Hvordan skal vi forstå det som er sagt i Luk 22,36? Hva siktes det til med sverdet, og hvorfor skal endog kappen selges for å skaffe seg dette?
Vi bør først legge merke til sammenhengen som dette står i. Det er tale om noe Jesus sa til disiplene den siste kvelden før han gikk veien til Getsemane og Golgata. Det hendte mot slutten av den samlingen de hadde da de åt påskelammet sammen, og Jesus innstiftet nattverden. Like før hadde Jesus talt til Peter om at han ba for ham, og at Peter kom til å forråde ham (v 31-34). Så begynner han å tale om disiplenes framtidige virke (35-37). Dette kommer til å være annerledes enn det som de opplevde da Jesus sendte dem ut under sitt jordiske virke (Matt 10; Luk 10).
Den store forskjellen består i at hittil hadde de blitt sendt ut under beskyttede vilkår. De manglet ingenting, og alt synes å lykkes (jf. Luk 10,17). Men heretter skal de gå til en fiendtlig verden, og oppleve nød og kamp. Det store skillet kommer med Jesu død for syndens skyld (v 37). Visst hadde Jesus også tidligere talt til dem om kamp og motgang i deres tjeneste (10,3). Men heretter kommer det til å bli virkelighet på en helt annen måte.
Det er utrustningen for denne kampen og tjenesten som Jesus taler om i det nevnte verset. Men hvorfor taler han da spesielt om å skaffe seg et sverd?
I hovedsak kan dette forståes på to helt forskjellige måter. Den ene er at Jesus tenker bokstavelig på sverd og våpen. Men det er flere grunner som taler imot å oppfatte det slik. Ikke lenge etterpå ser vi jo at Jesus advarer disiplene mot fysisk å gripe til sverdet (v 49-51; jf. Matt 26,52). Guds rike skal ikke fremmes ved slike midler.
Derfor må vi i stedet oppfatte Jesu uttrykksmåte som at han taler billedlig. Slik er jo ordet "sverd" brukt flere steder i Det nye testamente. Se for eksempel Luk 2,35 og Matt 10,34. På det siste stedet taler Jesus om det åndelige fiendskap som skal bryte ut når mennesker forkaster Guds ord og den frelse Jesus kom for å gi oss. Videre er ordet "sverd" mange steder brukt som betegnelse på Guds ord (Ef 6,17; Heb 4,12; Åp 2,16). Og det er dette våpenet Jesu disipler skal bruke i sin tjeneste.
Slik ser vi at Jesu ord er en påminning om hvor viktig det er å være klar over denne åndelige kampen, og være innstilt på å la seg lede inn i den. En Jesu disippel skal være villig til å gi avkall på egen komfort – "kappen" – for å kunne leve slik at en kan bruke Ordets sverd på rett måte.
Det som står om pung og skreppe i dette verset, understreker noe av det samme. Fra én side sett har evangeliets sendebud rett til å motta underhold for sin tjeneste (Luk 10,7; 1 Kor 9,4-14). Men ikke alltid er det naturlig, mulig eller rett å gjøre bruk av denne rettigheten. Da skal Herrens sendebud betale for seg. Dessuten har Jesus talt til oss om hvor viktig det er å bruke de midler vi har fått å forvalte her i verden, med tanke på evigheten (Luk 16,9-10).
Forstått på denne måten, blir Jesu ord en viktig påminning til hans disipler til alle tider – også for oss i dag. .