| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Vi vil i denne artikkelen si litt om forholdet mellom mennesker i en familie, og først og fremst om ektefellers forhold til hverandre.
Å inngå ekteskap er et viktig steg i livet, men det vil ikke si at det er et nødvendig steg for alle. Det er ikke alle som blir gift.
For en som er ugift, bør det være et bønneemne at en får en kristen ektemake. Om dette taler Bibelen klart: "Dra ikke i fremmed åk med vantro. … Eller hva samfunn har en troende med en vantro?" (2 Kor 6,14.15)
Forlovelsestiden er en tid som inneholder både glede, prøvelser og fristelser. Som kristen skal en ikke la seg bli påvirket av tidsåndens røster, som slett ikke regner med Guds bud og vilje. Alt seksuelt samliv utenom ekteskapet er synd mot Guds sjette bud. "Hor og all slags urenhet eller pengegriskhet må ikke engang nevnes blant dere – som det sømmer seg for hellige" (1 Tess 5,3).
Det finnes et spesielt grunnlag for glede og velsignelse i det ekteskap og hjem der Jesus er med fra begynnelsen av, der en har Frelseren kjær, der en lever av Guds ord og bønn. Et slikt hjem, et slikt ekteskap er en kilde til glede og takknemlighet: Å få dele det viktigste med hverandre, troen på Jesus, og å hjelpe og støtte hverandre.
Kjærligheten mellom to ektefeller handler ikke i første rekke om forelskelse eller følelser. Det finnes noe mye dypere i kjærligheten, så som åpenhet, fortrolighet, fordragelighet, tålmodighet og utholdenhet. I hvert ekteskap finnes det to syndere, to mennesker med ulik arv, ulik bakgrunn, ulike evner, svakheter, legning, feil og egenheter. Bibelen taler om en kjærlighet som er tålmodig og velvillig, som tåler alt, som tror alt, som håper alt og som utholder alt (1 Kor 13). I et lykkelig ekteskap trenges gjensidig kjærlighet og fordragelighet hos begge parter.
I Bibelen har både mann og hustru fått særskilte bud fra Herren. Herrens spesielle bud til mannen gjelder nettopp kjærligheten til hustruen. I Efes 5:25 heter det: "Dere menn: Elsk deres hustruer, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den". Mannens kjærlighet til hustruen har sitt forbilde i Kristi kjærlighet til menigheten, en kjærlighet som gir og som ikke søker sitt eget. I Kol 3,19 skriver Paulus: "Dere menn: Elsk deres hustruer, og vær ikke bitre mot dem". I 1 Pet 3,7 skriver Peter: "Så skal også dere ektemenn leve med forstand sammen med deres hustruer som det svakere kar. Og vis dem ære, for også de er medarvinger til livets nåde – for at deres bønner ikke skal hindres". Et uforstandig og ukjærlig forhold til hustruen kan føre til at bønnene ikke når opp til Gud.
Også hustruen har fått et eget bud fra Herren, nemlig det vi leser i Efes 5,22: "Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn som under Herren". Både mann og kvinne har samme verdi i Guds øyne, men kvinnens underordning går tilbake til skapelsen (1 Tim 2,12-14), da mannen ble skapt først, men kvinnen var den første i syndefallet. Det er ikke for mannens skyld at kvinnen skal underordne seg, men for Herrens skyld. Paulus skriver nemlig i Kol 3,18: "Dere hustruer: Underordne dere under deres egne menn, som det sømmer seg i Herren". Det er bare hustruer som lever i Herren som kan akseptere dette guddommelige mønsteret, og som derfor vil be Herren om hjelp til å følge dette på tross av mannens mange feil og mangler. I et kristent ekteskap betyr ikke dette at kvinnen er undertrykt av mannen. Nei, en kristen mann vet at det bud han har fått, er å elske sin hustru, likesom Kristus har elsket menigheten.
Men skal en kristen hustru underordne seg under mannen også om han ikke er en troende? Ja, det skal hun, så lenge det ikke innebærer at hun gjør imot Guds vilje. Apostelen Peter skriver i 1 Pet 3,1: "Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel". Her taler Peter om hustruer som hadde hedenske menn, noe som jo var vanlig i den første kristne kirke, da mange var nyomvendt ved apostlenes undervisning.
I det ekteskap hvor bare kvinnen er en kristen, er det viktig hvordan hun forholder seg til sin mann. (På samme måte er det viktig hvordan en kristen mann forholder seg til sin ikke-kristne hustru.) Det finnes en uttrykksmåte som går ut på at de kristnes liv er de ikke-kristnes bibel (jf. 2 Kor 3,2-3). Dette gjelder også i høy grad innenfor ekteskapet der den ene ektefellen ikke er troende. Hustruens forbønn, liv og innstilling til mannen kan bli til velsignelse for både ekteskapet og hjemmet. At en kristen hustru stadig kommer med formaninger og irettesettelser til mannen for å få ham til å bli en kristen, kan gjøre ham enda mer uimottagelig for Guds ord. Nidkjærhet uten visdom har i denne sammenheng motsatt virkning av den ønskede.
Monica, som var mor til kirkefaderen Augustin, var en meget from kristen kvinne, et bønnemenneske. Hun var gift med en ikke-troende mann. Mannen var kjent for sin heftighet og hardhet. Likevel var hjemmet preget av fredsommelighet. Andre kvinner i Monicas bekjentskapkrets, som også fikk lide mye av sine menn, var forundret. En gang spurte de hvordan hun kunne leve et så fredelig liv sammen med sin bråsinte mann. De visste at hennes mann var verre enn mange andre menn. Monica svarte: "Forskjellen ligger i de skarpe tungene deres. Har dere først lært å holde deres tunge i tømme, så skal det gå bedre. Jeg har gjort meg til regel å aldri trette med min ektemann. Må Gud gi at jeg kan fortsette med det." Monicas hellige og fredsommelige liv gjorde inntrykk på hennes hedenske mann, som senere ble en kristen. La oss igjen lese Peters ord i 1 Pet 3,1: "Likeså skal dere hustruer underordne dere under deres egne menn, for at også de som er vantro mot Ordet, kan bli vunnet uten ord ved hustruenes livsførsel". Monica er et eksempel på en kristen hustru som fikk se at hennes mann ble vunnet for Herren. Hennes innstilling, påvirkning og forbønn ble til evig velsignelse for mannen.
Påvirkningens makt på godt og ondt kan være stor også innenfor et ekteskap der begge fra begynnelsen av er bekjennende kristne. Det viktigste er jo hvordan den åndelige innflytelsen blir i et ekteskap. Selv om begge er bekjennende kristne, er det ikke alltid sikkert at begge er åndelig våkne og gjenfødte. Den som er åndelig våken, kan bety mye for den andres åndelige liv. Og motsatt, i fall den ene mangler noe i åndelig klarsyn, ja, kanskje mangler Åndens øyesalve (jf. Åpenb 3,18), da kan denne påvirke sin ektefelle på feil måte.
I et eldre tysk vielsesrituale står det en bønn: "Herre, la disse ektemaker være klar over hvordan den ene skal bringe den andre med seg til himmelen." Ja, dette er av stor betydning i et kristent ekteskap – å hjelpe hverandre, støtte hverandre og be for hverandre, slik at livsreisen går i rett retning, mot det himmelske hjem. I 1 Pet 3,7 tales det om "medarvinger til livets nåde".
Det kan oppstå prøvelser i et ekteskapet. Kjærligheten kan bli satt på prøve. En viktig regel for at kjærligheten skal bli bevart mellom mennesker, og spesielt mellom ektefeller, er villighet til å tilgi hverandre. De små ordene "tilgi meg" betyr så mye. I Kol 3,13 skriver Paulus: "Likesom Kristus har tilgitt dere, skal også dere tilgi hverandre". En årsak til at det låser seg i ekteskapet er at man ikke taler ut med hverandre, og at man ikke først tar oppgjør med sine egne feil. Derfor er det svært betydningsfullt med gjensidig åpenhet, gjensidig respekt, gjensidig fordragelighet og gjensidig tilgivelse for å bevare kjærligheten. I særlig alvorlig tilfelle bør en ikke unndra seg for å søke hjelp utenfra og snakke med noen en har tillit til.
Tanker om skilsmisse kommer ikke fra Gud, men fra djevelen. Skilsmisse er et brudd på Guds sjette bud. Når det gjelder dette, nevner Bibelen bare to unntak. Det ene er utroskap hos ektefellen. Jesus sier i Matt 19,9: "Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han driver hor". Det andre unntaket er når den ektefellen som ikke er en kristen, forlanger skilsmisse. Paulus skriver i 1 Kor 7,15: "Men dersom den vantro skiller seg, så la ham gjøre det. En kristen bror eller søster er ikke trellbundet i slike ting, for Gud kalte oss til fred". Vi har nevnt to unntak hvor skilsmisse kan godtaes, men skilsmisse er uansett den siste utveien. Ifølge Guds ord kan den som er skilt, ikke gifte seg på nytt så lenge den andre ektemaken lever. I Kor 7,10-11 heter det: "En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. Men er hun skilt fra ham, skal hun enten fortsette å leve ugift eller forlike seg med mannen". Se også Rom 7,2-3.
Ekteskapet er ifølge Guds ord en pakt som varer livet ut. Martin Luthers vielsesring ble tatt vare på, og på yttersiden av den står bibelordet: "Det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille" (Matt 19,6).
Først og sist trenger hvert kristent ekteskap et fordypende forhold til ordet og bønnen, troens og kjærlighetens skjulte liv med Kristus. Det er Herrens forlatelse og kjærlighet som må røre ved det kalde hjertet. På den måten kan Herren i menneskehjertet skape og nære et tilgivende og tålmodig sinn, til glede for ekteskapet og familien.
(Overs.: G.R.)