Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye dere i sin tid.” 1 Pet 5,5b-6.
Det var forfølgelsestider da Peter skrev sitt brev til menighetene i Lilleasia omkring år 63. Året etter ble han henrettet i Rom av keiser Nero. Brevet er noe av det siste Peter gjennomførte i den funksjonen han fikk av Jesus: Å være ”klippen” som Jesus bygde sin nytestamentlige menighet på.
Det er en klar parallell mellom den åndelige situasjonen vi opplever i dagens Norge og den Peter levde i. La meg belyse dette i følgende punkter
1. Romerriket var i moralsk forfall. Synden ble ikke bare forsvart, men var et mål for mange. Romerbrevets første kapittel forteller litt om de synder som gikk i svang. Pornobølgen i vår egen tid er en fullstendig parallell.
2. Det var få som stod på evangeliets og Guds Ords sannhet. De var mange som gjorde den trofaste kristne til en dåre og satte verdens visdom opp mot Guds visdom, som for verden var en dårskap.
3. Menigheten var fristet til å tape det egentlige mål for øye: ”Vi skal alle åpenbares for Guds domstol ”. I stedet var de timelige, sosiale og økonomiske mål i fokus. Det som gav øyeblikkelig fordel eller ære, ble godtatt, mens det som skapte motgang helst ble unngått.
Derfor kan Peters avskjedshilsen til menigheten i Lilleasia ha den samme betydning for oss, som den fikk for disse menighetene.
Hans hilsen og formaning hadde som mål å hjelpe ”de eldste menighetsforstanderne” og den enkelte kristne. De måtte bli bevart i et rett forhold til Gud og sine medarbeidere, så de selv ikke mistet troen, men kunne gjøre sitt arbeid under Guds velsignelse.
Gud kan nemlig ikke velsigne og bevare et menneske på andre premisser enn de Gud selv angir. Dette er den første læresetning Peter gir. Skal vi kunne vokte - og ha tilsyn med - Guds hjord og være et mønster for den, kan dette bare skje på Guds vilkår. Det samme gjelder om vi skal få ærens uvisnelige krans når vår livs- og arbeidsdag er slutt.
Den subjektivisme som i dag settes i høysete er åndelig livsfarlig. For den legaliserer som kristelig rett menneskets egen vurdering av hva kristendom er, uten å spørre etter hva Gud egentlig sier. Derfor forutsier Jesus at det vil komme til å være meget arbeid som skjer under kristelig etikett, men som Gud ikke kan vedkjenne seg: ”Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre, skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre, har vi ikke talt profetisk ved ditt navn, og utdrevet onde ånder ved ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger ved ditt navn? Og da skal jeg vitne for dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett! ” (Matt 7,21 flg.)
Dette er en alvorlig situasjon: En lever i tro på at en er et Guds barn og at en fremmer evangeliet og formidler Guds kraft ved sin virksomhet. Og så kommer oppgjørets dag med de forferdelige ord av Herren: Jeg kjenner deg ikke! Og det betyr i Bibelsk språkbruk: Jeg kjennes ikke ved deg som èn av mine!
Da Johannes 30 år senere formidlet det budskapet Jesus ville sende til menigheten i Efesus, måtte han skrive på Jesu vegne: ”Jeg vet om dine gjerninger og ditt arbeid og ditt tålmod ... og du har hatt meget å bære for mitt navns skyld. Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.” (Åp 2,2-4)
Uten å vite det var menigheten åndelig talt ved veis ende. Bare en omvendelse kunne redde dem fra dommen: ”Jeg vil flytte din lysestake bort fra sitt sted.” (Åp 2,5)
De som - menneskelig vurdert - var Guds medarbeidere kunne altså få den dommen av Jesus: ”Du har navn av at du lever, men du er død. ” (Åp 3,1)
Det er her Peter stanser oss: Vi måles ikke etter egen eller andre menneskers målestokk, men med Guds. Det Gud vil, sier Peter, er at vi i liv og gjerning skal kunne vokte den Guds hjord som er hos oss. Dette skulle vi gjøre, ikke av tvang, men frivillig. Og ikke for ussel vinnings skyld, men av et villig hjerte. En skal ikke være herskesyk, men et mønster for dem en står ansvarlig for. For det var Guds vilje og mening at den enkelte på dommens dag - når Overhyrden åpenbares - skulle få ærens uvisnelige krans. (1 Pet 5,1-4)
Men, som vi altså har sett: Denne kransen kan mistes! Du kan bli stående utenfor himmelens port og spørre: Hvorfor kommer jeg ikke inn? Jeg har jo vært ditt vitne og en formidler av evangeliet her på jord?
Gud gir oss svaret gjennom sin apostel: ”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde” (1 Pet 5,5b).
”Stolthet” og ”Ydmykhet”. Det er nøkkelordene i apostelens formaning. Stoltheten slår ut både overfor våre medmennesker og overfor Gud.
Overfor mennesker tenker en da høyere om seg selv enn en bør tenke. (Rom 12,3)
Overfor Gud stoler en på en rettferdighet som en ikke eier. (Luk 18,9)
Det er bare èn vei ut av dette: ”Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd! ”(1 Pet 5,6)
Det er med denne som med alle formaningene i Guds Ord: ”Gud er den som virker i oss, både å ville og å virke til hans velbehag.”(Fil 2,13) Men Gud kan ikke virke noe i et menneske som en selv ikke vil ta imot. Derfor er formaningene nødvendige: De viser den veien Gud nå vil føre deg og spør deg: Er du villig til å la deg føre dit?
Ydmykhet er ikke en egenskap hos et menneske. Det er ikke en kvalitet.
Ydmykhet er en stilling, en holdning et menneske har til seg selv, til Gud og til medmennesker. Og den fødes i hjertet, og vedkommende føres frem til et nytt syn på deg selv og en ny holdning til alt en er og gjør. Og dette er det Jesus kaller ”den trange port”: ”Og få er det som finner den.” (Mat 7,14) Det betyr: Det er få som er villige til å gå gjennom den.
Når jeg sier at en føres frem til et nytt syn på seg selv, er dette bare et annet uttrykk for Jesu Ord i Joh 8,32: ”Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere”.
Den stolte kjenner ikke sannheten om seg selv. Den stolte vurderer seg selv på falskt grunnlag både i forhold til andre mennesker, og i sitt forhold til Gud.
Men den ydmyke lærer den fryktelige sannhet om seg selv å kjenne, og går i sin selvvurdering til grunne. Sannheten knuser alt i selvet. Det som før vel var riktige læresetninger om synd og nåde, kommer i et nytt lys. ”I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.”(Rom 7,18)
Sannheten er så absolutt i sin dom at det finnes ikke streif av lys over egen person. En har kanskje sitert ordene etter Paulus: ”Av alle syndere er jeg den største ” (1 Tim 1,15), men har ikke hatt særlig vondt av den erkjennelsen, bare en viss stolthet over at en har sagt noe meget riktig.
Men nå orker en ikke lenger ta disse ordene i sin munn. De er forferdelige, men sanne. De forteller bare at en med rette ligger i fortvilelsens dypeste dyp. Da forstår en noe meget vesentlig: ”Ydmyk betyr å bli ydmyket, ydmyket til bunns. Ydmyket slik at siste rest av selvrespekt og selvforsvar er tatt fra en.” Dette er ”den trange porten”. Men Jesus sier: ”Den fører til livet. ” (Mat 7,14)
Peter sier: Gud gir den ydmyke nåde, og at han skal opphøyes til himmelens herlighet når dagen kommer.
1. En lærer at en står til ansvar, ikke for mennesker, men for Gud i
alt sitt liv og i all sin gjerning. Dette er et aspekt som er i ferd
med å bli borte i dagens samfunn og kristelige arbeid.
I stedet lever vi på en slags åndelig gallup: - De fleste liker det, da må det vel være rett!
Nei. Sannheten er Guds. For den står vi til ansvar, og på den skal jeg måles for Guds domstol.
2. Men Peter understreker sterkt at den ydmyke får nåde, og at den som ydmyker seg under Guds veldige hånd, skal opphøyes. Det vil si: Vinne evig frelse og få ærens uvisnelige krans.
Hva er så sammenhengen her?
- Kan ikke den stolte få nåde? Betyr ikke nåde at Gud i sitt hjerte
ønsker å tilgi et menneske all synd og gjøre synderen til sitt eget
barn og gi arverett i Guds rike?
Jo, nåden ligger i Guds hjerte. Vi leser i Jes 43,25 om den tilgivelse Gud gir et menneske for sin egen skyld.
- Likevel står den stolte utenfor nåden. Den stolte har valgt sin egen posisjon.
Årsaken forklarer Jesus i Mat 9,12-13: ”Det er ikke de friske som trenger lege, men de som har ondt. Gå bort og lær hva dette betyr: Barmhjertighet er det jeg vil ha, ikke offer! Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.”
- - Den stolte er en rettferdig. Den ydmyke er en synder.
3. Med dette er vi kommet til det største som læres.
- Den ydmyke forstår hva loven er og hva evangeliet er. Den som i sin samvittighet er knust av lovens krav, vet av egen erfaring hva dette betyr:
Ved loven blir ingen rettferdiggjort for Gud. Denne setningen, som er en av de mest gjentatte setninger i evangelisk-luthersk lære, er også en av de største mangler i vår forkynnelse. At vi ikke blir rettferdiggjort for Gud ved loven betyr ikke at vi ikke strekker til.
Det betyr ikke at vi trenger Guds kraft for å bli rettferdiggjort.
- Det betyr at det finnes ikke hjelp - selv om Guds allmakt møtte meg for å helliggjøre meg etter lovens krav. For dette kravet er fullkomment og krever syndfrihet!
Tenk litt over dette! Tenk på den manglende erkjennelse av disse ting som ofte kommer til uttrykk i bønner, andakter og forkynnelse!
- Den ydmyke forstår også noe annet: Du kan ikke gi en død mann liv ved medisiner og styrkemidler.
- Derfor forstår den ydmyke også dybden i apostelen Paulus`ord i Gal 2,19: ”Jeg er ved loven død for loven”.
Hva ligger det i denne erkjennelsen? Jo, den ydmyke vet det: Det
materiale som utgjør menneskets natur, hele menneskets vesen, kan ikke
gjøres åndelig levende.
Det nye testamente bruker mange uttrykk for dette. Jeg har sitert fra Rom 7. Hele dette kapittelet bør leses.
I Fil 3,9 kalles det ”min rettferdighet, den som er av loven”. Paulus ber om at han ikke må finnes i den når han står for Guds domstol.
Det er den ydmykes lykke å ha fått denne erkjennelse: Å leve i denne nød og smake denne dødens fortvilelse. For her har den ydmyke lært noe som er evangeliets absolutte forutsetning: Ikke blande sammen lov og evangelium.
Den som er død ved loven, vet at det eneste som kan hjelpe er en ny fødsel og et nytt liv. Som jeg engang ble til i mors liv og ble født inn i denne verden, må jeg fødes på ny ut fra helt andre prinsipper og få en helt annen natur og ånd enn den jeg fikk ved min naturlige fødsel. Her tenker jeg på Jesu ord til Nikodemus i Joh 3,3: ”Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike”.
For den egenrettferdige er disse ord en knusende dom. For den ydmyke er det frelsens herlige lys:
Det finnes en utgang fra all min nød og mitt selvstrev. Jeg kan bli født på ny!
Det neste den ydmyke forstår er hva nåden betyr i Guds munn: Det er en tilgivelse, en frelse, en barnerett som han gir meg ”for sin egen skyld.” All tanke på å ha rett til, eller fortjene noe annet enn Guds evige dom, er fjernt for den ydmyke. Men frelsen som Jesus gir, er ikke bare ufortjent, den er gitt ut fra motiver som er skjult i Guds eget hjerte.
Jesus stiller meg i et forhold til Gud, hvor ingen lov kan dømme meg og ingen anklager kan anklage meg. Min egen dom over meg selv betyr heller ikke noe. Gud rettferdiggjør meg på et grunnlag som er fremmed for meg, for det hviler på det som Jesus fullførte da han ropte: ”Det er fullbrakt! ” (Joh 19,30)
Å stilles i dette forholdet til Gud kaller Peter å bli ”opphøyet ”(1 Pet 5,6) Han ser det i fullendelsens lys og vet at så lenge vi lever i denne verden, elsker vi ham som vi ikke har kjent og tror på ham som vi ikke ser. Vi regner med en rettferdighet som er skjult, mens vi føler og kjenner på den synd som på dommens dag er utslettet. Når det står at ”Gud gir den ydmyke nåde ” (1 Pet 5,5) betyr det altså at Gud tar den ydmyke inn i sitt fortrolige samfunn på en spesiell måte. Når den ydmykede ydmyket seg under Guds veldige hånd, ble det mulig for Gud å virkeliggjøre sin utvelgelse med den som han elsket fra før verdens grunnvoll ble lagt. ”For i ham har han utvalgt oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn. I kjærlighet har han forut bestemt oss til å få barnekårhos seg ved Jesus Kristus, etter sin frie viljes råd.. (Ef 1,4-5)
Dette kan ikke virkeliggjøres på den stolte, for den stolte vil ikke bytte sin egen rettferdighet med Jesu Kristi rettferdighet. Men den ydmyke har mistet sin egen rettferdighet - derfor kan den ydmyke få nåde. Lykkelig den som er ydmyket! For den ydmyke har ikke flere bekymringer. Derfor avslutter Peter denne formaningen med å si: ”Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere! ” (1 Pet 5,7)
I Guds fortrolige samfunn er den ydmykede uten sorg og bekymring, da Gud har tatt det hele ansvar for liv, død og evighet. Ja, den ydmykede blir ført av Gud til det som Gud i sin evige kjærlighet utvalgte oss til før verdens grunnvoll ble lagt: ” ..for at han kan opphøye dere i sin tid.”
Den stolte derimot står tom tilbake, uten velsignelser i livet og uten en Frelser på dommens dag.
Så alvorlig er Skriftens ord og formaning.