Biskop Erik Pontoppidan Del 5 av 5

Av Kjell Dahlene

Universitetsleder

Erik Pontoppidan forlot Bergen nokså nedtrykt og uviss på framtiden. Men i København lot de ikke kapasitet av Pontoppidans format gå uvirksom.

Universitetsleder i København

J .L. Holstein var universitets beskytter, og han synes at universitetet manglet livskraft. Framdriften i den vitenskapelige forskningen var for liten. For få av de ansatte ved universitet fullførte sine doktorarbeider. Holstein så i Pontoppidan en mann som kunne gjenreise universitetets anseelse. Han ba Pontoppidan utarbeide sitt syn på en universitetsleders (prokanslers) oppgave. Pontoppidan løste denne oppgaven til Holsteins store tilfredshet.

Den 2. mai l755 ble Erik Pontoppidan utnevnt til stillingen og ﬁkk rang og anseelse som etatsråd og rektors rang etter konferrensråder.

Pontoppidan tok straks fatt på arbeidet med entusiasme og iver. Nå gjaldt det å stimulere virketrangen til professorene. Han ville ha ﬂere offentlige forelesninger. Eksamener måtte ikke holdes på forelesningsdager slik at disse ble avlyst. Det manglet ikke på initiativ fra Pontoppidans side, men folkene som han skulle bearbeide, viste seg å være vanskelig å omforme. Professorene var fasttømret i sitt eget mønster. For å få fart på doktordisputasene innførte han et system med bøter dersom disputasen ikke var holdt innen den fastsatte tid. Men med sin strenge disiplin maktet han ikke annet enn å isolere seg i forhold til professorkollegiet ved Universitetet.

Pontoppidan fikk langt bedre innpass blant studentene. De opplevde at han brydde seg om dem. Men noen videre fornyelse av universitetet, maktet ikke Pontoppidan å bringe. Ikke fordi han ikke hadde initiativ og ønsket fomyelse, men tradisjonens makt hadde for godt feste.

Latinskolen

Pontoppidan ble også tatt med i arbeidet for å fomye latinskolen. Han fulgte med i tidens pedagogiske tanker. Den mekaniske utenatlæring hadde han ikke syn for. Den hemmet den personlige utviklingen til de unge.

Elevene i Latinskolen skulle avlegge prøver som kunne vise deres dyktighet. På den tiden var det nærmest etablert en akademisk grunn som levde på statens bekostning uten at det ble satt særlige krav til dem. Dette ville Pontoppidan sette en stopper for. Også lærevillige unge utenfor de privilegerte kretser skulle konkurrere med dem på lik fot Pontoppidan skrev en bok som kom ut i to bind, hvor han går inn i dets spenningsområdet. Den her «Fomøyelige Aftentimer«, og kom ut i 1757. Den er lagt opp som et samtale mellom de tre vennene Philemon, Cato og Evander. De drøfter de aktuelle spørsmålene i skolen.

Teologene

Han ivret for at de teologiske kandidatene skulle ha best mulig allmennkunnskap. De skulle ikke tilbake verken i fysikk, matematikk eller naturkunnskap. Slike kunnskaper var viktige i apologetisk sammenheng. Ved å kjenne disse områdene kunne de stoppe munnen på de vantro.

Forskning og forfatterskap

Tiden ved Universitetet nyttet Pontoppidan godt. Også som universitetsleder var Pontoppidan engasjert i å drive forskning på ﬂere felt. Hans store interessefelt kommer ikke minst fram i bøkene hans, som spenner over store områder. I 1756 gir han ut boken «Uforgripelige betenkninger». Det er det store jordskjelvet i Lisboa i l755 som har rystet Europa. Omkring 30 000 mennesker omkom under denne katastrofen. I likhet med mange var Pontoppidan opptatt av å sette den inn i en historisk og religiøs sammenheng. Han peker på de naturlige årsaker og imøtegår Voltairs spott og Goethes skepsis. Bak slike hendelser ligger Guds tukt. Han peker på de underlige tegnene som viser seg i tiden. Både Østersjøen og Vesthavet hadde en unaturlig stor stigning og fall i vannstanden. «Av intet kommer intet. Den allmektige skaper og rettferdige dommer beveger alt dette og andre ris, når han vil bruke dem