Av Olav Nergård
Nyvasket
gikk han
gjennom søle og lort.
Han trasket
i vann,
og han frydet seg stort.
«Se, mamma! Se mamma på meg!
Slik plasker og vasker meg, jeg!»
Det sprutet
om ham,
og han jublet og lo.
Hun lutet
seg fram
og fikk tak og hun dro
ham inn og til badet og vasken på ny.
Hva skulle vel dette bety?
Han sitter
i gråt,
som «til tørk» på en stol,
så bitter
og våt,
som et sorgens symbol.
Å, han, som var virkelig dyktig og stor!
Hvem kan vel forstå seg på mor?
Det rare
er at
jeg kan ligne ham stort.
Jeg bare
tar fatt
for å få noe gjort,
- for Gud, men for saken så sørgelig blind.
Da henter Vårherre meg inn.
Jeg ønsker
for sant
just å hevde meg selv.
Og pønsker
iblant
på å gjøre det lell,
tross Ordet. Så må jeg jo bøyes i bot,
ved noe som går meg imot.
- Jeg sitter
så visst
med mitt selvstore Jeg,
så bitter
og trist.
For hvem akter på meg,
som nettopp skal være så stor og så svær?
Så ser jeg hvor stort jeg dog er.
Slik settes
jeg hen. -
Å, men hvorledes skal
opprettes
igjen
det jeg syndet i all
min storhet, i hovmod. Og nå blir jeg slått.
I meg bor for sant intet godt.
Det svære
må skje
så jeg vitterlig må
helt lære
å se
selv min synd og forstå
at jeg ikke selv kan få satt meg i stand,
men hele min redning er han.
Jeg snakker
konkret:
Herrens ord gir meg tukt.
Jeg takker.
Jeg vet
at den tukt han har brukt,
er nettopp hans kjærlighets store bevis.
Og så vil jeg synge hans pris.
