Erik Guldvog, som i mange år var sjømannsprest ved Kong Haakons kyrkja i København, har fortalt om den norske lettmatrosen, Per, som vart konfirmert i denne kyrkja medan Guldvog var prest der. Han hadde nemleg ikkje blitt konfirmert før han drog til sjøs. Faren døydde då Per gjekk i siste klassen på skulen, og då mora blei åleine om ansvaret, tykte han det ville bli for dyrt for henne å kosta han fram til konfirmasjon. No hadde han vore ute i to år, og var akkurat blitt lettmatros.

Båten hans skulle liggja fjorten dagar på verkstad i København, og presten tilbaud seg til å lesa med han eit par timar kvar dag, så han kunne bli konfirmert saman med to andre som han også las med. Per ville det gjerne, og med presten si hjelp fekk han også ringt og invitert mor si til festen. Men torsdagen før konfirmasjonen fekk kapteinen telegram om at båten skulle gå alt dagen etter.

"Da er det bare en utvei", sa presten. - "Vi tar konfirmasjonen i kveld". Og slik vart det. Det vart nokre travle timar, også for presten og konfirmantane. For ingen ting skulle sluntrast unna. Men presten tykte likevel at han burde føreslå å sløyfa overhøyringa. Men det ville ikkje Per. "Skal det være, så skal det være", sa han.

"Samtalen på kirkegolvet den kvelden glemmer jeg ikke så fort", skriv Guldvog. "Til å begynne med snakket vi en del om Guds bud og livets lov. Vi ville gjerne komme inn i hverdagen,og det gjalt om å få gjort det så konkret som mulig for de mange sjøfolk og andre som hadde fylt kirken til siste plass".

"Hvordan kan du bryte det syvende bud om bord på en båt, Per?"

"Ja, det kan skje på mange måter, men en av de verste fristelsene er vel å føre opp mer i overtid enn vi har rett til".

"Kan du nevne flere eksempler?"

"Vi har ansvar for så mye. Om bord på et fryseskip skal det holdes riktig temperatur i lasterommet der det er matvarer for titusener. Vinsjer og verktøy, skutesida og dekket skal holdes i best mulig stand. Fusker vi med noe, kommer vi like fort i kollisjon med det syvende bud. Og det hender vel også at det går noe over rekka fra byssa - noe som kunne ha blitt en liten varmrett til kvelds".

"Men hva vil du holde for å være det verste tyveri?"

At en sjømannsprest kan få seg til å spørre så riv ruskende galt. Det er jo ingen gradering i bruddene mot det syvende bud! Men jeg måtte la spørsmålet stå når det først var kommet over leppene. - Per stod og så tankefullt fram for seg. Det var som om han hadde glemt alle som strakte hals og spisset ører.

"Det verste tyveriet er vel at vi stjeler troen på Gud fra hverandre". Det ble stille i helligdommen. Det var som vi hørte Mesterens stemme gjennom århundrene: "Den som forfører en av disse mine minste som tror på meg, for ham var det bedre om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var senket i havets dyp".