Hele skriften
er inspirert av Gud!
2 Tim 3,16.
er området rundt Tabernaklet. Det var omgitt av et omheng eller et gjerde. Det bestod av en hvit linduk og ble holdt oppe av støtter som var bardunert i jorda. Slik er instruksen som ble gitt til Moses.
”Så skal du lage en forgård til tabernaklet. På den siden som vender mot sør, skal det være et omheng om forgården av fint, tvunnet lingarn, hundre alen langt på den ene siden. Til omhenget skal det være tjue stolper med fotstykker av kobber. Hakene på stolpene og stengene til dem skal være av sølv. Likeså skal det på den nordre langsiden være et omheng, hundre alen langt. Og det skal være tjue stolper til det og til stolpene tjue fotstykker av kobber. Hakene på stolpene og stengene til dem skal være av sølv. På den ene tverrsiden av forgården, mot vest, skal det være et omheng på femti alen. Det skal være ti stolper til det, og til stolpene ti fotstykker. På den andre tverrsiden, som vender mot øst, skal forgården også holde femti alen i bredden. Så skal det være femten alen omheng til den ene kanten med tre stolper og tre fotstykker til dem, og på den andre kanten femten alen omheng med tre stolper og tre fotstykker til dem. I porten til forgården skal det være et forheng, tjue alen langt, av blå og purpurrød og karmosinrød ull og fint tvunnet lingarn med kunstsøm, med fire stolper og fire fotstykker til dem. Alle stolpene omkring forgården skal være sammenbundet med stenger av sølv. Hakene på dem skal være av sølv og fotstykkene under dem av kobber. Lengden på forgården skal være hundre alen, og bredden overalt femti alen. Omhenget skal være fem alen høyt, og det skal være av fint, tvunnet lingarn. Fotstykkene til det skal være av kobber. Alle arbeidsredskaper i tabernaklet og alle pluggene, både til tabernaklet og til forgården, skal være av kobber” 2 Mos 27,9‑19.
Før Israels folk skulle begynne å bygge Sammenkomstens telt, hadde Herren noe viktig å si dem. De var kalt til å være hans utvalgte folk, hans eiendomsfolk og et lys blant hedningene. De skulle være et vitnesbyrd om forløsningen og velsignelsen som skulle nå til alle folk. Det var pakten med Abraham. På slettene ved Sinai berg la han dem denne viktige forutsetning på hjerte. En ny pakt gav han dem. Ved denne pakten forpliktet de seg på å høre og gjøre Guds vilje.
”Så kom Moses og forkynte folket alle Herrens ord og alle lovene. Og hele folket svarte med én røst: Alle de ord Herren har talt, vil vi holde oss etter” 2 Mos 24,3.
Slik lovet Israels folk Herren lydighet. Den som ikke er villig til å høre, tro og lyde Herrens ord, vil aldri forstå hva Gud vilje og plan er. Herren åpenbarer ikke sine hemmeligheter for dem som ikke vil lyde ham.
Det betyr ikke at et menneske ikke kan tilegne seg en viss bibelkunnskap uten å være lydig mot Gud. En kan være doktor i teologi, men ikke eie Åndens lys over Guds hemmeligheter. Han åpenbarer seg bare for dem som vil lytte til Ordet, være tro og lydig mot Ordet.
Derfor vil et Guds barn be når det åpner sin bibel: Herre gi meg nåde til å gjøre alt det du viser meg i Ordet ditt. Slik kan vi bli Herrens tjenere i sannhet.
Moses fikk klar beskjed om å si til Israels folk at Sammenkomstens telt skulle stå i sentrum av leiren. Gud vil være i sentrum i folkets liv.
“La dem bygge en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem” 2 Mos 25,8; 2 Mos 29,45; 2 Mos 29,46 og 1 Kong 6,13.
På en tydelig og klar måte plasserer Gud seg selv og sin helligdom midt i Israels folk. Det gir et klart signal om hvilken plass han skal ha i hver enkelt israelitts liv. I det første bud utkrystalliserer han det tydelig.
”Du skal ikke ha andre guder foruten meg. Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem. For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøker fedres misgjerninger på barn inntil tredje og fjerde ledd, på dem som hater meg, og som viser miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud” 2 Mos 20,3-6.
Denne plassen er det Herren Gud skal ha i alle menneskers hjerter, i deres liv og ferd. Israels folk fikk dette anskueliggjort ved at Sammenkomstens telt skulle stå midt i leiren. Alle Israels stammer skulle plassere seg i et rett forhold til Herrens helligdom.
”Herren talte til Moses og Aron og sa: Israels barn skal slå leir, hver ved sitt banner, ved sin families særmerke. De skal slå leir midt imot sammenkomstens telt, rundt omkring det” 4 Mos 2,1-2.
I kapittel 2 i 4 Mosebok får vi en detaljert beskrivelse av hvor den enkelte av Israels stammer skulle slå opp sine telt under sine banner. Slik Herren befalte, handlet Israel i lydighet imot Guds ord til dem. ”Og Israels barn gjorde i alle deler slik som Herren hadde befalt Moses. Slik slo de leir under sine banner, og slik brøt de opp, enhver etter sin ætt og sin familie” 4 Mos 2,34.
var 2,5 mål eller 2500 kvadratmeter. Hver enkelt gjenstand blir oppgitt med nøyaktige mål. Alt er angitt i alen. Den bibelske alen er beregnet til 50 cm. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene.
Lengden på forhenget (sidegjerdet) mot nord og sør skulle være 100 alen 2 Mos 29,9; 2 Mos 27,11.
Bredden på forhenget mot øst og vest skulle være 50 alen. 2 Mos 29,12 og 2 Mos 29,13. Noen bryr seg ikke om slike anvisninger, men alt har egentlig sin betydning i Skriften. Men ikke alltid er det like lett å trenge inn i den. Tallsymbolikken kommer klart fram i Skriften. Hebreerbrevets forfatter sier at han ikke i den sammenheng han skriver vil gå inn på detaljene, men vi forstår at han hadde et inngående kjennskap til det.
”Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter” Heb 9,5.
Omkretsen rundt Sammenkomstens telt var på 300 alen. 100 er fullkommenhetens tall. Tre ganger fullkommenhet er et vitnesbyrd om den tre ganger hellige Gud. Langs denne linjen var det et gjerde eller et forheng. Det var fem alen høyt. Langs dette forhenget var det støtter for hver femte alen. På langsidene var det 20 slike støtter og på kortsidene var det 10 støtter. Mellom disse støttene var det stenger av sølv som bant dem sammen.
Hver av disse støttene hadde en fot av kopper som stod i ørkensanden eller var gravd ned. På toppen hadde disse støttene en krone eller krans av sølv.
Hvor mange stenger av sølv som skulle binde dem sammen vet vi ikke, men det er naturlig å tenke at det i hvert fall var en oppe og en ned til å feste krokene i.
Det står ikke hva slags tresort støttene rundt forgården bestod av, men det er naturlig å tenke på akasietreet eller sittimtreet som det også kalles. Det var et tre som vokste i ørkenen. Det ser ut som om det var i sin naturlige form. Byggverket til selve tabernaklet var laget av aksietre, men i helligdommen var det overtrukket med gull. Her blir det ikke sagt noe om dette.
Omhenget eller gjerdet rundt forgården var laget av ”fint, tvunnet lingarn” 2 Mos 27,9.
Gjerdet rundt forgården forteller oss om et utenfor og et innenfor. Innenfor betydde at de hadde med Gud å gjøre på en særskilt måte. Innenfor talte de forskjellige gjenstandene om deres forhold til Gud og hans forhold til dem. Gjennom hele Skriften går det et sterkt skille. Det maner fram det store alvoret –
innenfor eller utenfor. Utenfor Guds rike er å leve under den største risiko. Det er å ha den levende Gud mot seg. Og blir det ikke en endring på det ender det i det evige utenfor. Innenfor eier en den største lykke og ender i den største herlighet. Salmisten understreker dette for oss.
”Salig er den du utvelger og lar komme nær, så han bor i dine forgårder. Vi skal bli mettet med de gode ting i ditt hus, ditt hellige tempel” Sal 65,5.
“For én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt” Sal 84,11.
bestod av fint tvunnet lin. Fargen var hvit. Vi møter det senere i mange av de tekstilene i tabernaklet. I yppersteprestens embetsdrakt var lin.
Det hvite lin var prestefargen. Innenfor det
hvite omhenget av lin hadde prestene sin tjeneste.
I Skriften var lin et kostbart tekstil. Men det var
mer enn det. Det hadde en symbolsk betydning. Vi
møter det i åpenbaringen av himmelske vesener:
”ut fra templet kom de sju engler som hadde de
sju plager. De var kledd i rent og skinnende lin
og hadde gullbelter spent om brystet” Åp 15,6.
”Hærene i himmelen fulgte ham på hvite
hester, kledd i fint lin, hvitt og rent” Åp 19,14. Se
også Åp 7,13-15.
Om den store hvite skare står det ikke direkte
at kjortlene var av lin, men en kan dra den
slutningen. De var hvite.
Da bruden blir åpenbart i himmelen, trer hun
fram i det rene og skinnende hvite lin.
”Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende
fint lin. For det fine lin er de helliges rettferdige
gjerninger” Åp 19,8.
Hvit uttrykker renhet, hellighet og
rettferdighet. Det er Guds farge på en særlig
måte. Den som skal være i Guds nærhet må
være hvit. Det vitnesbyrdet gir omhenget rundt
forgården. Derfor blir dette med renhet så sterkt
understreket i Skriften.
Renheten er Guds kjennemerke. Det er
himmelens adgangstegn. Og det er vitnesbyrdet
Gud gir i denne verden.
”Og intet urent skal komme inn i staden, og ingen som farer med styggedom og løgn, men bare de som er innskrevet i livets bok hos Lammet” Åp 21,27.
David kjenner Guds renhet. Han så omhenget rundt tabernakelets forgård og visste seg utestengt. Urenheten stengte. Derfor gjør han et stormløp på nådetronen i himmelen.
”Rens meg fra synd med isop så jeg blir ren! Tvett meg så jeg blir hvitere enn snø”! Sal 51,9 Og han fortsetter: ”Gud, skap i meg et rent hjerte, og forny en stadig ånd inne i meg”! Sal 51,12.
Den som skulle komme innenfor måtte bli renset. Både levitter, prester, ja selv ypperstepresten måtte bli renset slik at de kunne tjene Gud i helligdommen.
For å bli antatt av himmelens Gud må vi bli
renset. Renselsesmiddelet Gud har gitt oss er
Jesu dyre blod. Vi får komme med våre synder
til ham, tro hans ord om tilgivelse og renselse og
oppleve at samvittigheten blir renset. Slik får vi
et åpent forhold til Gud.
”Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i
troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond
samvittighet og med legemet badet i rent vann”
Heb 10,22.
Det hvite lin er et vitnesbyrd om Jesus som
slo opp sitt telt midt blant
oss. Midt i vår ørken kom han til oss. I ham
kommer himmelens renhet til syne.
”Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort
til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige
for Gud” 2 Kor 5,21.
”For vi har ikke en yppersteprest som ikke
kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet,
men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men
uten synd” Heb 4,15.
til omhenget var laget av akasietre. Denne tresorten var et ørkentre. Materialene til helligdommen kom fra dette treet. Trær er i Skriften flere ganger brukt som bilde på mennesker og folk. De vil bli begrunnet i en senere artikkel. En rekke av gjenstandene var laget av akasietre. Kobberalteret var laget av akasietre og overtrekt med kobber. Reisverket til tabernaklets helligdom var akasietre. Disse var dekket med gull. Både røkofferalteret, skuebrødsbordet og paktens ark var laget av akasietre og overtrekt med gull. Videre skulle stengene til kobberalteret, røkofferalteret, skuebrødsbordet og paktens ark være laget av akasietre og bli overtrukket med kopper eller gull.
Akasietreet ble ikke regnet som noe verdifullt tre. En finner det mest i tørre og fattige områder på jorden. Det ble oftest brukt til brensel. I den arabiske ørken hadde dette treet gode vekstvilkår. Det var hardt, seigt og jevnt. Stammen var fri for kvister. Men på selve grenene kunne det være spisse torner. Veden var hvit og svært holdbar. Det råtnet ikke. Derfor kaller den greske utgaven av GT det for treet som ikke råtner. Slik er det et vitnesbyrd om mennesket. Eksistensen skal ikke opphøre. Evigheten er lagt ned i deres hjerter. Hvert menneske er en evighetsvandrer. En dag skal det møte Gud og svare Gud regnskap for livet sitt. En søt og behagelig duft spredte det omkring seg. Det kunne bli så høyt at en kunne få planker på opp til seks meter fra det.
Akasietreet er et bilde på Jesus som sant menneske. Profeten Jesaia taler om Messias som et rotskudd av tørr jord. Ingen jord er tørrere enn ørkenen.
”Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham” Jes 53,2.
Jesus vokste opp i ringe kår. Noen ytre herlighet hadde han ikke å vise fram. Han var en alminnelig arbeidsmann fra Nasaret i Galilea. Likevel brakte han Guds vesen, Guds kraft og autoritet inn i denne verden. De som møtte ham, kunne ikke annet enn å erkjenne det.
Mange støtte seg på hans ringhet. Som menneske visste Jesus hva det ville si å være fattig. Han visste hva det ville si å sulte. Ofte måtte han sove under åpen himmel.
”Jesus sier til ham: Revene har huler, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til” Matt 8,20.
Han visste hva det ville si å bli forkastet av sine kjære Joh 7,5. Av sine mest betrodde disipler ble han sviktet. Ja, en av dem forrådet ham. Han ble utsatt for de mest simple anklager, foraktet og hånet. Beelsebul opplevde han å bli kalt – de onde ånders fyrste. Intet menneskelig var han fremmed.
”For ved at han selv har lidd og er blitt fristet,
kan han komme dem til hjelp som blir fristet”
Heb 2,18.
“For vi har ikke en yppersteprest som ikke
kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet,
men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men
uten synd” Heb 4,15.
Vi må også understreke at Jesus som menneske omgav seg med en velbehagelig duft. Han åpenbarte Guds nåde, miskunn og omsorg. Derfor flokket folket seg om ham, og tollere og syndere i særdeleshet Luk 15,1.
Gjerdet rundt tabernaklet var det første folket
så. Det ble et vitnesbyrd for dem.
Målene som blir gitt i denne sammenheng,
100 alen, 50 alen, 20 støtter, 10 støtter er alle
enheter som er delbare på 10. Ti-tallet står som
et vitnesbyrd om Guds undersøkende dom. Gud
gjør klar sin vilje og mennesket blir prøvd på
den.
Loven ble sett på som et gjerde. Den hadde
10 bud skrevet på to tavler. Ved disse lovens bud
kom Guds hellighet og rettferdighet klart fram
i lyset. Men i møte med den, ble mennesket en
synder.
”For han er vår fred, han som gjorde de to
til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem,
fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet
den lov som kom med bud og forskrifter. Dette
gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt
menneske og slik stifte fred” Ef 2,14-15.
Slik som støttene av akasietre, støttet opp det hvite linet rundt forgården, ble Kristus født inn under loven. Han oppfylte loven til punkt og prikke. Ingen av støttene falt. Kristus ble et vitnesbyrd om loven i hele sin gjerning. Han var sannheten, men han var mer enn det. Han kom med nåden.
var laget av kobber. Dette var dommens metall. De fleste bibeltolkere som jeg har vært borte i, har kommet til det samme resultat. Kobber var et verdifullt metall. I tidlige tider reiste de verden rundt på jakt etter dette metallet.
Roten til kobber har på hebraisk samme opprinnelse som slange. I Strongs Exhaustive Conkordans står det: ”Disse ord for kobber stammer fra ”nachuwsh” som betyr den røde fargen på slangens svelg når den freser og visler.” Dette er en interessant opplysning. Slangen førte dommen inn i slekten og skal selv inn under dommen. Messias skulle knuse slangens hode. Han skulle holde dom over denne verdens fyrste. Kristus kom med dom.
”Og han har gitt ham makt til å holde dom,
fordi han er menneskesønn” Joh 5,27.
”Nå holdes dom over denne verden. Nå skal denne verdens fyrste kastes ut” Joh 12,31.
Men det vidunderlige er at han som kunne
dømme uten å bli berørt av dommen, går selv
inn under dommen.
Hver den som tror på Kristus, blir ikke dømt
i det han dømmer seg selv og tar sin tilflukt til
Jesus. Det er noe i hans liv som har større makt
enn dommen.
”Den som tror på ham, blir ikke dømt”
Joh 3,18.
”Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke
dømt” 1 Kor 11,31.
Støttene hadde fester. Snorer gikk fra toppen
på støttene og ble slått ned i jorden. Også disse
skulle være av kobber. Slik steg Han ned til vår
jorden for å gå inn under dommen. Han dømte
seg selv i vårt sted.
”Se der Guds lam, som bærer verdens synd”!
Joh 1,29.
Vi skal komme tilbake til kobberet flere
ganger i forbindelse med gjenstandene i
forgården.
På toppen av støtten skinte sølvet i solen. Det
var et vitnesbyrd om gjenløsningen. Kristus kom
med både dom og forløsning i
sitt forhold til loven.
”Nåde og sannhet skal møte
hverandre, rettferd og fred kysse hverandre”
Sal 85,11.
”Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet” Joh 1,14.
Det er forløsningen som står over dommen. Jesus fullførte dommen og la den under sine føtter. Det er forløsningen som alltid vil ha oppmerksomheten vår.
Den fyller hele helligheten og rettferdigheten og frir fra fordømmelsen. Han kjøpte oss fri fra loven ved sin forløsning.
bandt det hele sammen. Det er forløsningen som er det ledende i Jesu liv. Han kom for å gjøre Guds vilje. Og denne vilje er uttrykt Heb 10,10- 14.
tjente til å henge opp omhenget. Alt hvilte på forløsningsmetallet. Guds hensikt med alle sine bud og hele sin åpenbaring, var å forankre det i forløsningen i Kristus.
Vi har i forrige artikkel gjort rede for hvorfor sølvet er et symbol på forløsningen.