Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
Torsdag den 18. September satte 33 personer seg på flyet på Sola for å dra til Ukraina i regi av Stiftelsen KPK-Ukraina. Via Gardermoen kom gruppa fram til Budapest på ettermiddagen. Reisen videre på ca 42 mil ble foretatt med buss. Etter en grundig passkontroll ved Ungarn/ Ukrainas grense, nådde vi fram til barnesenteret ”House of Mercy” (Barmhjertighetens hus) i byen Uhzgorod rett før midnatt. Vi ble hjertelig mottatt av både ukrainere og noen nordmenn som var kommet oss i forveien, og vi ble bedt til bords. Senere kjørte vi til hotellet – ”Guest House” som ikke lå langt fra barnesenteret og overnattet der.
Opplegget var slik at vi fikk frokost på hotellet hver dag, mens de andre måltidene hadde vi på barnesenteret og fikk dermed god kontakt med de 19 barna som for tida bor der. Ja, vi fikk også god kontakt med noen av de 15 personene som har ulike oppdrag og stillinger/ deltidsstillinger ved barnesenteret som ble offisielt åpnet den 24. September 2005.
Vi opplevde mye på disse dagene vi var i Ukraina. Det mest i øyenfallende for oss var den fattigdom og nød som hersket blant mange. Vi besøkte et par statlige barnehjem hvor nesten hundre barn var samlet. Noen av dem hadde ikke foreldre, andre hadde en mor og/eller en far som gjerne lå under for alkohol eller andre laster. Vi delte ut snop, klær og leker til barna som satte stor pris på gavene.
En dag besøkte noen av oss et statlig barnesykehus, Mukachevo. Vi ble godt mottatt av både, direktør, overlege og pleiere. Det som særpreget sykehuset var dårlig vedlikehold av rom og ganger, og gammelt utstyr som vi i Norge brukte for 40 – 50 år siden. Men Stiftelsen KPK- Ukraina hjelper sykehuset med utstyr fra Norge. Det gjorde et sterkt inntrykk å se på noen av de små foreldreløse barna som var blitt forlatt av sine foreldre. Spørsmålet lå i mitt indre: Hvordan vil livet arte seg for dem som ikke hadde noen kjente slektninger til å ta seg av dem i denne ubarmhjertige verden?
Men sterkest inntrykk gjorde nok besøket i sigøynerlandsbyen. Det finnes 8 sigøyner-landsbyer nær Uzhgorod. Stiftelsen støtter og hjelper to av disse med mat, klær, medisiner og andre ting. Gjennomsnittsalderen blant sigøynerne er 40-50 år. 80 % av de voksne er analfabeter, og de fleste barna går ikke på skole for man har ikke lokaler til det formålet. Sigøynerne bor primitivt. Husene, både vegger og tak, er dårlige og ofte lekker takene. Husene er så dårlige at i Norge ville en ikke ha hatt lov til å ha dyrene i dem om vinteren. Med støtte fra Stiftelsen KPK-Ukraina hadde det blitt innlagt strøm slik at de hadde en lyspære i hvert hus.
Vi hadde møte i landsbyen på Herrens dag, søndag den 21. september. Da været var forholdsvis dårlig i forveien, hadde de rigget opp et slags telt med åpne vegger. ”Pastoren” fortalte at han våknet midt på natta, vekket sin kone og begynte å be om at det måtte bli oppholdsvær under møtet. De ble bønnhørt. Det regnet ikke noe under møtet. Både barn, unge og voksne samlet seg utenfor teltet og lyttet. Ivar Lyster, formannen i Stiftelsen KPKUkraina, og undertegnede fikk vitne på engelsk for dem den dagen om verdens eneste lys, Frelser og håp, den Herre Jesus Kristus.
Våre vitnemål ble oversatt til både ukrainsk og til ungarsk slik at alle skulle forstå det som ble sagt. Mange lyttet intenst til budskapet og med visse mellomrom stadfestet de budskapet med å rope amen. – En av lederne ba for oss og ba om vekkelse over Norge. Det grep oss i vårt indre. Måtte Herren høre hans bønn!
En evangelist talte også Guds ord, og han og hans familie sang flere kristne sanger. Mens vi fra Norge sang "Salige visshet" og "Som en herlig guddomskilde” på norsk.
Det fortelles at 50-60 sigøynere i denne landsbyen bekjenner seg som kristne. De samles hver lørdag til oppbyggelse og bønn. De trenger mye forbønn og hjelp!
På ettermiddagen dro vi til Solomon village til en høsttakkefest i en baptist kirke. I alt hadde 7 eller 8 personer ordet til tale og vitnesbyrd. Ivar Lyster hilste og talte på engelsk mens Vasya Fenchak, en av lederne ved House of Mercy oversatte til ukrainsk. Ett ungdomskor fra en landsby i nærheten sang vakkert, men tekstene var uforståelig for oss nordmenn. Det var for øvrig ikke tillatt å klappe i denne kirken. På dette felt har vi i Norge noe å lære.
Høsttakkefesten ble avsluttet med servering for alle.
Mandag 22. September var vi først på et handlesenter i byen. Den enkelte handlet inn det de ønsket å gi til de fattige, og noe å ha med hjem til Norge. På ettermiddagen spaserte vi til et eldresenter i nærheten av barnesenteret. I alt fins det 1500 eldre i Uzhgorod by. Deres pensjon er svært låg, og noen av dem har ikke pårørende. For dem er livet ekstra tungt og vanskelig. Også de får støtte i form av klær, mat, toalettartikler og andre nødvendige ting. Vi sang to sanger for dem på norsk, og Ivar Lyster holdt en andakt som ble tolket til ukrainsk. Vi fikk dele ut noe fra Norge, og takknemligheten var stor for bare et såpestykke. De er svært takknemlige for hjelpen de får fra Norge.
Om kvelden var det ”landskamp” mellom Ukraina og Norge på senteret. Både barn og voksne var med mens de øvrige heiet på sitt respektive lands lag. Jeg må si jeg følte meg ambivalent, men heiet på Ukraina. For første gang vant Norge ”landskampen”, 7-6. Men Ukraina laget et selvmål så Norge fikk hjelp til å vinne.
Samme kveld var det tid til å si farvel med barna på barnesenteret. Da det er trist å si farvel, ville vi heller kalle møtet for gjensynsmøte. Etter et godt måltid, ble det holdt takketaler. Flere benyttet anledningen til å takke for at vi fikk komme. Andre takket for at vi kom. En 13 år gammel jente på barnesenteret reiste seg opp og takket at vi kom fra Norge for å besøke og hjelpe dem i Ukraina. Da kom tårene fram hos flere i gruppa vår.
Etter å ha tatt et varmt farvel med den enkelte, skulle vi reise tilbake til hotellet. Da hadde lederne på barnesenteret sammen med barna dannet en lenke foran bussen for de ville ikke at vi skulle dra. Det var rørende og gripende å være vitne til dette. Vi hadde fått venner for livet i Ukraina. Barna som ikke hadde hatt det så trygt og godt i livet før, får nå bo på ”Barmhjertighetens hus” fordi noen i Norge har latt Kristi sinn råde i både hjerte og hånd.
La oss huske på dem og deres ledere i vår bønn til Gud! De trenger både åndelig og legemlig hjelp. Guds ord sier: ”Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud” Heb 13,16.