«Og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, fordi det var ikke rom for dem i herberget.» Luk 2,7 

Julaften er for mange den deiligste av alle dager – dagen vi har gledet oss til så lenge. 

På julekvelden haster alle for å komme hjem. Tog, busser, skip og fly er stappfulle av rastløse mennesker. Hjem til jul – det er alles drøm. Nettopp på denne kvelden vil vi så gjerne være hos våre kjære, og kjenne varmen og godheten fra dem som elsker oss mest. 

Men har du tenkt på at det var på denne kvelden Jesus reiste «hjemmefra»? 

Han forlot de evige boliger og dro ut på den lange reisen – og kom ensom til en jord som ikke hadde annet å by ham enn en krybbe og et kors. 

Han gav avkall på himlens herlighet og «tok en tjeners skikkelse på seg», skriver Paulus i Fil 2,7. 

Kan ikke det stå som overskrift over hele Jesu liv? Han ble fattig for vår skyld, for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike (2 Kor 8,9) 

Han reiste fra sitt hjem for å ta bolig hos oss. – Er ikke det en ufattelig tanke? 

Men julekvelden er ikke bare hjemmenes kveld, den er også gavenes. Vi sitter alle med hver vår pakkehaug i fanget og koser oss med tanken: Du verden, så mange det er som tenker på meg. 

Ja, vi får – men Jesus gav. 

Han gav til det siste, ja, han gav alt. Ingenting ville han beholde for seg selv. Han måtte dele det med oss: Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som et røvet bytte å være Gud lik. Nei, selv gav han avkall på det, tok tjenerens kår og ble menneske som vi (Fil 2,6-8). 

Dette er tidenes største julegave, julens store under, inkarnasjonens ufattelige gåte. Alt dette gav Jesus til oss. – Hva har vi gitt ham tilbake? 

For en tid tilbake hørte jeg fortalt om en liten pike som hadde måttet gjennomgå en stor hjerteoperasjon på Rikshospitalet. Hun hadde en medfødt feil ved hjerteklaffen, som fagspesialistene hadde forsøkt å rette på. Da hun våknet etter narkosen og kom til seg selv igjen, så hun en høy mann som stod ved fotenden av senga. Hun skjønte at det var overlegen og spurte litt forsiktig: «Var det du som opererte meg?» Han så vennlig på henne og svarte: Ja. Nå skulle vi vente at pikens neste spørsmål hadde dreidd seg om operasjonen, om spesialisten hadde fått rettet det som var galt eller noe lignende. Men hennes spørsmål ble av en helt annen art. I stedet så hun legen inn i øynene og spurte ham direkte: «Så du Jesus der inne?» – Legen var ingen troende mann og svarte derfor: «Jo, Jesus var der inne.» – Da smilte piken så trygt og la seg rolig til å sove. 

Man må gjerne dra på smilet av denne lille beretningen, men den avslører temmelig snart at man intet har skjønt av det viktigste i livet. For det viktigste av alt er å eie Himmelkongen i sitt hjerte. 

Bor Jesus i hjertet ditt, da bor også hans Ånd der. Da er du et Guds barn. Da er du en personlig kristen. 

Bor han ikke i hjertet ditt, da kjenner du ham ikke, om du er aldri så mye døpt og konfirmert. Denne julen har himmelkongen meldt sin ankomst hos deg. Han kommer ikke med storslått festivitas som en jordisk konge, men han banker på din hjertedør for å gi deg den største av alle julegaver – seg selv som ditt livs Frelser. Hvorfor ikke slippe ham inn, når han kommer og banker på? 

Rom for Jesus, ærens konge, 
Å, lukk opp og slipp ham inn. 
Salighet han med seg bringer, 
All hans herlighet blir din.