Opp
alle folk på denne jord
Guds kjærlighet å kjenne,
Som ropes ut ved livets ord
Til hele verdens ende,
At alle arme synd’re må
Nu komme hit og nåde få,
Ja, evig liv og glede.
Jeg
vet vel mangen suger gift
Av nåden som oss trøster,
Og har Guds ord og hellig skrift
Til skjul i sine lyster.
De sier det har ingen nød,
De håpe tør på Kristi død
Endog i sine synder.
Men
dessuaktet må vi ei
Den bange sjel forville,
Her bør å være åpen vei
Til Jesu nådes kilde.
Det søte surt ei gjøres må,
Men rent skal læres, rett skal stå,
Hvor høyt vår Gud oss ynder.
Ja,
det at Gud er mild og lot
Seg ved sin Sønn forsone,
Det ord om Jesu død og blod,
Det har så sterk en tone
At det oppvekker den igjen
Som døde før i synden hen,
Når han det til seg tager.
Det
skinner inn i hjertets natt
At det i sjelen dages,
Og Jesus som den skjulte skatt,
I troen favnetages.
Da bliver og vår vandring ny,
Da vil og kan man synden fly
Og følge Jesus etter.
Så la,
o hjertens kjære Gud,
Ditt ord i kraft forkynnes,
Og dette milde himmelbud
I hele verden yndes,
At folk må se hvor du er god,
Og have liv og overflod
I Jesu rike nåde!
H. A. Brorson, 1739