derfor har apostelen i den foregående tekst gjort alt for å blottstille og tilintetgjøre alle andre trøstegrunner, for at menneskene skal drives til å søke sin frelse bare i denne Guds rettferdighet. Først har han vist at "Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet" (kap. 1,18). Videre har han lært at alle mennesker uten unntak "er under synd", og at "derfor blir intet kjød rettferdiggjort for Gud ved lovgjerninger". Når han så grundig har slått fast dette, da er tiden inne til å begynne forkynnelsen om den rettferdigheten som gjelder for Gud. Paulus sier:

Men nå, d.v.s. i evangeliets nådefulle tid (konf. Gal 4,1-4). Det er også et utrykk for at nå er det noe nytt, i motsetning til den tilstand han tidligere har skildret, hvor både jødene og hedningene i hjelpeløs fordømmelse ligger under synden og loven. Nå er det motsetningen til dette han vil forkynne dem, den nådens tid og frelsens dag som opprant med rettferdighetens sol, da han var kommet som skulle "utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne". Vi ser at det er på samme måte Johannes forkynner disse motsetningene: "Loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus". I Skriften kan vi finne flere lovprisninger til denne nådefulle evangeliets tid, for eksempel i Jes. 40,1-2, 43,18-19, 61,2, Rom. 13,11-12, 12,2 og Kor. 6,2.

Guds rettferdighet. Har vi nå denne frelsens klippe. Bare på den kan våre sjeler reddes eller gå evig fortapt. Men den er samtidig "forargelses-klippen", som alle vantroens stormer og bølger alltid har kastet seg mot. Den Guds rettferdighet det her tales om, er på en gang både det største Guds nådes under som noen gang er blitt åpenbart oss fra himmelen og samtidig den hemmelighet som alle våre egne tanker har størst problemer med å fatte. For om jeg enn kan både lære og holde fast på alt annet, så kan jeg aldri riktig tro og beholde det jeg lærer om denne Guds rettferdighet. Den er av så ren himmelsk opprinnelse og stider mot hele vår natur. I særdeleshet mot vår dype og vidtrekkende innbilning om vår egen dugelighet og makt.