Artikkel nr 08 fra blad nr 6-1999
Emne: Kristenlivet
Mennesker imellom - foreldrenes forhold til barna
Av E. M. Broen.

I forrige artikkel tok vi opp ektefellers forhold til hverandre ut fra Bibelen. Vi vil nå fortsette med foreldrenes forhold til barna. Jeg kjenner meg virkelig liten overfor dette emnet, barneoppdragelse, men det er et viktig emne. Barnas betydning Martin Luther sier: "Det er noe som alle foreldre skal vite, at de ikke kan gjøre Gud, kristenheten, hele verden, seg selv og sine barn en større tjeneste enn å oppdra sine barn vel." Med all rett bruker Luther store ord om det å fostre barn, ja, han mener til og med at kristne foreldre ikke kan gjøre noen større tjeneste for Gud her i verden enn å ta vare på og oppdra sine barn. Barna er dyrebare i Guds øyne. I Matt 18,10 sier Jesus: "Se til at dere ikke forakter en av disse små! For jeg sier dere at deres engler i himmelen ser alltid min himmelske Fars ansikt." Og i Matt 18,5 sier Jesus til og med: "Den som tar imot ett slikt lite barn for mitt navns skyld, tar imot meg." Her taler Jesus om alle som gjennom troen er Guds barn, altså også de små barna. Å ta imot det lille barnet er å ta imot Jesus. I Starckes bibelverk står det: "For barnas skyld har foreldrene ikke bare Guds engler, men også Kristus selv hos seg som medlemmer av husstanden, og det koster ingenting, men fører med seg beskyttelse og vern og all velsignelse." Ja, Gud kommer med sitt vern og sin velsignelse for barnas skyld. Denne nåde og velsignelse har ikke sin grunn i at barna er uskyldige eller syndfrie. Nei, synden finnes på alle måter også i de små barna, men grunnen til denne englebeskyttelse og Guds velsignelse ligger i Jesu forsoning. Barn er en Guds gave Hvert barn som blir født til verden, er en Guds gave, som vi leser i Salm 127,3: "Se, barn er en gave fra Herren." Det er Herren som gir liv. Det er Herren som har hele skapelsen og alt det skapte i sin hånd. Derfor skal vi ikke hindre Gud i hans skapelse. I skriftet "Vielse eller fritt samboerskap" ("Vigsel eller fri samlevnad") av Olof Djurfeldt står det: "I vår tid kan man unngå barn ved preventivmidler og rydde dem av veien gjennom aborter. Men man får ikke fred med sin samvittighet på den måten, men bare gjennom å søke Guds tilgivelse og gjenopprettelse og ved i fellesskap å ta ansvaret for framtiden." Her nevnes også preventive midler. Å bruke det vil si at man selv griper inn i Guds skaperverk, og det har ingen velsignelse med seg. I 1 Mos 48,8-9 leser vi Josef svar på spørsmålet "Hvem er det?": "Det er mine sønner, som Gud har gitt meg her." I Ruts bok 4:13 står det om Rut: "Herren gav henne en livsfrukt og hun fødte en sønn" (svensk overs.). Ja, det er Gud som gir livsfrukt, som skaper liv. Det ligger derfor ikke i vår makt å skape liv, og det er ikke vår rett å slukke liv eller forhindre liv. Fjellstedt skriver: "Siden Herren selv gir foreldrene barna, vil han også forsørge dem. Nest etter nådens gaver til salighet er barna den største velsignelsen Herren kan gi, og et pant på at han også vil gi den legemlige velsignelsen." Ja, det er altså Herren som gir barna til foreldrene. Han gir også forsørgelsen og velsignelsen. Formålet med barneoppdragelsen Hva er det viktigste målet med barneoppdragelsen? Å oppdra barna for himlen. Det viktigste i all barneoppdragelse er derfor bønnen. Guds hånd hviler på en særlig måte over alle bønnebarn, selv om de går bort fra Gud, til foreldrenes store sorg. F. J. Spener, død 1705, hadde en sønn som forlot Gud og gikk seg vill i verdens syndeliv. Sønnen ble svært syk, og fra sykesengen sa han høyt: "Min fars bønner omringer meg som fjell." Han ble frisk igjen og kom til troen. Luther sier: "Å lykkes vel i barneoppdragelsen står ikke i vår, men i Guds makt." Derfor er det kristne foreldres oppgave og privilegium å daglig få be til Gud om at barna må bli frelst, og videre om annen hjelp i deres liv. Å be om at barna må bli frelst og innfor Gud påberope seg Jesu navn og blod, er det viktigste i all kristen barneoppdragelse. Denne bønnetjenesten varer hele livet. Det beste som man som foreldre kan gjøre for sine barn ved siden av bønnen, er at man også gir dem Guds ord, kristen undervisning, andakt og forkynnelse. Man bør begynne tidlig med felles husandakt, som er et velsignet gode i en kristen heim. Barna trenger senere å bli oppmuntret til også selv å lese Guds ord og be. Bibelen nevner også samtale. I 5 Mos 6,7 sier Herren om sine bud og sin vilje til alle foreldre: "Du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på veien, når du legger deg, og når du står opp." Farer for barna Det er så mye som vil forårsake at barnas åndelige liv dør. Barnehjertet er mottagelig som en svamp, ikke minst når det gjelder synden. Synden har mange kanaler som går direkte inn i barnehjertet. Det som barnet leser (blad og bøker), ser på (TV og datamaskiner) og lytter til (musikk) er slett ikke uviktig. Det samme gjelder foreldrenes synder og det eksempel som barna får inntrykk av. Utenfor heimen flommer synden over alle bredder. Fra alle kanter, også i skolen, utsettes barnet for påvirkning. Ingen barn går fri. Også innenfor den kristne heimen finnes det mye synd. Men som kristne foreldre får vi be Herren om åpne øyne og et våkent blikk så vi ikke aksepterer synden. Mange kristne foreldre opplever – når barna vokser opp – at de føler seg stadig mer maktesløse, men bønneadgangen er alltid åpen. Barneoppdragelse i praksis Å oppdra barn er ingen lett kunst. Det trenges bønn om visdom til å gå fram på rett måte. Apostelen Paulus har et ord til alle foreldre i Efes 6,4: "Dere fedre! Vekk ikke sinne hos barna deres, men oppdra dem med Herrens tukt og formaning." Å stadig komme med kritiske bemerkninger i rene småsaker, å være aggressiv og kjærlighetsløs, å være myk og vennlig når andre mennesker hører på, men en tyrann bak heimens stengte dører – dette vekker sinne eller mismot hos barnet. På den andre siden er det nødvendig å tidlig ha en fast hand. Tillat meg i all ydmykhet og med selvransakelse å minne om et råd, nemlig å lære barnet tidlig at dets vilje må bøyes, å ikke gi etter for barnets egenrådige vilje. Ellers får man det dobbelt igjen siden. Ettergivenhet i denne sak i løpet av de 3-4 første årene fører til at barnets egenrådige vilje vokser raskt, og det kan siden bli vanskelig å reparere. Et annet bibelord vi også trenger å framheve, er et ord som gjelder de troendes åndelige oppfostring, og som også kan anvendes på barnas oppdragelse, Tit 2,11-12: "Guds nåde … opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig og rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er." Det er altså Guds ufortjente nåde, tilgivelse og kjærlighet som oppdrar den kristne på lydighetens vei. Det er ikke loven, men nåden som tenner kjærlighet i våre hjerter og gjør oss villige til å følge Herren. Dette kan vi også anvende på oppdragelsen av barna. Loven trenges, ja, den er nødvendig. Men nåden, tilgivelsen, tålmodigheten, kjærligheten, ømheten – dette må til for at barna skal få kjærlighet til foreldrene. At barnet opplever kjærlighet og fortrolighet fra sine foreldre, gjør det mer villig til å lytte til sine foreldre og rette seg etter dem. Det skjer ikke alt på en gang, men på sikt. Hvert barn er en synder, og det trenges derfor mye bestemthet, mye tålmodighet, mye kjærlighet og mye bønn. Tenk hvilken tålmodighet Herren har med oss voksne syndere! Som foreldre skal man aldri unndra seg for å be sine barn om tilgivelse dersom man har handlet feil. Man taper ingenting på det. For mange år siden leste jeg en leseverdig bok med tittelen "Ditt barn behøver deg" av Ross Campbell. Det som framfor alt har festet seg i mitt minne, er hvordan forfatteren betonte hvor viktig det er å fylle barnets "følelsestank", altså å gi barnet personlig oppmerksomhet, klappe det, gi det en klem, til og med øyekontakten er viktig, at barnet får kjenne at det er elsket. Dette er viktig for barnets harmoni og velvære. Og motsatt, blir barnets følelsestank tom, da blir barnet fortere urolig og rastløst. En vanskelig tid I dag lever vi i en vanskelig tid på alle måter. Vi lever i den siste tid, og om denne skriver apostelen Paulus i 2 Tim 3,1-2: "Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige, … ulydige mot foreldre …" Vår tid er preget ikke bare av åndelig forfall, men også av en økende respektløshet for foreldre og overordnede. At Guds velsignelse hviler over en heim, over en familie, betyr ikke en syndfri tilværelse uten bekymringer. Nei, store prøvelser kan komme, også når det gjelder barneoppdragelsen. Det er viktig at man som foreldre ikke kommer med bortforklaringer, men at man først innfor Gud erkjenner og bekjenner sine egne foreldresynder, og at man har Lammets blod strøket på dørstolpene, det vil si troen på syndenes forlatelse for Jesu Kristi skyld. I en slik heim bor Herren, og han hører foreldrenes bønner, også bønnene for barna, selv om det i lang tid kan virke som om de er forgjeves. L. M. Engström skriver at "bønnen er det mest nødvendige og mest virkningsfulle av alle oppdragelsesmetoder. Det som skal oppdra, tukte og omskape barnet, må komme fra Gud." For min egen del kjenner jeg meg helt uverdig til å skrive om dette emnet. Det gråter i mitt hjerte. Selv om vi fedre ofte har mange oppgaver, kontakter, forberedelser og tjenester av ulike slag å ta oss av, må vi ikke forsømme familien. Vi må tenke mer på barna og kona som vi har kjær. I familien må ofte moren bære en altfor stor byrde. Kona trenger støtte, oppmuntring og hjelp. Hun trenger avlastning, slik at hun for eksempel selv får tid til å være stille for Jesu føtter, til å lese Guds ord for sin egen del og til å be. Det evige mål Hele tiden må vi ha den himmelske heim i sikte. Tiden nærmer seg. Jesus står ved døren. Måtte vi foreldre også tenke på vår egen åndelige oppdragelse, så vi ikke mister den første kjærligheten, vår første tillit til Jesus, vår korsfestede Frelser, som renser oss fra all synd med sitt blod. Det er livsviktig for å overleve åndelig at begge foreldrene dag for dag får tid også til sin egen stillhet sammen med Frelseren. Det blir til velsignelse for familielivet. (Overs.: G.R.)