Artikkel nr 12 fra blad nr 5-1999
Emne: Kommentar
En takk - og noen tilleggstanker
Velkommen
Les artikler
Taler - nye  
Taler - arkiv  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss
Av Guttorm Raen.

På årsmøtet i sommer til Det Vestlandske Indremisjonsforbund ble det med stort flertall vedtatt å avvise et forslag om å kunne velge kvinner til forbundsstyret, på tross av at forslaget var sterkt anbefalt fra ledende hold.

Med takknemlighet registrerer vi et slikt tegn på åndelig våkenhet og vilje til å markere at en ikke vil føye seg etter vår tids intense likestillingspress. Det er da noen som virkelig i praksis vil holde fast ved at Bibelens ord om nådegaver og "tjenestedeling" gjelder også i dag – det vil si at det er noen oppgaver i den kristne forsamling som skal utføres av menn som har nådegave til det (1 Tim 2-3).

Men det er tankevekkende å lese kommentarer fra ledere som gikk inn for forandring. Ifølge referat i "Dagen" (27/7) ble det uttalt at det ville medføre at det ble "tyngre å målbære DVI med tanke på de utfordringene vi går i møte i det nye årtusenet". En bør kanskje ikke legge mer inn i dette enn en skuffelse over å bli nedstemt i avstemningen. Men ordlyden virker tidstypisk, og gir foranledning til noen refleksjoner over vår tids åndelige nød.

(1) Det ser for meg ut til å være en merkelig logikk å hevde at det skal gi større åndelig frimodighet å forandre enn å holde fast på et prinsipp eller en praksis som en tidligere har ansett som vesentlig ut fra Bibelen. Enda mer underlig blir det når en ser på organisasjoner som allerede har gjort endringer i denne retningen. Dessuten ser vi gang på gang at en slik forandring får følge av en ukritisk holdning overfor andre trekk i en utvikling som fjerner seg fra Bibelen. Dette er ikke overraskende for dem som har advart mot utviklingen, men det undrer nok at den ofte går så fort.

La oss bare ta fram et par eksempler. NMS’s arbeid er blitt adskillig redusert etter at en godkjente kvinnelige prester, og på generalforsamlingen i sommer drøftet man et forslag (som riktignok ikke ble vedtatt) om en enda større, planmessig reduksjon i misjonærstyrken. Nylig har en også åpnet adgang for fraskilte til å bli ansatt i organisasjonen. NLM vedtok for to år siden å gi adgang til å velge kvinner som delegerte til generalforsamlingen. Det vil si at det som har vært organisasjonens øverste styringsorgan, ikke lenger skal betraktes som en eldsteforsamling. Det å "slippe kvinnene til" i styringen av arbeidet skulle føre til "en ny giv", het det, men allerede nå meldes det om underskudd som gjør at en må selge eiendommer for å klare seg. I "Utsyn" sto det 2. mai et stort oppslag om et nytt tiltak i ungdomsarbeidet i Misjonshuset i Kristiansand, med bruk av drama og andre moderne effekter. Det som kanskje var mest foruroligende i dette – åndelig sett – var den overflatiske holdningen som kom til uttrykk når det gjelder Den Hellige Ånds gjerning: "Hvem kan bestemme hva som er følelser og hva som er Den Hellige Ånd?" En så ikke ut til å bry seg om å vite hva som kjennetegner Den Hellige Ånds gjerning til forskjell fra annen åndelig påvirkning – til tross for at Bibelen taler klare ord om dette (som i Joh 16,7-15).

Det er mulig at vi lever i en tid som er så åndelig mørk at alt sunt åndelig arbeid er i tilbakegang, ikke bare det som oppgir den ubetingede lydighet mot Bibelen. Men det er vanskelig å finne noe påviselig eksempel som det er naturlig å sammenligne med, hvor det å begrense gyldigheten av Bibelens ord om tjenestedeling virkelig har ført til en ny åndelig frimodighet og større innsats.

(2) Mitt andre anliggende ble godt uttrykt i et spørsmål et leserinnlegg for en tid siden: Hvem er misjonsfolkets hyrder? Utviklingen i vår norske kirke gjør at vi finner få åndelige hyrder igjen der. Og nøden er at hyrde- og eldstetjenesten, som er så viktig ifølge Det nye testamentet (se f.eks. Apg 14,23; Tit 1,5), skal bli helt bort når det heller ikke skal taes hensyn til dette i de høyeste organer i de frivillige organisasjonene.

For en følge av slike endringer som vi har omtalt, blir jo nettopp at en mer og mer begrenser et prinsipp som egentlig skulle gjelde i alle kristenflokker. Et nagende spørsmål som melder seg, blir da: Hva er det i vår tid som gjør at menn som er valgt til å være våre åndelige ledere, så ofte ser ut til å foretrekke å styre på rent forretningsmessige prinsipper i stedet for å ville være åndelige hyrder?

I virkeligheten trenger vi nok i vår tid minst like mye som før en veiledning som i alle ting er hentet fra Guds ord.