Til 1. del av denne artikkelen

Del 2: Virkningen av Hallesbys radiopreken

Å gi en omfattende, fyldestgjørende karakteristikk av Hallesbys radiopreken slik den ble mottatt i de ulike landsdeler, skal jeg avholde meg i fra. Jeg vil nøye meg med i tre punkter å peke på noen av dens virkninger i mitt hjemfylke (Hedmark/Hamar bispedømme), slik jeg best erindrer kirkestriden fra min egen ungdomstid.

1) For det første ville jeg ikke tale sant om jeg benektet at Hallesbys radiopreken vakte forargelse, for det gjorde den i rikelig monn.

For hardbarkede hedmarkinger rimte ikke den slags forkynnelse med deres allmennreligiøse kristendomsforståelse. Derimot korresponderte Kristian Schjelderups menneskesyn og kjærlighetslære aldeles utmerket, ja, som hånd i hanske med deres oppfatninger av religiøse spørsmål.

2) Men når dette er sagt, skal det heller ikke underslås at for mange i mitt hjem–fylke lød Hallesbys radiopreken som en vekkerklokke. Klangen fikk åndelig sovende mennesker til å våkne opp til alvorlig besinnelse og ettertanke.

3) Endelig bidro Hallesbys radiopreken til at mangt et menneske traff en avgjørelse og tok et avgjort standpunkt når det gjaldt dets personlige frelse for tid og evighet.

Samtidig må jeg få tilføye i full åpenhet at i de år som fulgte, var det ikke enkelt for en kristen ungdom i min hjemby (Hamar) å stå fast på en sann kristen tro. Bare 19 år gammel hadde jeg to tillitsverv å skjøtte, først som formann i byens kristelige student- og gymnasiastlag, og dernest som leder av Domkirkens ungdomsråd. Kirkestriden medførte at jeg måtte frasi meg begge verv midt i funksjonstiden på grunn av de uholdbare tilstander som rådde innen Hamar menighet.

I 1956 hadde jeg på eget initiativ et personlig møte med biskopen i Hamar, Kristian Schjelderup, og jeg sa da rett ut til ham at hans klare avvik fra bibelsk lære og hans utspill mot Hallesby hadde bidratt til at jeg måtte nedlegge mine verv som studentleder og som formann i Domkirkens ungdomsråd. Han mottok meg med vennlighet og vi skiltes som venner, til tross for at jeg klart hadde talt biskopen midt i mot.

At jeg som 19-åring virkelig hadde våget dette, begriper jeg ikke selv i ettertid, men jeg fikk en uforklarlig kraft fra himmelens Gud til å oppsøke biskopen alene.

På spørsmål fra Hallesby om ikke den daværende indremisjonsformannen i byen kunne ha tenkt seg å slå følge til biskopen, måtte jeg svare benektende. Det kom aldri på tale. Dertil var det alt for mange lekfolk i bispedømmet som la seg på teologen Thorleif Bomans linje: "La oss holde fred i kirken, la oss ikke opptre som krigshissere, selv om det går på sannheten løs!"

Dette syn vant fram, ikke bare i presteskapet, men dessverre langt inn i organisasjonenes rekker. Ja, det viste seg med all tydelighet at å spille nøytral og tolerant var langt enklere enn å kjempe for Guds Ords fulle sannhet.

Et par eksempler viste dette klart:

1) Da Kristian Schjelderup holdt sine høytidsgudstjenester i Hamar domkirke (jul, påske og pinse), var folk fra byens Indremisjon på plass, mens vi som var unge i 50-årene gikk til gudstjeneste i Den Lutherske Frikirke. Det var det eneste sted vi kunne gå for å få høre klar forkynnelse.

2) Da en bauta av Kristian Schjelderup ble reist utenfor Hamar domkirke, sang Hamar Indremisjons Sangkor under avdukingen. For fredens skyld sang man for en vranglærer. Ufattelig, men dog sant!

Men tross all vingling og uklarhet, balansegang og bekjennelsesløshet, fantes det noen, om ikke mange, som virkelig våget å profilere seg med klar front mot vranglæren og vranglærerne. En av disse var Solørmannen, brukseier Otto Langmoen, som i følge Hallesby er den eneste indremisjonshøvding Hedmark har fostret. Så lenge han satt ved roret som kretsformann, hadde han ikke minst ungdommens og emissærenes fulle tillit. Men da hans formannstid tok slutt og en annen overtok, ble Indremisjonens status i kirkestriden betydelig redusert.

Dessverre viste det seg at dette formannsskiftet ble langt mer skjebnesvangert for indremisjonskretsen i bispedømmet enn noen hadde drømt om på forhånd. Blant annet tok emissærenes tid på Hedmark slutt, og med det nådde kretsøkonomien et bunn-nivå som den aldri siden har greidd å komme ut av. Når troen ikke lenger "kommer av forkynnelsen", går det gjerne slik.

Mange har også etterpå spurt meg om det var noe forhold i det hele tatt mellom prest og lekmann, kirke og bedehus i den tid kirkestriden raste som verst i Hamar bispedømme, eller om alle veier var stengt. Til det kan jeg svare at om de ikke var mange i antall, hadde vi en liten kjerne av bibeltro prester som nok hadde fortjent en annen behandling fra Indremisjonen og organisasjonenes side enn det som var tilfelle. Jeg tenker her på Olav Nome (hjelpeprest i Vang), Peter Vingerhagen (kapellan i Eidskog) Erling Sæther (res.kap. i Sør-Odal), Olav Skarpaas (sokneprest i Romedal), Trygve Aandstad (sokneprest i Rendal), Vermund Hollekim (sokneprest i Veldre), Gunnar Norderhaug (res. kap. i Hamar domkirke) og Kristian Syvertsen (res.kap. i Ringsaker).

Ikke minst Olav Nome og Kristian Syvertsen fikk smertelig erfare kirkestridens ringvirkninger. Særskilt res.kap. Syvertsen hadde det vondt. Ikke mindre enn tre ganger i 50-årene var han innstilt som nr. en til sogneprestembetet i Ringsaker, men hver gang la prost (domprost Hans Finstad i Hamar, senere prost Johannes Bye på Nes) og ikke minst biskop Schjelderup selv hindringer i veien. Ja, de sperret alle veier for ham. Det skyldtes at Kristian Syvertsen ved en visitas hadde anmodet Schjelderup om å ta avstand fra vranglæren. Dette ble ikke tålt. Først i en alder av 62 år ble Syvertsen utnevnt til sogneprest i Sande (Tunsberg bispedømme), men da var hans beste år oppbrukt.

Det jeg skriver her, har Kristian Syvertsen fortalt meg selv. Biskopens takling av Syvertsens sak bidro også sterkt til at hans kone i lange perioder var syk som følge av prøvelser og påkjenninger Så det var nok ikke alltid at Schjelderups kjærlighetslære ble praktisert i handling hverken fra ham selv eller hans liberale embetsbrødre.

I stedet for at organisasjonene, og da i særdeleshet Indremisjonen, av en eller annen besynderlig grunn holdt seg på behørlig avstand fra disse prestene, burde disse vært omsluttet så vel av kretsledelse som av venneflokkene med spesiell omsorg og forbønn. Det ser man tydeligst i ettertid.

Så er det gått 50 år siden Hallesby holdt sin berømte tale, og snart 40 år siden Schjelderup fratrådte sin stilling som Hamarbisp, og man spør i dag i dypeste alvor om den åndelige situasjon i mitt barndomsfylke er blitt endret, forbedret eller forverret siden kirkestriden raste som verst. Til det må jeg med vemod vedgå det siste.

Siden 1993 har det sittet en kvinne på Hamar bispestol med samme slags teologi som Kristian Schjelderup. Med det syn hun har lagt for dagen både med godkjennelse og ordinasjon av homofile, har hun profilert en langt mer vidtfavnende liberalisme enn hva vi har kunnet finne hos hennes tidligere og mer berømte forgjenger. Fra vondt til verre er situasjonen kommet i Hamar bispedømme. Mens flokken av troende gråter, applauderer den ufrelste verden for hvert skritt frk. Køhn har beveget seg bort fra kirkens bekjennelse.

I dag fins det ingen kjerne av bibeltro prester i mitt kjære Hedmark. I stedet er det forsvarere og sympatisører av frk. Køhn som råder grunnen i presteskapet, og til denne tid er det få eller ingen som våger å tale henne i mot.

På et spørsmål i avisen Vårt Land for 25. januar 2003, gir to av frk. Køhns nære disipler disse svar på spørsmålet: "Hva skjer med et menneske som dør uten å tro på Jesus?"

1) Solveig Fiske (sogneprest i Løten, utdannet fra MF): Jeg som har erfart en nådig Gud gjennom Jesus, kan ikke se for meg pine eller straff. Kanskje en intethet. Jeg vet ikke. … Jeg er trygg på at Gud tar hånd om dette på en god måte. – En nådig, kjærlig, skapende Gud sørger for at det nye livet er slik at det ikke lenger er sorg, skrik, avsky, smerte. … Mitt kristne håp sier at Gud tar vare på det livet som har endt. Derfor avslutter jeg alltid sørgetalen med å si at vi overlater den døde i Guds varetekt: "Evig fred være med NN og fred være med dere!"

2) Ingrid Vad Nilsen (prost i Vinger og Odal, utdannet fra MF og leder i Mellomkirkelig Råd): "Vi har fått løfte på at den som tror på Jesus, har evig liv. Resten vet bare Gud, og vi får overlate dette til Guds nåde. Vi skal forkynne løftet med frimodighet og kjenne friheten som ligger i å overlate resten til Guds barmhjertighet." ( Jf. det nye gravferdsritualet.)

Legg merke til utenomsnakket fra disse to! Der Bibelen er krystallklar, vrir de seg unna og svarer på noe helt annet enn det de ble spurt om. Her er nok å vise til Mark 16,16: "Den som ikke tror, skal bli fordømt", eller til Rom 6,23: "Den lønn som synden gir er døden".

Tydeligere kan det ikke sies, om man vil bøye seg for Guds Ords sannhet om frelse eller fortapelse. Blir ikke dette klart forkynt fra kirkens prekestoler, hjelper det lite hva man preker for å høste ære av sitt publikum.

Personlig gjennomgikk jeg mange kriser og kamper i min ungdoms møte med den liberale teologi. Ja, jeg kjente mange ganger på at det gikk på troen løs. Derfor kan jeg aldri få takket nok for den hjelp Hallesby og Carl Fr. Wisløff gav meg i disse vanskelige ungdomsår. Hadde ikke disse trukket opp klare linjer i kampen mot den liberale teologi, vet jeg ikke hvordan det skulle gått med meg og de andre unge på Hamar i 50-årene.

Mange år er gått siden Hallesby gikk bort, Wisløff lever fremdeles i sitt 95. år, men jeg husker dem begge med takknemlighet og minnes ordene fra Heb 13,7: "Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds Ord til dere. Legg merke til den utgang deres livsferd fikk og følg etter dem i deres tro."

Vår tid er fattig på veiledere og enda fattigere på "vektere på muren." Derfor trenger vår tid en ny Ole Hallesby og en ny Carl Fr. Wisløff, som med klare vekkerrøster ikke sprer forvirring til det norske folk, men som koste hva det koste vil, vil stå for Guds Ords sannhet med en bibelsk forkynnelse.