Av Kjell Dahlene 

Universitetsleder

Erik Pontoppidan forlot Ber- gen nokså nedtrykt og uviss på framtiden. Men i København lot de ikke en kapasitet av Pontoppi- dans format gå uvirksom.

Universitetsleder i København J.L. Holstein var universitets beskytter, og han synes at univer- sitetet manglet livskraft. Framdrif- ten i den vitenskapelige forsknin- gen var for liten. For få av de an- satte ved universitet fullførte sine doktorarbeider. Holstein så i Pontoppidan en mann som kunne gjenreise universitetets anseelse. Han ba Pontoppidan utarbeide sitt syn på en universitetsleders (prokanslers) oppgave.

Pontoppidan løste denne opp- gaven til Holsteins store tilfreds- het. 24

Den 2. mai 1755 ble Erik Pontoppidan utnevnt til stillingen og fikk rang og anseelse som etats- råd og rektors rang etter konferrensråder.

Pontoppidan tok straks fatt på arbeidet med entusiasme og iver. Nå gjaldt det å stimulere virke- trangen til professorene. Han ville ha flere offentlige forelesninger. Eksamener måtte ikke holdes på forelesningsdager slik at disse ble avlyst. Det manglet ikke på initia- tiv fra Pontoppidans side, men fol- kene som han skulle bearbeide, viste seg å være vanskelig å om- forme. Professorene var fasttømret i sitt eget mønster. For å få fart på doktordisputasene innførte han et system med bøter dersom disputa- sen ikke var holdt innen den fast- satte tid. Men med sin strenge disi- plin maktet han ikke annet erm å isolere seg i forhold til professor- kollegiet ved Universitetet.

Pontoppidan fikk langt bedre innpass blant studentene. De opp- levde at han brydde seg om dem. Men noen videre fomyelse av uni- versitetet, maktet ikke Pontoppidan å bringe. Ikke fordi han ikke hadde initiativ og ønsket fomyelse, men tradisjonens makt hadde for godt feste.

Latinskolen Pontoppidan ble også tatt med i arbeidet for å fomye latinskolen. Han fulgte med i tidens pedago- giske tanker. Den mekaniske utenatlæring hadde han ikke syn for. Den hemmet den personlige ut- viklingen til de unge.

Elevene i Latinskolen skulle avlegge prøver som kunne vise de- res dyktighet. På den tiden-var det nærmest etablert en akademisk grunn som levde på statens bekost- ning uten at det ble satt særlige krav til dem. Dette ville Pontoppidan sette en stopper for. Også lære- zu-Witro villige unge utenfor de privilegerte kretser skulle konkurrere med dem på lik fot. Pontoppidan skrev en bok som kom ut i to bind, hvor han går inn i dette spenningsornrâdet. Den het: «Fornøyelige Aften- timer>>, og kom ut i 1757. Den er lagt opp som en samtale mellom de tre vennene Philemon, Cato og Evander. De drøfter de aktuelle spørsmålene i skolen.

Teologene Han ivret for at de teologiske kandidatene skulle ha best mulig allmennkunnskap. De skulle ikke stå tilbake verken i fysikk, mate- matikk eller naturkunnskap. Slike kunnskaper var viktige i apologe- tisk sammenheng. Ved å kjenne disse områdene kunne de stoppe munnen på de vantro.

Forskning og forfatterskap Tiden ved Universitetet nyttet Pontoppidan godt. Også som universitetsleder var Pontoppidan engasjert i å drive forskning på flere felt. Hans store interessefelt komrner ikke minst fram i bøkene hans, som spenner over store om- råder. I 1756 gir han ut boken «Uforgripelige betenkninger». Det er det store jordskjelvet i Lisboa i 1755 som har rystet Europa. Om- kring 30 000 mermesker omkom under denne katastrofen. l likhet med mange var Pontoppidan opp- tatt av å sette den inni en historisk og religiøs samrnenheng. Han pe- ker på de naturlige årsaker og imø- tegår Voltairs spott og Goethes skepsis. Bak slike hendelser ligger Guds tukt. Han peker på de under- lige tegnene som viser seg i tiden. Både Østersjøen og Vesthavet hadde en unaturlig stor stigning og fall i vannstanden. <

Samme år gir han ut «Afhandling om verdens nyhet». Her tar han oppgjør med tanken om at jorden er fra evighet av, en ver- den uten begynnelse. I første del av boken begrunner han det ut fra naturens orden, mens han i den an- dre del peker på de historiske be- vis. Han setter verdens alder til knapt 6000 år.

Topografl Pontoppidan hadde tidligere gitt ut to topografiske skrifter. Og i 1760 la han på nytt fram et stort verk: Origines Hafnienses». Det er en beskrivelse av Københavns his- torie. Han har lært av den kritik- ken som noen av hans tidligere bøker om slike emner har fått. Ver- ket er langt mer nøyaktig i sine kildehenvisninger. Det er et impo- nerende forskningsarbeid som vek- ker den største beundring den dag i dag. Det er skapt ut av en fremra- gende flid og dyp kjærlighet til em- net. Han makter å gjøre fortiden le- vende. En ser for seg menneskene i tidligere tider som vandret på de samme gater og broer som han. Pontoppidans bok er et monument i den topografiske historie- skrivning.

Mens han arbeidet med Kø- benhavns historie, kom ideen om «Den danske Atlas». Bokverket kom med sitt første bind i 1763. Nå tar han for seg landets historie, beskriver landskap, minnesmerker, fauna og flora. Pontoppidan mak- tet å gi ut to bind. Men under ar- beidet med verket, forstod han at hans tid snart var ute. Etter Pontoppidans død i 1764 ble ver- ket fullført av andre. Det kom ut i sju bind i alt.

Økonomisk vitenskap Pontoppidan interesserte seg også for økonomiske spørsmål. Han blir regnet som en av grunn- leggeme til den økonomiske viten- skap i Danmark. Regjeringen til- skyndet til et økonomisk tidsskrift, og det skjedde antagelig etter råd fra Pontoppidan. Dette tidsskriftet så dagens lys i 1757 med Erik Pontoppidan som redaktør. Han gjorde seg også gjeldende i tids- skriftet med pseudonyme innlegg.

Kongens støttespiller I 1760 gir han også ut et lite skrift «Patriotiske betraktninger» som er et forsvar for det arvelige eneveldet. Det er den styringsform som gir den største borgerlige fri- het. Så gode kår som vi har, har intet annet folk i Europa. Det gir trygghet for ære, liv og gods.

To år senere fortsetter han med skriftet: «En patriots tilfaeldige tan- ker». Her prøver han å se himme- lens omsorg for Danmarki de dra- matiske tidene som landet gjen- nomlevde. Også i denne boken nyt- tet Pontoppidan dialogfonnen.

Han gir også ut en liten dikt- samling som er en aktualisering av Salme 2 ut fra de urolige forhol- dene de opplevde i Europa på denne tiden.

Oppbyggelige skrifter Det viktigste for Pontoppidan var hans oppbyggelige skrifter. I 1755 kommer «Ældgamle og enfoldige kristendom». Her vil ha få fram kjernen i den kristne tro. Skriften alene skal tale, og den skal forsvare seg selv. Intet armet enn Guds eget ord er grunnen for vår tro. Han advarer mot strid og partisinn blant de kristne. Det vil styrke vantroen. All sann tro må føre til et nytt liv.

Tre år senere gav han ut «Sann- hets kraft». Dette er et apologetisk skrift. Han forsvarer troen og an- griper vantroen og fomektelsen av evangeliets sannheter. Han viser både fra historien og samtiden hvil- ken ulykke vantroen bringer.

I 1762 gir han ut <

Pontoppidans hovedverk er <

Døden kom til Erik Pontoppidan midt i hans arbeid. Han døde bokstavlig talt med pen- nen i hånden. Han kalte til seg hus- truen sin og sa: Hils mine venner og si at jeg dør i troen på Guds Sønn». Det var den 20 desember 1764.

En ruvende skikkelse i dansk og norsk kristenliv hadde lagt ned vandringsstaven.